Last ned: Flere barn på blokka – et FoU-prosjekt om vurdering av barnehagebarns trivsel og utvikling. Faktaark 8/2018

Les også rapporten Flere barn på blokka

Høsten 2015 tok Utdanningsforbundet initiativ til et forskning- og utviklingsprosjekt om vurdering av barnehagebarns trivsel og utvikling. Å vurdere barns trivsel og utvikling er forskriftsfestet i Rammeplanen for barnehagen. Samtidig er vurdering også et tema som i økende grad blir etterspurt fra politisk nivå og eiernivå i barnehagesektoren. Likevel er vurdering i barnehagen et tema som det har vært lite forsket på i Norge.

Formålet med prosjektet

Utdanningsforbundets formål med å initiere prosjektet, var å få frem profesjonens syn på vurderingsarbeid. Når barnehagelærere stadig blir utfordret på hvordan barn vurderes, blir det også et økende behov for forskning på dette området. Utdanningsforbundet formulerte tre overordnete mål for prosjektet:

1. Å framskaffe mer kunnskap om barnehagens prosesser, arbeidsmåter og begrunnelser i vurderingsarbeid knyttet til barns trivsel og utvikling.
2. Å bidra til å styrke profesjonen og barnehageeiers språk for vurderingsarbeid knyttet til barns trivsel og utvikling
3. Å skaffe erfaring med hva som er viktig for å bygge og utvikle en vurderingskultur i barnehagen

Videre var det viktig for Utdanningsforbundet at det ikke ble lagt opp til aktivitet som var så ressurskrevende at den ikke kunne videreføres etter en prosjektperiode. Utviklingsprosjektet skulle være av en slik karakter at det var mulig å overføre kunnskap og tiltak til andre barnehager uten at disse nødvendigvis måtte bli del av et tilsvarende utviklings- og forskningsprosjekt.

Prosjektets innretning

Prosjektet om vurdering av barnehagebarns trivsel og utvikling har vært todelt. Den ene delen innebar at to barnehager gjennomførte et utviklingsprosjekt om vurdering. Den andre delen besto i at to forskere gjennomførte gruppeintervjuer med prosjektdeltakerne underveis i prosessen, og på bakgrunn av disse skrev en prosjektrapport.

Utviklingsprosjektet i de to barnehagene gikk over en periode på halvannet år ledet av styrerne. I denne perioden har barnehagelærerne analysert og utviklet sitt eget vurderingsarbeid. Underveis i prosjektet fikk barnehagene veiledning av førstelektor i pedagogikk, Turid Thorsby Jansen. I tillegg deltok de på nettverkssamlinger sammen med forskerne. I samlingene ble det også holdt forelesninger av eksterne foredragsholdere.

Førsteamanuensene Liv Torunn Eik (Høgskolen i Sørøst-Norge) og Gerd Sylvi Steinnes (Høgskolen i Volda) har vært ansvarlige forskere for prosjektet, og har stått for gjennomføring av gruppeintervjuer av eiere, ledere og barnehagelærere i perioden. I tillegg har de analysert vurderingsarbeidet i lys av gjeldende styringsdokumenter og barnehagenes årsplaner.

Sentrale forskningsspørsmål

Følgende forskningsspørsmål ble utledet av forskerne, med bakgrunn i Utdanningsforbundets målformuleringer og innledende teoristudier.

• Hvilke intensjoner har barnehagene formulert når det gjelder vurdering, og hvem er involvert i dette arbeidet?
• Hva preger barnehagers prosesser, arbeidsmåter og begrunnelser i vurderingsarbeid knyttet til barns trivsel og utvikling?
• Hva kan ha betydning for å bygge og utvikle en bevisst vurderingskultur i barnehagen?
• Hvordan legges det til rette for barns medvirkning i vurderingsarbeidet?
• Hvordan arbeider styrer og pedagogiske ledere med å synliggjøre barnehagens vurderingsarbeid for aktuelle parter og å inkludere disse i arbeidet?

Videre har forskerne vært opptatt av å få kunnskap om sentrale begreper knyttet til overordnede mål for prosjektet, samt å få innsikt i hva barnehagelærerne legger i begrepene trivsel og utvikling.

Forskning med profesjonen

En klar intensjon for Utdanningsforbundet, har vært å initiere et prosjekt hvor forskerne forsker med profesjonen. Eik og Steinnes (2017) valgte et metodedesign som støtter opp under denne intensjonen.

De skriver:

Interaktiv forskning er opptatt av de ulike rollene forskerne og deltakerne har, og av samspillet mellom disse. Et vesentlig poeng er at forskerne har ansvar for forskingen og deltakerne har ansvar for aktivitetene som igangsettes i egen organisasjon (Sandberg & Wallo, 2013). Dette beskrives som to aktivitetssystemer; et forskningssystem og et praksissystem. De to systemene møtes i et fellesrom for utvikling av ny kunnskap. (…) En forutsetning for å lykkes er at aktørene må velge å delta i forskningsarbeidet og at de gis reelle muligheter for å påvirke prosessen. Dialogen med aktørene fra barnehagene har derfor vært sentral. Det var også viktig å finne deltakere som ønsket å delta i prosjektet og som ikke følte seg presset inn i dette. Det er sentralt i interaktiv forskning at kunnskapen som blir utviklet har praktisk relevans for deltakerne, samtidig som forskningen er av høy standard (Svennson, Ellström & Brulin, 2007). (Eik og Steinnes, 2017, s. 47).

Forskerne viser modellen under, utviklet av Per-Erik Ellström (Ellström, 2008), som synliggjør de ulike rollene i et interaktivt forskningsprosjekt.

Tre sentrale funn

Et sentralt funn fra prosjektet er at det å avsette tid til å systematisere vurderingsarbeidet, bidrar til at flere barn blir sett. Prosjektrapporten fikk navnet «Flere barn på blokka», nettopp for å understreke dette. Forskerne skriver:

Tittelen på rapporten, «Flere barn på blokka», peker mot at barnehagelærerne ved flere anledninger sa at de nå hadde flere barn på blokka. Mer ble skrevet ned og dokumentert. En konklusjon er derfor at barnehagelærerne og styrerne har utviklet en mer systematisk og bevisst vurderingspraksis i barnehagene. Flere barn er «på blokka», de blir i større grad sett, vurdert og fulgt opp. Barnehagelærerne forteller også at de har utviklet et mer kritisk blikk på egen praksis og på forhold i barnehagekonteksten som kan motvirke barnas trivsel og allsidig utvikling. (Eik og Steinnes, 2017, s. 3).

Et annet funn er at barnehagene gjennom å studere og utvikle sitt arbeid med vurdering, har gått fra en hovedsakelig individuell til en mer kollektiv vurderingspraksis:

Gjennom prosjektperioden utviklet vurderingsarbeidet seg til å bli en mer kollektiv praksis ved at barnehagelærerne i større grad delte sine observasjoner, praksisfortellinger og vurderinger med hverandre og med styrer. Det bidro til at de måtte sette ord på og begrunne sine skjønnsmessige vurderinger. Diskusjoner med kolleger bidro dermed til ansvarliggjøring av vurderinger basert på profesjonelt skjønn (Molander, 2013). Begrunnelsene var både faglige og etiske. Faglige begrunnelser var knyttet til barnehagelærernes profesjonskunnskap, mens de etiske begrunnelsene var knyttet til deres forståelse av barnehagens formål og innhold, ikke minst ut fra et syn på barn som unike subjekter. (Steinnes og Eik, 2017, s. 96).

Et tredje funn er at fagspråket om vurdering ble tydeligere underveis i prosjektperioden. Begrepsbruken ble mer presis, og motstanden mot politisk definering av begrepet ble erstattet med en større faglig trygghet i arbeidet med vurdering:

Gjennom prosjektet ser vi en klar endring i hvordan barnehagelærerne snakker om begrepet vurdering. Der det i starten for mange opplevdes som at de var i “tåkeheimen” som en av deltakerne uttrykte det, har de gitt begrepet et innhold som skiller det fra beslektede begreper som evaluering og dokumentasjon. De har avgrenset, rammet inn og konkretisert begrepet gjennom å ha blitt utfordret på dette gjennom hele prosjektperioden. Betydningen av å ha eierskap til begrepet, er synliggjort gjennom beskrivelser av deltakernes motstand mot at politikere og andre skal ta kontroll over begrepet. De stoler ikke på at andre aktører har nok kunnskap til å forvalte vurderingsbegrepet til beste for barna. Samtidig kan det fortsatt være behov for å utvikle begrepet videre med fagbegreper som kan tydeliggjøre ulike sider og forståelser av vurdering. (Steinnes og Eik, 2017, s. 98).

Relevans for profesjonen

Funnene fra prosjektet lar seg ikke generalisere. Likevel kan det gi en pekepinn på hvordan profesjonen kan jobbe, for å få et bedre språk om – og en tydeligere systematikk i – arbeidet med vurdering av barnas trivsel og utvikling. Forskerne peker på at det å utvikle barnehagens vurderingspraksiser handler mer om barnehagelærernes kunnskaper og holdninger enn om de metodene som blir brukt. De viser videre at en systematisering av vurderingsarbeidet, hvor profesjonskollektivet jobber sammen, bidrar til at flere barn blir sett.