Noen ufrivillige utenlandsopphold vil være innenfor foreldrenes rett til å bestemme hvor barnet deres skal bo, mens andre kan være lovstridige. Felles er at de unges rett til medbestemmelse og selvbestemmelse brytes når familien verken informerer eller involverer dem i beslutningen, eller forleder dem til å tro at de bare skal på ferie. Det kan være at lovverket bærer preg av å ha blitt til i en tid hvor skolegang ble sett på som en flott rettighet og en selvfølgelig plikt. Innholdet i opplæringen er utviklet gjennom demokratiske prosesser og i et homogent samfunn, hvor de fleste deler et felles grunnsyn som rekker utover skolens innhold, samfunnet rundt skolen var også preget av likhet, og skolen ble en fellesarena for både foreldre og barn. Det er ikke alltid sånn lenger. Minoriteter kan oppleve at deres verdier og syn på livet blir neglisjert, har liten verdi og foreldre opplever et behov for å sende barna sine til hjemlandet for å sikre den oppdragelsen de mener er rett.

Og slik lovverket vårt er, kan foreldrene bestemme over barnas utdanning inntil en viss alder og staten slipper plikten til å gi opplæring etter tre måneder i utlendighet. Dersom utdanningen de unge får i utlendighet ikke er kompatibel med norsk utdanning, må de få utdanning for å kunne studere videre eller bli kvalifisert for arbeidslivet her.

Utvalget som har levert utredningen NOU 2024:13 Lov og frihet hadde som mandat å vurdere om rettsvernet for barn og unge som er ufrivillig etterlatt i utlandet, er godt nok eller om det bør styrkes. Det er først og fremst behovet for å forebygge og forhindre at slike reiser finner sted som bør være tiltaket. Myndighetene kan lite gjøre om barnet allerede er forlatt i utlandet, jurisdiksjonen til norske myndigheter rekker ikke utover Norges grenser eller til ambassadene i utlandet.

Les mer: Vårt høringssvar (PDF, 163kB)