Utdanningsforbundets hovedinnvending mot forslaget er at myndighetene ikke ser på de enslige mindreårige asylsøkerne (EMA) mellom 15 og 18 år, som barn og dermed gir dem et kvalitativt dårligere omsorgstilbud enn andre barn i Norge. At dette er uheldig er en ting, men det er også en lovfesting av den diskriminering som denne ungdomsgruppa har vært utsatt for i flere år bare fordi de er født utenfor Norge. Enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år er stadig mindreårige og trenger et like godt tilbud som de yngre barna. Et bedre tilbud til denne gruppa vil være i tråd med tilrådingen fra FNs barnekomité fra 2018 om å sikre «at enslige barn i alle kommuner, herunder enslige barn over 15 år, får omsorg av god kvalitet.»

Det er naturlig å trekke paralleller til høringen i 2016 om omsorgs- og boforhold når det gjaldt de enslige mindreårige asylsøkerne under 15 år. Begrunnet i den store ‘tilstrømmingen’ i 2015 mente myndighetene at det var behov for å lempe på kvaliteten på omsorgstilbudet til disse barna. Det er derfor bra at forslaget om lov om omsorgssentre for EMA under 15 år aldri ble fremmet for Stortinget. Men begrunnelsen for ikke å fremme loven er bekymringsfull og beklagelig: «fordi det viste seg å komme færre EMA og behovet for et mer fleksibelt lovverk derfor ikke var til stede.» Dette etterlater et inntrykk av at norske myndigheter ser på barns rettigheter som noe de kan velge å oppfylle, og som varierer ut fra hvilken kapasitet det offentlige til enhver tid har, samt hvem disse barna er.