Denne kronikken stod på trykk i Klassekampen 13.03.2024

Det dukker stadig opp fortellinger fra enkeltlærere om uforsvarlige tilstander i norsk skole. Altfor mange av våre medlemmer forteller om at de daglig gjør ting de ikke tror på, og som de ikke tror er til elevens beste.

Når skolen styres ovenfra og utenifra basert på kvantitative data med begrenset styringsverdi, når barn og unge blir møtt med stadige nye prøver, tester og kartlegginger, når fellesskap og samhold erstattes av individuelle vurderinger og målbare prestasjoner, og når stadig flere barn og unge ikke har det godt på skolen, da er det kanskje ikke rart at lærere forsøker å varsle om etisk uforsvarlige tilstander?

Da er spørsmålet: Hva gjør vi med dette? Hvor skal lærerne gå med sin frustrasjon? Hvordan skal vi slutte å gjøre ting vi som lærere og profesjon ikke tror på, og utvikle skolen til et godt sted å være for både lærere og elever?

En viktig del av svaret finner vi i fagorganiseringens kollektive kraft.

Maktforskyvning i skolen

Vi må ta et kjapt historisk tilbakeblikk. For i et historisk perspektiv var både lektorene og lærerne yrkesgrupper med stor faglig autonomi, høy status og stor samfunnsmessig tillit.

Så kom styringsreformene i offentlig sektor på 1980- og 1990-tallet. Samlet sett ble lærernes faglige innflytelse svekket, og makt ble flyttet til sentrale og lokale skolemyndigheter. I samme tidsrom valgte de fleste lærerorganisasjonene strategier som var mer orientert mot lønns- og arbeidsvilkår, og profesjonsfaglige spørsmål kom mer i bakgrunnen.

Skoler der lærerne driver utviklingsarbeidet, med støtte fra ledere som sikrer systematisk medvirkning av alle skolens aktører, lykkes best.

Kombinasjonen av et innsnevret rom for lærernes faglige autonomi, og opplevelsen av ytre press og mistillit ovenfra, gjør at mange i dag har mistet av syne det kanskje viktigste verktøyet for endring og skoleutvikling: demokratiet på arbeidsplassen.

Her spiller lærere, profesjonsfellesskapet, ledere og tillitsvalgte avgjørende roller.

Den doble tillitsvalgtrollen

Det kan være nyttig å minne om at lærere er både arbeidstagere og profesjonsutøvere. Vi i Utdanningsforbundet er opptatt av både «klassisk» fagforeningsarbeid, knyttet til lønns- og arbeidsvilkår, og av profesjonsfaglige spørsmål, som hvordan skoleutviklingen bidrar til å enten fremme eller hemme læring, trivsel, personlig utvikling, fagene vi underviser i, og demokratisk medborgerskap. Dette er to sider av samme sak.

Og som representanter for en profesjonsfagforening, er våre tillitsvalgte talspersoner for lærere og skoleledere – både som arbeidstagere og som profesjonsutøvere. Hovedavtalen i KS-området slår fast at «ordningen med tillitsvalgte [skal] gi arbeidstakerne reell innflytelse på hvordan arbeidsplassen skal organiseres, og hvordan arbeidsmetodene skal utvikles».

Lærernes tillitsvalgte skal dermed ha innflytelse på overordnede, strategiske og profesjonsfaglige spørsmål. Tillitsvalgte har både rett og plikt til å delta gjennom partssamarbeidet for å utvikle skolen til det bedre for lærere og elever. Dette gjelder alle styringsnivåer, om det så er på den enkelte arbeidsplass, kommunalt og fylkeskommunalt, eller nasjonalt.

Uutnyttet potensiale

Men her er det altfor stor variasjon i praksis. Mange steder opplever ikke arbeidsplasstillitsvalgte forventninger og strukturer som muliggjør en slik profesjonsfaglig tillitsvalgtrolle. Og særlig partssamarbeidet på skolene fremstår som en uutnyttet ressurs for faglig utvikling og diskusjon.

Lærernes tillitsvalgte skal ha innflytelse på overordnede, strategiske og profesjonsfaglige spørsmål.

Og ja, der har nok både vi og arbeidsgiver et ansvar for at det har blitt som det har blitt. Men vi har også begge interesse av å styrke partssamarbeidet, for å utvikle en skole der både lærere og elever trives.

Fagorganisering er en motkraft, og det viktigste verktøyet vi har for innflytelse. Jeg er overbevist om at partssamarbeidet i skolen må brukes bedre og klokere for å utjevne makt og for å videreutvikle utdanningssystemet vårt til det bedre.

Del historiene!

Derfor ber jeg medlemmer og tillitsvalgte om å si ifra når partssamarbeidet ikke fungerer, når det er enten strukturer eller holdninger som hindrer lærernes innflytelse over skoleutviklingen. Er det for eksempel slik at skoleeier eller -leder mener at lærerne ikke har noe med valg av læremidler, eller innføringen av et nytt mobbeprogram, eller en ny metode for matematikklæring?

Og del historiene der partssamarbeidet på arbeidsplassen fungerer, der klubben er involvert i store og små prosesser på skolen, også om faglige utviklingsspørsmål.

De ansattes deltagelse er kjernen i og intensjonen bak hele den norske arbeidslivsmodellen. Denne demokratiske deltagelsen er også en etisk forpliktelse vi har, som lærere, som profesjonsfellesskap, og som fagforening.

For vi vet at det er skoler der lærerne driver utviklingsarbeidet, med støtte fra ledere som sikrer systematisk medvirkning av alle skolens aktører, som lykkes best.

Der fagmiljøene som har eierskap til faglig utvikling, det som har blitt kalt «profesjonalisering innenfra», vil vi samtidig minske presset fra detaljstyring ovenfra. Det er både en kamp om makt, og en kamp om hva skolen skal være.

Demokratisk deltagelse er nøkkelen

For det er et paradoks at lærernes demokratiske innflytelse over skolen har blitt svekket de siste tiårene, samtidig som vektleggingen av elevmedvirkning og demokratiopplæring har økt, og det jobbes med en tillitsreform i offentlig sektor.

I vakuumet som er oppstått i kjølvannet av den reelle maktforskyvningen fra profesjonsfellesskapene til sentrale og lokale myndigheter, oppstår det frustrasjon, avmakt, og konflikt.

Som samfunn kan vi bedre – og vi har tilgang på verktøyene vi trenger for å få det til.

I møte med vår tids store utfordringer, må vi ikke glemme det som er vår største styrke: Det demokratiske fellesskapet. Dette fellesskapet bygges gjennom aktiv deltagelse i skolen og i arbeidslivet, og gjennom aktiv bruk av både profesjonsfagforeningene og profesjonsfellesskapene.

Da må arbeidsgivere, politikere, direktoratet, og alle andre som vil skolen vel, ta tre steg tilbake og la demokratiet i skolen få virke.

Kjære fagorganiserte lærer: Del dine historier. Bruk partssamarbeidet og tillitsvalgtapparatet. La oss ta tilbake makta og kontrollen over utviklingen i skolen. Uten lærernes kunnskap og aktive deltagelse kan nemlig ikke skolens samfunnsoppdrag virkeliggjøres.