Som mangeårig pedagogisk leder i barnehage, og selv pappa, slår det meg ofte hvordan vi som voksne har så lett for å forenkle dette med vennskap hos barn. Ja, at vi rett og slett ikke tar det nok på alvor og ikke faktisk har skjønt hva det egentlig dreier seg om. Ikke sjelden hører jeg fra folk som jobber i barnehagen utsagn som: Alle skal være venner. I noen barnehager henger det synlig fremme plakater hvor dette budskapet formidles: Alle skal leke sammen. Alle skal være venner.

Noen går til og med så langt som å gi en vennegaranti, som om man sier til foreldre: Om barnet ditt begynner hos oss, så kan vi garantere at det vil få venner!

Feil måte å tilnærme seg vennskap

Men er det virkelig slik det bør være? Selv mener jeg det er fullstendig misforstått, og en helt feil måte å tilnærme seg vennskap på. For meg er vennskap noe mer: Det er noe dypere, noe som sitter enda mer i hjertet. Det handler om å kjenne seg fullstendig trygg og sikker i en relasjon som er det tryggeste stedet du kan være. Et sted hvor du som barn kan være med andre barn som du stoler helt og fullt på, med de som alltid tar deg i mot når du går alene, de som du slipper å gjøre deg som en klovn for eller late som om du er noe annet enn det du er. Relasjoner hvor du får lov til å bare være deg selv, og det er mer enn godt nok. Og hvor vennene er likeverdige.

Det betyr så absolutt ikke at man ikke kan krangle eller være uenige. Selvsagt krangler barn blant venner. Likevel er man trygg i uenigheten, og trygg i kranglingen, nettopp fordi vennskapet som ligger til grunn er så sterkt. Eller som ei jente på 4,5 år sa til meg:

«De man krangler mest med er kanskje vennene sine, for det er jo de som man leker mest med.»

Kan ikke gi en garanti

Disse ordene har gjort inntrykk på meg, og jeg tenker at det er så utrolig klokt sagt. For er det ikke nettopp slik vennskap blant barn er? Barns vennskap tåler både konflikter og avvisninger, nettopp fordi de er venner og vennskapene er så robuste, og her tror jeg vi voksne har masse å lære.

Så, tilbake til oss voksne: Hvordan kan vi garantere vennskap når vennskap er noe som skal komme innenfra deg selv? Og det skal være en likeverdighet mellom de som møtes? Jeg som voksen både kan og skal selvsagt legge til rette for lek og barns opplevelse av det å leke sammen med noen, ha en lekevenn eller bare lek, men jeg kan ikke gi en garanti for at det vil utvikle seg til et vennskap. Det jeg derimot kan garantere, er at jeg skal gjøre absolutt alt jeg kan for at barnet skal ha en så fin hverdag som mulig.

Ikke alt kan være vennskap

Å komme til en slik erkjennelse kan nok for mange oppleves sårt: Ikke alle er ment for å være venner. Det kommer aldri til å skje. Heller ikke i barnehagen. Selv har jeg heller ikke noe ønske om at det skal være slik, fordi jeg mener at vi voksne da forringer betydningen av hva en venn faktisk er.

Noen ganger kan vi voksne forledes til å tro at det dreier seg om vennskap, mens det i virkeligheten er noe helt annet: Er man utrygg i relasjonen eller «maktkampen» som foregår i samspillet, eller usamspillet, så er det ikke vennskap. Om usikkerheten mellom barna er det rådende, så er det ikke vennskap. Venner – de hjelper og støtter hverandre, og kjennes som det tryggeste sted man kan være. Snakker man om dårlige vennskap – ja, da er det ikke venner.

Noe av det verste vi kan gjøre

Jeg mener vi skylder barna ikke å ta så lett på dette med venner og vennskap. Med gru ser jeg på enkelte barnehager som velger å skille gode lekevenner med den begrunnelse at barnet skal utvide vennskapsrepertoaret sitt. Det er så dårlig, mener jeg. Barnet har endelig skaffet seg et vennskap hvor leken blomstrer og det er trygt, og så skal det bruke alle sine krefter på å finne seg til rette i en helt ny setting, fordi noen voksne har fått for seg at det er slik det bør være, og drar dere fra hverandre? Tror man virkelig dette er å gjøre barnet en tjeneste? Jeg setter et stort spørsmålstegn ved hvilken medmenneskelighet og pedagogisk tankegang voksne kan legitimere dette, og tenker det er noe av det verste vi kan gjøre mot barna.

Ofte hører jeg at det er usunt for barna å forbli i relasjonen, fordi de da ikke vil få nye eller andre venner, men hvordan kan vi rettferdiggjøre en slik tankegang? Jeg forstår det ikke. Om det er slik at vi tror samspillet hindrer den eller den andre på noen måte, så må vi som voksne gå inn og se på det. Vi må tørre å være aktivt tilstede, nysgjerrige og observere – men, vennskap skal vi dyrke og venner skal ikke skilles.

Respekt og medmenneskelighet

Det er lov som voksne å gi uttrykk for hvor godt det må føles å være dere to, tre eller fire. Vi verken kan eller skal love eller forvente at alle skal være venner, men vi skal lære barna viktigheten av å ta vare på hverandre, forholde seg til hverandre på en god måte og med respekt. Det handler om medmenneskelighet, og ikke vennskap. Det er noe helt annet, og det må vi begynne å ta på alvor.

Det å ha en venn gir gode muligheter for en fantastisk barndom, men kan det bli et press? Tåler vi som voksne å se at noen blir avvist? Og hvordan definere vennskap? Jeg opplever ofte at foreldre kan si: «Har barnet mitt venner?» Vi voksne sier det så mye. Da er det så viktig å være bevisste på at det å ikke ha en venn ikke er ensbetydende med det å være alene.

Du møter blant andre Sondre Bjaberg i kveldsseminaret vi arrangerer i anledning Barnehagedagen 2022, 14. mars. Påmelding her.

LES OGSÅ: Voksne skaper vennskap – både i og utenfor barnehagen

LAST NED PLAKATER TIL BARNEHAGEDAGEN 2022