“Barn kan ikke være kompetente, uten et miljø å være kompetent i”, skrev Carlina Rinaldi, som er en kjent skikkelse i Reggio Emilia-filosofien.

Skal vi nå målet med bærekraft, må vi kanskje skape en dypere bevissthet rundt det vi omgir oss med. De aller fleste barnehager i dag kildesorterer, gjenbruker, tar i bruk naturmateriale i større grad, dyrker og komposterer. Dette viser at vi ønsker å legge til rette for denne tenkingen allerede fra barna er små. Vi må la barna få gode rammer for å kunne oppleve fascinasjon, undring og den magien som finner sted i naturen året rundt.

Her mener jeg at barnehager har mye å hente på å implementere digitale verktøy som en didaktisk forlenget arm. Og ved å ta i bruk slike verktøy, kan man sammen med barna betrakte naturen på mange flere måter enn ved bruk av konvensjonelle pedagogiske verktøy.

Økt fokus med digitalt verktøy

“Gjennom mikroskopet blir mauren en gigant, og sett fra dronen blir vi mennesker ørsmå elementer i en verden vi så gjerne omtaler oss selv som herre over” (Valøen/Skagen "Det digitale uterom").

Kan vi derfor ved hjelp av redskaper i vår digitale verktøykasse, bidra til at både barna og vi pedagoger kan utvikle perspektiver og begrepsapparatene våre? Og kan slik bruk av digitale redskaper føre til filosofiske betraktninger som åpner for flere måter å oppleve naturen vår på, og som igjen stimulerer til økt fokus på bærekraft?

"I et bærekraftig samfunn trenger vi så mangt, og noen barn skal også bli inspirert til senere å velge naturfag eller teknologi til å forbedre verden" (Sitat: Barbara Maria Sageidet, Første steg nr. 4 2020).

Når man jobber med digitale verktøy i en barnehage, er det svært viktig at det er pedagogikken som ligger fremst i synsfeltet. Derfor er et viktig aspekt ved god bruk av digitale verktøy at det alltid er pedagogen som anvender teknologien, ikke teknologien som anvender pedagogen. Vi ønsker ikke situasjoner der barn passivt og ukritisk konsumerer digitalt innhold. Vi ønsker kreativ og aktiv bruk av disse verktøyene, der barn også kan få lov til å være produsenter og skapere. Det må være en hensikt bak bruken av de ulike digitale verktøyene. Det vil si at verktøyet aldri er bedre enn pedagogen som bruker det.

Avhengig av massiv bruk

I Ilabekkens årsplan står det følgende:

“Vi i barnehagen har et samfunnsansvar for at barna skal bli gode forbrukere som tenker på miljøet. Vi skal bevisstgjøre barna om at dagens handlinger har konsekvenser for fremtiden, slik at de tenker kritisk, handler etisk og viser solidaritet i forhold til sine egne omgivelser. Barna skal gjennom barnehagehverdagen skape sin egen miljøbevissthet basert på bærekraftige holdninger og respekt for nærmiljøet”.

En bærekraftig samtid og fremtid med intensjoner om begrensede klimaavtrykk, er paradoksalt nok helt avhengig av massiv bruk av teknologi. Enten man vil eller ikke, er det et uomtvistelig faktum at vi i stadig større grad trenger teknologi i kartlegging av ulike aspekter knyttet til klimautfordringer. Jeg tror vi må erkjenne at omstilling tar tid, og det grønne skiftet må gis gode rammevilkår for på sikt å gi et bærekraftig samfunn med færre klimaavtrykk.

Og vi kan ikke tillate oss å sette verden på pause, i påvente av en fullkommen og total miljøprofil. På samme måte som utdanningsinstitusjonene neppe etterspør en fremtid med bare konvensjonell penneføring, kan heller ikke de øvrige aktørene knyttet til utdanningsløpet trenere den teknologiske fremmarsjen.

Mulighetens verden

Vi sier ikke av vi må oppdra små barn til digitale slaver, men heller innvie dem inn i mulighetenes verden. En verden der vi voksne må forvalte vår definisjonsmakt med hensyn til hvilke muligheter vi gir barn til å oppleve naturens mangfold på flere måter. Selvfølgelig kan ingenting digitalt erstatte lukten av vått gress på en etterlengtet vårtur i skogen, følelsen av vinterens første snø i akebakken, lyden av bølgene som slår inn mot den tanggrodde fjæra, eller synet av sommerens første neslesommerfugl utenfor gjerdet i barnehagen.

Med god kreativ bruk av digitale verktøy, kan barna dokumentere og forevige noen av disse fantastiske opplevelsene gjennom bilder, film og lydopptak. Lage egenproduserte dokumentasjoner og historier for å vise mamma og pappa hva de opplevde på tur. Forske varsomt på insekter ved bruk av det digitale mikroskopet og inspeksjonskamera. Få den spirende sukkerertplanten til å danse, ved bruk av "Time lapse" på avdelingens iPad. Bruke bølgeskvulpet som pulserende rytme i musikken de vil sette til animasjonen vi laget av pinner, kongler og steiner i skogen.

Disse mulighetene gir ikke vanlige analoge og konvensjonelle verktøy oss. Det er dette vi snakker om når vi til stadighet tar til orde for “en rikholdig verktøykasse” i det daglige pedagogiske arbeidet med barn.

Et enkelt grunnprinsipp?

"Kanskje vi rett og slett skal starte med å ta barna med ut i naturen", svarte den kjent biologen og professoren Dag Olav Hessen, da han ble spurt om følgende på en konferanse vi deltok på for noen år tilbake: "Hva kan vi gjøre for å oppnå en bærekraftig fremtid"?

Er grunnprinsippet så enkelt og så nært? Og kan vi i samme ærend utstyre barna med muligheten til å forske ytterlige på naturens magi og mangfold ved å la de ta i bruk digitale verktøy? Da ligger kanskje noen av svarene våre i rammeplanens fagområde om “natur, miljø og teknologi”? Er det en åpenbar grunn til at nettopp teknologi ligger i samme bolk som natur og miljø? Her står det følgende:

“Barnehagen skal legge til rette for at barna kan forbli nysgjerrige på naturvitenskapelige fenomener, oppleve tilhørighet til naturen og gjøre erfaringer med bruk av teknologi og redskaper”. (Rammeplanen 2017, Kap. 9).

Må ha en sterk tro på barnet

Og det er nettopp i praksisfeltet disse erfaringene gjøres. Barn og voksne sammen, ute i naturen. Blir det muligens lettere å endre holdninger knyttet til et bærekraftig samfunn, når du skjønner konsekvensene av de valgene du tar. Et folkekjært visdomsord sier at "det du blir glad i, tar du vare på". Det er da vi evner å omsette kunnskap, verdier og følelser til praksis. Det å ville endre.

Vi må kanskje våge å tenke ukonvensjonelt og gå veier som andre ikke har gått før. Være fremtidsrettet og bane vei blant fordommer og uvitenhet. Og vi må selvfølgelig ha en sterk tro på barnet som rikt og kompetent. Dette bør være gode utgangspunkt når vi pedagoger legger til rette for gode læringsmiljø, bærekraft og barns fremtid.

Så kanskje ligger det mye visdom i ordene til Carlina Rinaldi? Og kanskje ligger noen av løsningene på en bærekraftig klode i det ufargede barneblikket?