De siste årene har etablering av fellesskap fått ny oppmerksomhet i den offentlige samfunnsdebatten. Fellesskap er sentralt fordi det fremmer samhold og identitet, og hindrer utenforskap. Aksel Tjora understreker i boken Hva er fellesskap, hvor viktig opplevelsen av tilhørighet er for vårt demokrati, og hvor dypt rotfestet menneskets behov for fellesskapet er.

Fellesskap og tilhørighet handler dypest sett om en subjektiv opplevelse av å høre til. Å bygge gode fellesskap krever at personalet har tilegnet seg kunnskaper, holdninger og etisk bevissthet om hva som bidrar til at hver og en kjenner seg inkludert. For minoritetsspråklige foreldre er det for eksempel viktig at samarbeid og informasjonsutveksling foregår på et språk de forstår.

Rammeplanen understreker at barnehagen skal synliggjøre variasjoner i verdier, religion og livssyn. Å bygge fellesskap forutsetter imidlertid innsats både fra barnehagens og foreldrenes side. Et godt utgangspunkt for fellesskapsbygging, er å møte den andre med et åpent sinn, kulturell nysgjerrighet, toleranse, sensitivitet, respekt og anerkjennelse.

Møteplasser for dialog

Ikke alle opplever seg som en del av fellesskapet. Erfaringsmessig er det foreldre som deler personalets verdisyn som opplever å ha innflytelse, og bli hørt i barnehagens fellesskap. Utfordringene er flere. Blant annet rapporterer flere foreldre at de opplever krysspress mellom forventninger fra egen minoritetsgruppe og fra majoritetsgruppen. Å stå i en minoritetsposisjon innebærer å bli utsatt for andres blikk; både fra majoriteten og minoriteten.

I barnehagen, som i samfunnet for øvrig, utvikles det dominerende «sannheter» om hva som er en god omsorg for barn. På den måten utelukkes andre praksiser. Derfor trengs det møteplasser for dialog og kulturutveksling som kan bidra til nyanseringer av hvordan god omsorg kan forstås, ut fra et mangfoldperspektiv.

Barnehagen må anerkjenne ulike foreldre- og oppdragelsespraksiser, slik at flere skal kunne oppleve at «mine verdier og min kultur» er verdsatt og utgjør en del av fellesskapskulturen. Den tyske sosiologen og filosofen Axel Honneth har utviklet en anerkjennelsesteori. Han understreker at vår identitet som individ er avhengig av gjensidig anerkjennende relasjoner til andre.

Selvtillit, selvaktelse og selvverdsettelse

Vi er alle prisgitt andre for å utvikle selvtillit, selvbevissthet og selvverd. Utvikling av selvtillit er betinget av at man ser og anerkjenner hverandre ansikt-til-ansikt.

Selvaktelse eller selvrespekt utvikles gjennom erfaringen av å bli anerkjent som et prinsipielt likestilt individ.

Selvverdsettelse utvikles ved at individet blir bidragsyter til et bestemt samfunnsfellesskap. For å oppleve seg selv som reelt medlem av et fellesskap, er det vesentlig å både bidra og delta.

Anerkjennelse og inkludering

Det er viktig at personalet og foreldre gjensidig anerkjenner hverandre og åpner opp for nye måter å tenke og leve på når det gjelder oppdragelse, samvær og vilkår for fellesskapet. Personalet må bli seg bevisst hvordan de møter ulike foreldre. Hvilke egenskaper og hvilken atferd anerkjenner de?

I stedet for å fokusere på kulturelle forskjeller, er det viktig å se hva som er felles, samt å åpne for det nye. Barnehagen skal møte foreldre som en ressurs. Dette betyr å inkludere dem i et fellesskap basert på mangfold, raushet og god dialog. På den måten tar foreldre og personale et felles ansvar for barnets trivsel, utvikling og fellesskapsfølelse.