Ny opplæringslov. På høy tid etter 25 år og stadig flikking. Fra stortingsdebatten ved behandling av saken sa Abid Raja(V) –skolepolitikk er ikke sektorpolitikk, men griper inn i hele vårt samfunn.

Lærerne har håpt at ny opplæringslov ville løse en del av de store utfordringene vi ser i vår tid. Det kan virke som lovreformen i større grad vil framstå som en oppussing enn et nybygg.

En vurdering fra Utdanningsforbundet er at mer beslutningsmyndighet overføres fra nasjonale til lokale myndigheter. Dels er begrunnelsen at lovregulering er en inngripen i det kommunale selvstyret.

Selv om den nye loven inneholder en ny bestemmelse om elevens beste, innebærer den også at noen elevrettigheter blir trumfet av den lokale handlefriheten og det kommunale selvstyret. En gledelig justering er at statlige tilsynsmyndigheter kan overprøve vurderingene som er gjort om størrelsen på gruppene / klassene. Selv selvstyret har en ramme!

Mer åpenhet om utfordringene

Utdanningsforbundet er også positive til at det kommer en tydeligere lovregulering rundt å gripe inn fysisk ovenfor elever. Vår leder Steffen Handal mener at dette kan bidra til mer åpenhet om utfordringene med dette. Kunnskapsminister Tonje Brenna stiller tydeligere krav til forebygging, slik at skolen blir et trygt lærende fellesskap.

Rettsikkerheten til lærerne og elevene trygges med dette. Kanskje vi får mer verge-kurs for å oppfylle lovens intensjoner, gripe inn med lavest mulig maktmiddel? Dessuten vil det bli mer rapportering. Byråkrati om akkurat dette må vi tåle. Kanskje vi også får mer realistiske data, både om behovet for å gripe inn og for den vold, trussel og trakassering lærere utsettes for?

Vi må vente litt til før vi får vite hva myndighetene gjør med den såkalte krenkeparagrafen. Alle vil at elevene skal ha det trygt og godt, men koblingen opp mot maktinngripen skaper en ny coctail som kan falle uheldig ut. Maktmonopolet til politiet står for fall når lærerne innlemmes som yrkesgruppe som kan utøve fysisk makt ovenfor barn.

Ansatte innen undervisning er av de yrkesgruppene som blir mest utsatt for vold trusler og trakassering.

Ved et sammentreff behandlet Stortinget ny opplæringslov samme uke som ILO-konvensjon 190 ble ratifisert. Konvensjonen tar opp flere typer krenkelser, og den vil medføre forsterket beskyttelse for ansatte. Et forslag til endring av arbeidsmiljøloven 4.3.3 vil lyde:

Arbeidstaker skal ikke utsettes for trakassering, herunder seksuell trakassering, eller annen utilbørlig opptreden. Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende. Med seksuell trakassering menes enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom.

Arbeidstilsynet har satt søkelys på skolen og de ansattes situasjon. De sier at allerede i 2017 kom det skjerpinger i loven rundt arbeidsmiljøet som også kunne beskyttet lærerne. I samme tidsrom kom de styrkede kravene til elevenes skolemiljø. Så hevder arbeidstilsynet at skoleeier og ledelsen prioriterte søkelyset på barna. Det kan man forstå, men alle lover gjelder, også i skolen! Det lokale selvstyret, kommunestyret har en jobb å gjøre med å sikre lærere og andre ansatte i skolen et forsvarlig arbeidsmiljø!

Et paradigmeskifte hvor læring nærmest blir et sekundærprodukt i skolen

Den avsatte tiden til faglig utviklingsarbeid for læreren er begrenset. Vi opplever et trykk ovenfra som går på emner knyttet opp til læringsmiljø og sosiale ferdigheter. Skolen representerer en forholdsvis stor del av alle velferdslovene som kommunen forvalter. Debatten om skolens plass i barnas liv under streiken 2022, understreker det trøkket lærerne opplever. Det pågår et paradigmeskifte hvor læring nærmest blir et sekundærprodukt i skolen.

For læreren kan dette oppleves forvirrende og opprivende, vi er ikke helsearbeidere eller sosialarbeidere. Vi har gjennomgått ei tid med heftig samfunnsdebatt rundt lærerens faglige kompetanse, og at studiepoeng er viktig for undervisningskvaliteten. Det pågår en fagfornyelse, hvor det skulle ryddes i læreplanene, for dypere læring og bredere tverrfaglighet. Dette i seg selv er tunge prosesser både for enkeltlæreren og kollegiet. Debatten om vurdering og eksamen pågår også, forunderlig nok nærmest utskilt fra selve fagfornyelsen.

Alle kommuner skal nå arbeide sammen med et universitet eller en høgskole om kvalitetsutviklingen i skolen (og barnehagen). De akademiske miljøene kommer med sin analyse og sin motivasjon for samarbeidet. De møter med folk som har forsket og tilhørende svar, eller ønsker forskningsresultater som profitt tilbake. Åpenbart vil deres arbeid være preget av innholdet i tildelingsbrevet fra Regjeringen. Fra kommunens perspektiv, vil lokale behov være nedfelt i styringsdokumenter for samfunnsutvikling og skole. Samtidig er ressursene begrenset og kommunene mange steder presset ut fra demografi, med en varslet eldrebølge. Rektorene er også en presset gruppe med lite tid avsatt til skoleutvikling, de blir overlesset med administrative oppgaver.

Hva slags mulighet har den enkelte lærer til å bidra i de faglige utviklingsprosessene det forventes skal finne sted? Det er læreren som har den spesialiserte ekspertisen og det pedagogiske skjønnet og kunnskapsgrunnlaget. Samlet sett er det læreren som sitter med kunnskapsgrunnlaget som er kritisk for virksomheten ved den enkelte skole. Kunnskapsgrunnlaget nedenfra må kobles sammen med kunnskapsgrunnlaget som strømmer nedover! Gitt at det er begrenset med tid og ressurser betyr det at her må man prioritere hardt. Til dette arbeidet kommer Hovedavtalen oss i møte allerede i Formålet, hvor det blant annet heter at det er: avgjørende å involvere de ansatte så tidlig som mulig i gjennomføring av omstilling og reform, reell innflytelse på hvordan arbeidsplassen skal organiseres og arbeidsmetodene utvikles. Den tillitsvalgte og klubben spiller altså en viktig rolle i et hvert utviklingarbeid.

Mange medbestemmelsesmøter på rektors kontor med smultringer og lunken kaffe!

-Skal vi gå på kurs for å legge elevene i bakken, lære mer om sårbare barn, drive utviklingsarbeid om bærekraft, eller få faglig oppdatering om en stadig ny eksamensform? Og, hvem skal lede utviklingsarbeidet eller tilby kursene? Hvor mye tid skal avsettes, og hva om det trengs vikarer mens lærere er fristilt fra undervisning? Det ligger an til mange medbestemmelsesmøter på rektors kontor med smultringer og lunken kaffe!

NOU-en om kvalitetsutvikling sier: (6.13) "Utvalget mener det er udiskutabelt at kvalitetsvurdering og kvalitetsutvikling må ha som mål at elevene får god opplæring i et godt skole- og læringsmiljø. Utvalget merker seg at det samtidig kan være en krevende øvelse å skille hva som er rett og plikt, hva som er etablert praksis og hva som er forventningene til de ulike involverte aktørene når det gjelder arbeidet med kvalitetsvurdering og kvalitetsutvikling."

De store beslutningene tas fra toppen, og så risler det grunnlag for mindre og mindre beslutninger nedover i systemet. Hva er igjen å drøfte i medbestemmelse når partssamarbeid skal skje på den enkelte skole? Og motsatt; -hvordan strømmer informasjonen oppover i systemet? Informasjon, også negative signaler må meldes oppover. Dessuten har regjeringen Støre en tillitsreform som Kunnskapsminister Tonje Brenna mener må bety at fagpersoner i skolen og barnehagen må få nødvendig handlingsrom.

Handle lokalt, tenke globalt

Abid Raja har så rett, skole og samfunn er tett vevd sammen. Løfter vi blikket og tar et globalt perspektiv, finner vi retningen også for den norske skolen i OECD- dokumentet The Future Of Education and Skills 2030. Her fra innledningen:

We are facing unprecedented challenges – social, economic and environmental – driven by accelerating globalisation and a faster rate of technological developments. At the same time, those forces are providing us with myriad new opportunities for human advancement. The future is uncertain and we cannot predict it; but we need to be open and ready for it. The children entering education in 2018 will be young adults in 2030. Schools can prepare them for jobs that have not yet been created, for technologies that have not yet been invented, to solve problems that have not yet been anticipated. It will be a shared responsibility to seize opportunities and find solutions. To navigate through such uncertainty, students will need to develop curiosity, imagination, resilience and selfregulation; they will need to respect and appreciate the ideas, perspectives and values of others; and they will need to cope with failure and rejection, and to move forward in the face of adversity. Their motivation will be more than getting a good job and a high income; they will also need to care about the well-being of their friends and families, their communities and the planet

Til denne enorme oppgaven trengs det lærere og et lag rundt læreren og barnet!