På fredag vedtar Stortinget den nye opplæringsloven. Opplæringsloven er primært en rettighetslov for norske elever, og det er derfor mange bestemmelser i dagens opplæringslov som skal sikre elevens rettigheter og legge grunnlaget for god opplæring.

Den nye opplæringsloven har noen regler som kan styrke disse rettighetene: Prinsippet om elevens beste blir lovfestet. Rett til medbestemmelse, regler om oppfølging ved fravær, utvidet rett til videregående opplæring er andre eksempler på dette. Samtidig er Utdanningsforbundet kritiske til at den nye loven på en del områder vil kunne sette elevenes rettigheter og opplæringen under press.

Fellesskolen og det likeverdige opplæringstilbudet                       

Regjeringen skriver i sitt forslag til ny opplæringslov at «Fellesskolen er ein del av grunnmuren i den norske velferdsstaten og legg til rette for at alle barn skal få like moglegheiter til utdanning uavhengig av kvar ein bur, sosial bakgrunn, funksjonsevne, seksuell orientering og kjønn». Dette er en målsetning som Utdanningsforbundet stiller seg helt og fullt bak, og som vi også oppfatter er en tverrpolitisk ambisjon.

Men den nye opplæringsloven innebærer etter Utdanningsforbundets vurdering en overføring av beslutningsmyndighet fra nasjonale myndigheter til lokale og fylkeskommunale myndigheter. Dette setter fellesskolen og det likeverdige opplæringstilbudet under press.

På flere områder fjerner regjeringen og Stortinget reguleringer i opplæringsloven. Begrunnelsen er dels at disse er «unødvendige» og finnes i annet lovverk. For eksempel er kravet til sakkyndig vurdering noen steder tatt ut av loven, under henvisning til kommunens utredningsplikt etter forvaltningsloven. Dette er bestemmelser som elever, foresatte og andre parter i utdanningssystemet ikke kan forventes å kjenne godt til og å gjøre seg nytte av.

Dels er begrunnelsen at en lovregulering er en inngripen i det kommunale selvstyret. Selv om den nye loven inneholder en ny bestemmelse om elevens beste, innebærer den også at noen elevrettigheter blir trumfet av den lokale handlefriheten og det kommunale selvstyret. Med mindre Stortinget i den videre prosessen vedtar krav om lærerutdanning for tilsetting i skolen og at bare lærere kan ha det faglige ansvaret for opplæringen, vil elevene bli tapere.

Fjernundervisning                                                                             

Fjernundervisning innebærer undervisning via skjerm der læreren ikke er fysisk til stede sammen med elevene. I dag er fjernundervisning begrenset til opplæring i samisk, morsmålsopplæring, tospråklig fagopplæring og noen få andre tilfeller.

Utdanningsforbundet støtter dagens praksis, men har vært åpne for en forsiktig utvidelse hvis det kan godtgjøres at elevene vil få et utvidet opplæringstilbud.

Mens opplæringslovutvalget pekte på behovet for en klargjøring av regelverket, er regjeringen og stortingsflertallets svar en kraftig utvidelse av ordningen, til mange fag og hele fag, uten et tilstrekkelig erfarings- og beslutningsgrunnlag.

De svært skjønnsbaserte kravene til å gjennomføre undervisningen som fjernundervisning, er at det skal være gode grunner, at opplæringen skal være trygg og pedagogisk forsvarlig – som er et generelt krav til all opplæring – og at kommunikasjonen med tekniske hjelpemiddel skal være effektiv. 

Selv om forarbeidene til den nye loven legger noen føringer for praktiseringen, er det ikke noe krav om at læreren, som kan befinne seg et annet sted i landet, skal ha møtt elevene fysisk. Det er heller ikke begrensninger knyttet til hvor mange elever/grupper/klasser som kan følge samme undervisning via skjerm, og det er ikke krav om kommunikasjon i sanntid. Selc om det neppe vil skje i stort omfang, er loven ikke til hinder for at fjernundervisning kan gjennomføres i første klasse og i individuelt tilrettelagt opplæring (spesialundervisning).  

Selv om forarbeidene legger til grunn at økonomisk innsparing ikke vil være en god grunn, åpner den nye loven for at økonomiske vurderinger kan ligge til grunn når kommuner og fylkeskommuner vedtar fjernundervisning.

Når stortingsflertallet mener at fjernundervisning kan bidra til at elevene får et bedre opplæringstilbud, må det også bety at elevene har samme mulighet til hjelp og faglig og sosial oppfølging som om læreren var fysisk til stede. Og at læreren har samme mulighet til å gi opplæring og vurdere elevens faglige og sosiale utvikling som om hen var fysisk til stede. Men dette er helt urealistisk. Den nye opplæringsloven innebærer både fravær av refleksjon knyttet til innholdet i opplæringsbegrepet og lærerens rolle og ansvar for opplæringen.  

Stortingsflertallet kommer likevel med en erkjennelse. De peker på at det er «vanskelig å forutse konsekvenser av forslaget, og ber derfor regjeringen følge med på utviklingen av bruk av fjernundervisning og eventuelt gi ytterligere regler i forskrift». Komiteen viser noen steder til behovet for ytterligere konsekvensutredning, blant annet om det helt innlysende kravet om at bare lærere kan ha det faglige ansvaret for opplæringen. Men altså ikke for fjernundervisning selv om kunnskapsgrunnlaget er syltynt.

Utdanningsforbundet mener at denne erkjennelsen burde ha ført til at man gikk forsiktig fram gjennom en gradvis utprøving. Utdanningsforbundet forventer at innrammingen av fjernundervisning blir langt strammere i ny forskrift til opplæringsloven, som nå er under utarbeidelse.

Omdisponering av timer mellom fag

I dag kan kommunen omdisponere inntil 5 prosent av timene i hvert fag i grunnskolen til andre fag. Den nye opplæringsloven øker denne fleksibiliteten til 10 prosent. Utdanningsforbundet er uenig i dette. Dette er ikke en fleksibilitet som sektoren har etterspurt. Når dette fremstilles som eksempel på en tillitsreform, er det mer snakk om tillit til kommunen enn til profesjonen.

I forrige stortingsperiode avviste Stortinget et lignende forslag. Nå har Stortinget snudd uten videre begrunnelse. Høringen på ny opplæringslov dokumenterte at dagens ordning har ført til overføring av timer fra praktisk-estetiske fag med lite timetall til norsk, engelsk og matematikk; billigere teoretiske fag der elevene blir vurdert til eksamen, nasjonale prøver og internasjonale tester.

Erfaringene fra dagens ordning viser en svekkelse av de praktiske fagene samtidig som fagfornyelsen legger vekt på en mer praktisk opplæring i alle fag. Utdanningsforbundet mener forslaget kan føre til det motsatte av hva Stortinget ønsker å oppnå, nemlig en mindre praktisk og variert skole.  

Læremidler og læringsressurser

Opplæringsloven slår fast et såkalt parallellitetskrav, som innebærer at læremiddel skal foreligge på bokmål og nynorsk til samme tid og på samme pris. Dette kravet blir i liten grad fulgt opp i dag, og Utdanningsforbundet frykter at utfordringene som elever med nynorsk hovedmål møter, vil øke ytterligere når de får undervisning gjennom digitaliserte læremidler.

Parallellitetskravet gjelder ikke for læringsressurser. Med økende bruk av andre læringsressurser i opplæringen, vil dette svekke verdien av parallellitetskravet og dermed brukerne av minoritetsspråk. Dette er ikke i samsvar med kravene i språkloven.

I sin innstilling til forslaget om ny opplæringslov har Forsknings- og utdanningskomiteen en kommentar om at det bør «tilstrebes» «så langt det lar seg gjøre» at læringsressurser støtter opp under elevens hovedmål. Men denne er helt uten forpliktelser og har således liten verdi. Utdanningsforbundet mener at parallellitetskravet også må omfatte læringsressurser som er utviklet til bruk i opplæringen.

Utdanningsforbundet støtter imidlertid Stortingets anmodning om at regjeringen skal gjennomføre en kunnskapsinnhenting, som ser på bruken av læringsstøttende ressurser som ikke foreligger på begge målformer, og komme tilbake til Stortinget med en vurdering.

Organisering av opplæringen

Helt siden opplæringslovutvalget startet sitt arbeid med å utrede ny lov, har Utdanningsforbundet vært opptatt av å klargjøre de mange skjønnsmessige bestemmelsene i loven. Dette har i særlig grad vært aktuelt når det gjelder gruppe-/klassestørrelse.

Utdanningsforbundet har påpekt at gruppestørrelsen må være trygg og pedagogisk forsvarlig, at beslutningsgrunnlaget må være basert på faglig-pedagogisk erfaring, og at økonomiske hensyn ikke kan brukes som argument for å inndele elevene i større grupper enn det som er forsvarlig.

Regjeringen har nå endret disse reglene til å bli et såkalt lovbundet skjønn. Dette betyr at statlige tilsynsmyndigheter og domstoler kan overprøve vurderingene som er gjort om størrelsene på gruppene/klassene og at det konkrete innholdet i kravet fortsatt må utledes av faglig og pedagogisk kunnskap.