Last ned En politisk plattform for det digitale skiftet – grunnlagsdokument for Utdanningsforbundets digitaliseringspolitikk

Download the english version A political platform for the digital shift – background document for the Union of Education Norway’s digitalisation policy

Ny teknologi må tas i bruk på utdanningens premisser og støtte opp under verdigrunnlaget og det overordnede formålet for barnehage, skole og høyere utdanning (Vi utdanner Norge 2020–2023).

Innledning

Dette dokumentet skal være Utdanningsforbundets politiske plattform i digitaliseringspolitikken. Dette innebærer at forbundets standpunkter i ulike digitaliseringsspørsmål skal bygge på og være forenlige med prinsippene i denne plattformen, men ikke at konkrete standpunkter i enkeltsaker nødvendigvis er omtalt her, eller lar seg utlede direkte herfra. Innholdet i plattformen er i overensstemmelse med de formuleringene for dette politikkområdet som er nedfelt i Vi utdanner Norge 2020–2023 og som ble vedtatt av Utdanningsforbundets landsmøte i 2019. Dokumentet ble vedtatt av sentralstyret i februar 2021.

Dokumentet har tre deler som i hovedsak svarer til Utdanningsforbundets tre politiske inngangsnivåer til temaet digitalisering: det samfunnsmessige, det arbeidslivsmessige og det utdanningsmessige (barnehage, skole og høyere utdanning).

Del I: Det digitale skiftet – politisk basis, prioriterte områder og arbeidsmåter

Det digitale samfunnet er i 2021 på mange måter en realitet, men digitaliseringen er ikke fullført. Utdanningsforbundet vil arbeide for at det digitale samfunnet skal være et godt samfunn å leve i, og vil gjennom utdanning fremme digitaliseringens positive sider og søke å begrense de negative.

Hvorfor digitalisere?

Vi bygger vår digitaliseringspolitikk på en forståelse av at den dypeste begrunnelsen for digitaliseringen av samfunnet er et mål om økonomisk vekst, økt produktivitet, nye arbeidsplasser, effektivisering og velferdsøkning. Det er i tråd med tradisjonene i norsk og nordisk fagbevegelse å støtte opp om en slik målsetning som grunnlag for økt velstand for alle, basert på rettferdig fordeling.

Utdanningsforbundet er allerede forpliktet på det grønne skiftet og en klima- og bærekraftsoffensiv (jf. Vi utdanner Norge 2020–2023, s. 9). Vi ser det digitale skiftet som en viktig forutsetning for å lykkes med det grønne. Ny teknologi vil både kunne redusere klimaavtrykket vårt direkte, og skape nye, «grønne», jobber.

Prioriterte områder

Digitaliseringen påvirker samfunnsutviklingen på mange ulike måter og har konsekvenser innenfor alle samfunnssektorer. Utdanningsforbundet har en rekke interesseområder der vi ønsker å påvirke digitaliseringsprosessens retning, innhold og omfang. Vellykket digitalisering vil for oss innebære at resultatene på disse områdene er i tråd med våre mål. Våre prioriterte arbeidsområder i digitaliseringsprosessen er:

• god utdanning
• digitale læremidler
• partssamarbeid og medbestemmelse
• våre medlemmers arbeidsvilkår, kompetanseutvikling og støtte
• våre medlemmers autonomi, metodeansvar og akademiske frihet

På disse områdene skal vi følge særlig godt med på utviklingen og søke å påvirke denne i vår retning (jf. også neste avsnitt). En rekke andre områder vil dog også være viktige for oss, bl.a.: datasikkerhet og personvern; de digitale læringsbetingelsene for barnehagebarn, elever og studenter; digital opphavsrett; arbeid mot kommersialisering og privatisering av utdanning, og likeverdig digital infrastruktur og tilgang til digitale ressurser.

Nye politikkområder kan komme til som en følge av utvikling vi i dag ikke kan se, og/eller nye politiske prioriteringer.

Hvordan skal vi jobbe med digitaliseringen? Områder for påvirkningsarbeid

Digitaliseringen er en prosess som delvis utvikler seg i henhold til markedsmekanismene, der produksjon av stordata, algoritmeutvikling, kunstig intelligens og teknologispredning er viktige drivere, og delvis en prosess som politisk drives framover av myndigheter og forvaltning gjennom økonomiske insentiver, strategier, rammeverk og planverk på globalt, nasjonalt og sektornivå. For Utdanningsforbundet betyr dette at vi bør søke påvirkning og innflytelse både inn mot nasjonalt reguleringsarbeid i lov og forskrift, og mot utvikling og oppfølging av nasjonale planer og strategier. Nasjonal strategi for digital sikkerhet, Nasjonal strategi for kunstig intelligens og Én digital offentlig sektor er eksempler på nasjonale strategier vi må arbeide videre med når vi ønsker å påvirke utviklingen.

Internasjonalt arbeider både ulike globale organisasjoner som UNESCO, OECD, ILO og EI – og europeiske organisasjoner som EU, ETUC og ETUCE – med strategier, handlingsplaner og rammeverk for digitalisering som Utdanningsforbundet bør være med å påvirke, direkte eller indirekte.

Ekstra viktig er naturlig nok arbeidet med sektorstrategier og handlingsplaner i vår egen sektor nasjonalt, der det legges rammer for digitaliseringen i barnehage, skole og høyere utdanning.

Utdanningsforbundet vil ellers jobbe sammen med sentrale aktører som KD, Udir, Unit, Datatilsynet og andre organisasjoner/institusjoner for å fremme arbeidet med digitalisering i utdanningssystemet.

Del II: Det nye arbeidslivet – digitalisering og partssamarbeid

På arbeidslivets område tar Utdanningsforbundet utgangspunkt i at digitaliseringen er en omstillingsprosess. Historien viser at teknologiske «skifter» og teknologisk framgang gir økt velstand for alle grupper i samfunnet — på lang sikt. På kort sikt kan derimot tilpasningen til ny teknologi gi opphav til økonomisk, sosial og politisk uro. Utdanningsforbundet skal bruke sin innflytelse til å minimere disse vanskelighetene og medvirke til at det digitale skiftet fremmer rettferdighet og bærekraftig utvikling.

Utdanningsforbundet mener at uten grunnleggende digitale ferdigheter, er det risiko for svært begrensede karrieremuligheter, eller for å bli stående varig utenfor arbeidslivet. Som ETUCE påpeker:

«…citizens need to be able to master a certain level of digital skills to actively take part in the world of work and to actively engage in their communities, they must be educated to the use of new technologies, its benefits and its dangers.»

Mister våre medlemmer jobben?

Der digitaliseringen gjennom automatisering og robotisering i de siste tiårene har ført til en rasjonalisering av hendene, så har de senere års teknologiske utvikling, spesielt innenfor kunstig intelligens, ført til en begynnende rasjonalisering også av hodene. Nye yrkesgrupper vil i de kommende år oppleve at deres oppgaver automatiseres og at jobbene faller bort (blant de som nevnes hyppigst er sjåfører, servitører, jobber i markedsføring og kapitalforvaltning). I dette bildet er våre medlemsgrupper blant de yrkesgruppene som anses å ha minst sjanse for å miste jobben på denne måten (jf. f.eks. Teknologirådet (sept. 2020)). I del III (nedenfor) ser vi nærmere på hvorfor.

Erfaringer fra den digitale omstillingen under koronapandemien, viser imidlertid at nye metoder (f.eks. digital oppfølging av praksis) kan framstå med et rasjonaliseringspotensial man hittil ikke har vært oppmerksom på. Vi må likeledes være oppmerksomme på at digitaliseringen på lengre sikt kan muliggjøre en negativ utvikling for lærere og andre av våre medlemsgrupper, uten å være årsak til den. OECD har i flere omganger og senest i 2020, presentert scenarier der slike negative utviklingsmuligheter er skissert, bl.a. som Learn-as-you-go og Education outsourced. Disse scenariene er vel å merke ikke ment som bilder på en sannsynlig utvikling, men påminner oss om hva som kan skje hvis vi forholder oss passive.

Blant flere mulige pådrivere for en uheldig utvikling er flere aktører i edtech-bransjen. Her finnes selskaper som relativt eksplisitt gir uttrykk for ambisjoner om å restrukturere hele utdanningens kjerne – med konsekvenser for våre medlemmer. Education international har vist hvordan enkelte selskapers

«…vision for ‘next generation’ learning is premised on the disruption of the teaching profession and public schooling,…».

Vi kan dermed ikke ta for gitt at ikke også våre grupper i noen grad vil kunne bli rammet av nedbemanning. For Utdanningsforbundet blir det dermed svært viktig å kommunisere, både internt og eksternt, at våre lærere, ledere og ansatte i det faglig-administrative støttesystemet er nøkkelpersonell for en vellykket digitalisering.

Utfordringer for fagbevegelsen

Som fagforening skal Utdanningsforbundet likevel være kjent med de viktigste utfordringene som fagbevegelsen generelt stilles overfor i møte med digitaliseringen:

• Polarisering av arbeidsmarkedet: jobber med middels god lønn og middels kompetansekrav forsvinner, mens jobbene med høyest og lavest lønn og kompetansekrav blir flere.
• Produktiviteten øker mer enn lønningene. Mer av overskuddet tilfaller kapitaleierne.
• Mer «deskilling» enn «upskilling». Mange jobber får økte kompetansekrav, men flere blir avgrensede, rutinepregede og dermed også lettere å flytte (outsourcing).
• Plattformøkonomiens inntog (Uber, Amazon, eBay): ingen arbeidsgivere, arbeidstakere, jobber eller karrierer, kun digitale plattformer som kobler individer med oppgaver. Lavere organisasjonsgrad.
• I Europa og vesten: en forskyvning av sysselsetting fra sektorer med høy organisasjonsgrad (som industrien), til sektorer med lavere organisasjonsgrad (tjenesteyting).

Omstilling og partssamarbeid

Stilt overfor slike utfordringer har man nylig sett de første eksemplene på «digital motmakt», der arbeidere søker å bruke digitaliseringen til sin fordel. Sosiale medier brukes for å samle informasjon, koordinere handling og kommunisere arbeidernes sak til omverdenen. Det har vokst fram nettsider og app’er som fungerer som verktøy for grupper av arbeidere, der de kan bli kjent med lovverk og rettigheter, kobles sammen og stille felles krav m.m. Utdanningsforbundet ser at slike «digitale fagforeninger» kan ha sin berettigelse i enkelte bransjer og i visse faser.

I norsk arbeidsliv bør fokus for utfordringene som følger av digitaliseringen i arbeidslivet dog være på endrede oppgaver i dagens jobber, snarere enn på bortfall av jobber, og på hva fagbevegelsen mener bør skje, snarere enn engstelse for hva som kan skje. Fagforeningene bør involvere seg i implementeringen av ny teknologi, og sørge for at rammene for den digitale omstillingen ligger i partssamarbeidet. Der dette er relevant må tillitsvalgte ha innsikt i teknologien som styrer deres arbeid, og bygge på kjernen i virksomheten som utgangspunkt for nye funksjoner, systemer og tiltak.

Utdanningsforbundet mener at de fleste av utfordringene som her er nevnt, kan løses gjennom ordninger og institusjoner fra den «analoge» tidsalderen. Hovedavtalene gir de ansatte og deres tillitsvalgte reell medbestemmelse. I hovedavtalen mellom LO og NHO gir tilleggsavtalene IV (rammeavtale om teknologisk utvikling og datamaskinbaserte systemer) og V (avtale om kontrolltiltak i bedriften) et godt grunnlag for videre arbeid.

Utdanningsforbundet er på linje med den europeiske faglige samorganisasjonen (ETUC) når den sier om målet for digitaliseringsprosessen på dette området at

«The overall goal is to achieve a consensual transition by a successful integration of digital technologies at the workplace and by reaping the opportunities as well as preventing and minimising the risks for both workers and employers and to ensure the best possible outcome for both employers and workers».

Del III: Digitalisering i barnehage, skole og høyere utdanning

Utdanningsforbundet skal arbeide for at våre medlemmer drar fordel av digitaliseringen. Gjennom utdanning skal barn, unge og voksne få digitale ferdigheter og forutsetninger for å kunne mestre og vurdere digital teknologi i vid forstand. Vi vil samtidig jobbe for en digital «reservasjonsrett» som er slik at der den enkelte lærer – basert på en vurdering av egen kompetanse og foreliggende teknologi – ikke kan identifisere pedagogisk «merverdi», skal ikke generelle digitaliseringsbetraktninger kunne brukes til å overstyre lærerens pedagogiske metodeansvar. Begrenset eller utstrakt bruk av digital teknologi skal ikke i seg selv kunne brukes som indikator på undervisningskvalitet.

Dette dreier seg om at lærere ikke skal bli henvist til å benytte utstyr eller metoder de ikke kan gjøre meningsfull bruk av, i situasjoner der det finnes alternativer som etter deres vurdering vil gi et bedre resultat. Det dreier seg eksempelvis ikke om at lærere, basert på personlige preferanser alene, skal kunne nekte å bruke digitale verktøy i en hjemmeskolesituasjon.

Vi bygger vår digitaliseringspolitikk i barnehage, skole og høyere utdanning rundt noen bærende ideer:

• læreren – og lærernes metodefrihet/metodeansvar – skal stå i sentrum
• digitaliseringen skal gjøre læreren og barn, unge og voksne under utdanning bedre
• det er måten teknologien brukes på som avgjør om den bidrar til god utdanning
• digitaliseringen skal ikke være opp til den enkelte lærer

Digitaliseringen har endret, og vil fortsette å endre, høyere utdanning, skole og barnehage. Utdanningsforbundet ser at digitaliseringen i stadig større grad vil endre våre medlemmers profesjonelle selvforståelse. Innenfor utdanningsfeltet ser vi ingen troverdige scenarier for digitaliseringen der ikke læreren spiller en helt sentral rolle. Vi vil likevel stå for en politikk som åpner for at det kan komme endringer i lærerrollen på sikt, blant annet som en følge av at innføringen av ny læringsteknologi kan medføre at elever og studenter vil jobbe mer autonomt. Der læreren ser at det gir best pedagogisk mening i det digitale klasserommet, kan undervisningen komme til å inneholde mindre instruksjon og mer veiledning og samspill, og nye samhandlingsformer (chat, videosamtaler osv.)

Datadeling, datasikkerhet og personvern – forutsetninger og begrensninger

Deling av digitale data er en sentral dimensjon ved digitaliseringsprosessen generelt, men forholdet mellom deling av og kontroll med data er komplekst. Utdanningsforbundet vil arbeide for at trygg datadeling og tilstrekkelig kontroll med data skal kunne realiseres samtidig.

Datadeling representerer store verdier for Norge på minst tre måter: fra datanæringen direkte, gjennom produktivitetsvekst i offentlig og privat sektor, og i form av velferdsøkning gjennom bedre offentlige tjenester. På stadig flere områder blir dessuten datadeling pålagt. Økt datadeling er viktig for utvikling av nye sammenhengende tjenester på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, og for at man for eksempel skal unngå å måtte oppgi informasjon for ett formål som det offentlige allerede har innhentet for et annet.

Samtidig er det slik at innbyggerne i Norge i dag har begrenset kontroll over data om seg selv. Data befinner seg i ulike private og offentlige «siloer», med ulik policy for innsamling, deling og bruk. Dette gjør det krevende å forstå, vurdere og håndtere risiko knyttet til datainnsamling og bruk.

Lovverket har ikke som formål å begrense bruken av personopplysninger, men kan tvert imot ses på som et forsøk på å skape tillit til at disse kan benyttes på en trygg måte. Datatilsynet har påpekt at personvern og digitalisering ikke er motsetninger, og at digitalisering på mange måter bedrer forutsetningene for god informasjonssikkerhet og godt personvern.

På samfunnsnivå står Utdanningsforbundet for en politikk som støtter opp om at data bør deles bredt, slik at vi kan realisere så mye som mulig av digitaliseringens positive potensial. Men delingen må baseres på tillit. For å skape tillit kreves blant annet reguleringer (som personopplysningsloven) som gir den som deler rettigheter: rett til innsyn i hvilke data som er samlet inn om dem, hva de brukes til, hvem som har fått tilgang til disse, hvor lenge de er forventet å bli oppbevart, rett til å anmode om sletting eller retting av data, rett til å begrense behandlingen av dataene og protestere mot bruk, og rett til å få vite hvor dataene kommer fra hvis de ikke er oppgitt av personen selv.

I en særlig kategori står data som deles med og innenfor det offentlige. Utdanningsforbundet er positive til ideen om en digital samfunnskontrakt som er lansert fra flere hold, og som langt på vei er realisert i land som Estland og Finland. Et hovedelement i denne er at alle innbyggere skal ha et digitalt grensesnitt som gir en enkel og forståelig oversikt over hvordan personlige data forvaltes og brukes av det offentlige. Innbyggerne bør også få muligheten til å aktivt gi eller trekke tillatelser for ulike bruksformål.

Datasikkerhet og personvern i barnehage, skole og høyere utdanning

For Utdanningsforbundet er sikker behandling av data et grunnleggende hensyn som må ivaretas i digitaliseringsprosessen i høyere utdanning, skole, barnehage og i støttesystemet. Også her gjelder imidlertid at både sikker behandling og trygg deling av data bør etterstrebes samtidig.

Deling av data foregår i utstrakt grad i barnehager, skoler og høyere utdanning i dag, for både faglige, administrative og forskningsmessige formål. Innføringen av ny personvernforordning og bl.a. ny versjon av innloggings- og datadelingstjenesten Feide (UNIT/Udir), har bare de siste par årene bedret datasikkerheten og personvernet i utdanningssektoren betydelig.

Utdanningsforbundet mener likevel at innsatsen bør styrkes på dette området. Erfaringer viser at data fortsatt kan havne på avveie, at det lokalt er usikkerhet og svak oppfølging av regelverket, og at det ikke alltid er klart hvorvidt databehandlere (teknologi- og tjenesteleverandører) innhenter og bruker data på en måte som er i tråd med våre mål for utdanningssektoren.

Utdanningsforbundet støtter derfor arbeid for kompetanseheving innenfor datasikkerhet og personvern i utdanningssektoren. Rådgivning, hjelp og støtte til arbeid med gode databehandleravtaler, personvernkonsekvensutredninger, risiko- og sårbarhetsanalyser og sikkerhetskrav ved anskaffelser er gode tiltak på området.

Vi mener også at spørsmålet om en egen atferdsnorm for skolen (ev. også for barnehage og øvrig utdanningssektor) bør diskuteres grundig. En atferdsnorm (tidligere kalt bransjenorm) er et begrep fra personvernforordningen som betegner et regelsett som er utarbeidet spesifikt for en bransje, og som skal gi konkrete regler og retningslinjer for hvordan virksomhetene skal innrette seg for å etterleve kravene i personvernforordningen. I helsesektoren forvaltes en slik norm av Direktoratet for e-helse.

Utdanningsforbundet mener dessuten at det på generelt grunnlag, og i lys av behovet for høy aktsomhet omkring datasikkerhet og personvern, bør gjøres nye vurderinger av spørsmål knyttet til innkjøpsmodeller for digitale læremidler, verktøy, tjenester og plattformer. Mye taler for at krevende vurderinger av sikkerhet og personvern i ulike digitale løsninger bør gjøres på et høyere nivå enn i den enkelte kommune, uten at lærernes muligheter til å vurdere de faglig-pedagogiske sidene ved slike innkjøp blir skadelidende (se også «Digitale læremidler» nedenfor).

I et annet perspektiv dreier spørsmålet om «kontroll med data» seg også om å legge bedre til rette for deling av data i skolen (jf. forrige hovedavsnitt). Det er i dag en utfordring at data generert fra elevers bruk av digitale verktøy (aktivitets- eller brukerdata) er lite tilgjengelige på tvers av ulike ressurser og tjenester, enten det gjelder ett verktøy eller mellom verktøyene. I en slik kontekst vil Utdanningsforbundet se på hvordan vi kan bidra til at det settes krav om systematisk registrering og sikker deling av dataene på tvers av læremidler, verktøy og tjenester, slik at skoleeiers eierskap til brukergenererte data får et mer reelt innhold og kan utnyttes bedre.

Kompetanseutvikling – profesjonalisering og støtte

Utdanningsforbundet mener at en betydelig satsing på et digitalt kompetanseløft for lærerne er nødvendig for å nå målsetningen om at digitaliseringen skal bidra til god utdanning. Det er en tett forbindelse mellom den digitale kompetansen barn, unge og voksne skal ha etter fullført utdanning, og den kompetansen lærerne må ha for å kunne gi dem denne. Skal nye generasjoner få et godt, reflektert og kritisk forhold til digital teknologi, må lærerne både kunne bruke og ha kompetanse om digitale ressurser, læremidler og verktøy. Det er i dag for store kompetansemessige forskjeller mellom lærerne på dette feltet. I tråd med grunntanken om at digitaliseringen ikke skal være opp til den enkelte lærer og leder, må det tilrettelegges for at alle lærere som har behov for det får et kompetanseløft med utgangspunkt i eget ferdighetsnivå og egne forutsetninger. «Ildsjelene», som ut fra egne interesser har skaffet seg betydelige kunnskaper og ferdigheter, er viktige, men digitaliseringen i barnehage, skole og høyere utdanning kan ikke bygges kun på disse. Utdanningsforbundet mener at et kompetanseløft må ta utgangspunkt i den brede forståelsen av digital kompetanse som rommes i begrepet «profesjonsfaglig digital kompetanse (PfDK)», og ha tre innganger:

• lærerutdanningene
• etter- og videreutdanning, inkludert lærerspesialistutdanningen
• lokal opplæring og kompetansedeling

Utdanningsdirektoratets «Rammeverk for lærerens profesjonsfaglige digitale kompetanse (PfDK)» er etter Utdanningsforbundets syn det beste utgangspunktet for kompetanseutvikling hos lærerne, og et tilsvarende rammeverk bør på plass for barnehagen. Rammeverket bryter ned profesjonsfaglig digital kompetanse i sju kompetanseområder: fag og grunnleggende ferdigheter, skolen i samfunnet, etikk, pedagogikk og fagdidaktikk, ledelse av læringsprosesser, samhandling og kommunikasjon, og endring og utvikling. For hvert kompetanseområde er det angitt kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse på området, noe som gjør rammeverket velegnet som grunnlag for ulike undervisningsopplegg. Vi mener at lærere som har tilegnet seg disse kompetansene er profesjonsfaglig kompetente på et nivå som gjør dem i stand til å forvalte alle sider ved digitaliseringen i skolen på en god måte.

For lærerutdanningenes vedkommende mener Utdanningsforbundet at kompetanseheving av fagansatte og undervisning i PfDK for lærerstudentene vil bidra til at nyutdannede lærere er profesjonsfaglig kompetente. Med hensyn til lærere og ledere i barnehagen og i skolen mener vi at det bør drøftes nærmere hvordan man på en effektiv måte sørger for at så mange som mulig oppnår profesjonsfaglig digital kompetanse i rammeverkets forstand gjennom etter- og videreutdanning.

Kompetanseheving dreier seg på dette området også om at det lokalt legges til rette for opplæring på nye digitale læremidler, plattformer og verktøy. Undersøkelser av «digital tilstand» i sektoren har gjentatte ganger vist at læring, veiledning og utprøving i lærerkollegiet både er den mest populære og den mest effektive måten for lærere å tilegne seg nye slike ferdigheter på. Den store utfordringen er å få satt av tilstrekkelig tid til dette. Utdanningsforbundet vil jobbe for å synliggjøre behovet for «kollegalæring», og for at det settes av tilstrekkelige tidsressurser til dette.

Digitale læremidler

Utdanningsforbundet mener at lærerprofesjonen skal spille en sentral rolle i å velge ut, evaluere og videreutvikle læremidler, læringsplattformer, skoleadministrative systemer og andre IT-systemer og pedagogiske programmer. (Vi utdanner Norge 2020–2023)

På dette feltet har Utdanningsforbundet allerede vedtatt politikk gjennom «Overordnede prinsipper for Utdanningsforbundets arbeid med læremidler i skolen» fra 2017. Prinsippene gjelder for både digitale og analoge læremidler.

I prinsipp nr 1 heter det at

«For skoler og lærere må det finnes reell mulighet til å velge og tilpasse læremidler etter den pedagogiske konteksten. (…) Det betyr at valg av læremidler ikke kan tas for langt unna klasserommet».

Ved overgangen fra analoge til digitale læremidler er det dokumentert at beslutninger om læremiddelinnkjøp i større grad tas på skoleeiernivå og med mindre lærermedvirkning. Utdanningsforbundet ser at innkjøp av digitale læremidler kan innebære mer komplekse vurderinger av tekniske, økonomiske og personvernmessige forhold enn innkjøp av analoge, og at dette isolert sett kunne tale for at innkjøpsbeslutninger burde tas på høyere nivå. Vi står imidlertid fast på at lærernes pedagogiske vurderinger vil være det helt avgjørende elementet for å lykkes med digital undervisning og læring. Vi vil derfor jobbe for innkjøpsmodeller der tekniske og sikkerhetsmessige vurderinger kan gjøres separat, og slik at det er lærernes faglig-pedagogiske vurderinger som avgjør hvorvidt et læremiddel kjøpes inn eller ikke.

Bedre involvering og medbestemmelse av lærere i arbeidet med digitale læremidler er imidlertid en ambisjon som går utover medvirkning ved innkjøp. Med utgangspunkt i digitaliseringsstrategier og handlingsplaner arbeider sentrale myndigheter med å etablere ulike fellesløsninger som skal legge grunnlaget for et såkalt «økosystem for digitale læringsressurser». Eksempler på slike løsninger er Udirs digitale kvalitetsveileder for læremidler og den planlagte nasjonale tjenestekatalogen for digitale læremidler. For Utdanningsforbundet er det viktig at lærere og lærernes representanter er representert i utarbeidelsen av disse løsningene, som legger viktige premisser for hvordan «økosystemet» skal fungere.

Med direkte referanse til de vedtatte prinsippene fra 2017, presiseres det ellers at den politikken for datadeling som følger av herværende plattform, innebærer at punkt 7 «Sikring av sensitive data og eierskap til data som blir generert av læremidler», skal tolkes slik at den ikke er til hinder for at vi kan støtte løsninger som innebærer deling av data, der dette er vel begrunnet i hensynet til god undervisning og læring.

Utdanningsforbundet ønsker seg et velfungerende marked for digitale læremidler, med forutsigbare betingelser for tilbydere og utviklere. Vi mener det er viktig for utdanningssektoren at så vel tilbydere av omfattende systemteknologiske løsninger som tilbydere av enkeltlæremidler kan finne sin plass i dette markedet. Samarbeidsorganisasjoner for innkjøp, utvikling og deling av læremidler og læringsressurser har blitt etablert, eller er under etablering, i fylkeskommunal og kommunal regi. Slike sammenslutninger kan gi lavere priser, god kvalitetssikring og stort utvalg for skoleeierne, men de kan få en så dominerende stilling i markedet at det kan ha negativ innvirkning på innovasjon og nyskaping. Utdanningsforbundet jobber for at det skal være god medvirkning fra lærere i innkjøps- og utviklingsprosessene i disse organisasjonene, men vi ser det også som vår oppgave å øve kritikk og påvirkning dersom organisasjonene utvikler seg på en måte som gjør at de får negativ innflytelse på feltet.

Læremiddelmarkedet er i 2021 i rask endring, og tilskyndet av fagfornyelsen ser vi tegn til at de digitale læremidlenes andel øker raskt. Vi anser imidlertid at det er usannsynlig at digitaliseringen vil innebære at de analoge læremidlene vil forsvinne helt, samtidig som det er svært usikkert hvilken læremiddelmiks vi vil ha i på lengre sikt, og i hvilken grad denne vil variere mellom fag, nivåer og elev- og studentgrupper. Uansett utvikling vil det ta tid før de digitale læremidlene er gode nok og alle lærere har tilstrekkelig profesjonsfaglig digital kompetanse til at de kan drive bedre heldigital undervisning enn undervisning med tradisjonelle pedagogiske metoder i alle fag. I denne situasjonen skal Utdanningsforbundet bidra til at ikke de analoge læremidlene forsvinner.

God utdanning

Det er muligheten til pedagogisk utvikling i tråd med profesjonens faglige og etiske skjønn som skal være drivkraften i innføringen av ny teknologi og ikke kommersielle interesser eller mulighet for innsparinger. (Vi utdanner Norge 2020–2023)

Education International sier i sin International Protocol on the Use of Information and Communications Technology in Education:

«Education unions should support the use of ICT [Information and communications technology] as an integral part of the provision of quality education for all. They should advocate for the use of ICT in education as a key modern aid to teaching and learning.»

I tråd med formuleringene fra Vi utdanner Norge (over), vil Utdanningsforbundet jobbe for at pedagogisk utvikling og god utdanning skal være avgjørende hensyn for digitaliseringsprosessen i barnehager, skoler og høyere utdanningsinstitusjoner.

Digital teknologi og digitale læremidler er i dag i utstrakt bruk i norske barnehager, skoler og høyere utdanningsinstitusjoner, og det er vel dokumentert at bruken er økende. Udir har i flere år forvaltet tilskudd til innkjøp av digitale læremidler. I 2020 kom det ekstra midler til investeringer i digitale plattformer, verktøy og infrastruktur fra flere kilder på grunn av koronapandemi og hjemmeskole, og dette har satt ekstra fart i digitaliseringen av klasserommet. Ved innføringen av fagfornyelsen ser det ut til at en trend der digitale læremidler foretrekkes framfor analoge, bekrefter dette bildet. Samtidig er det lite forskningsmessig belegg for at utdanning på digitale flater gir bedre resultater enn utdanning med tradisjonelle metoder og analoge læremidler.

Utdanningsforbundet anerkjenner digitaliseringens potensial for å forbedre utdanningen. Dette ligger til grunn for formuleringen «muligheten til pedagogisk utvikling» i Vi utdanner Norge, og f.eks. for vår rolle som samarbeidspartner for SETT-konferansen for innovativ læring gjennom flere år. Digital støtte gir muligheter for å forbedre utdanningen gjennom å gjøre den mer fleksibel og bedre tilpasset den enkelte, mer relevant gjennom for eksempel simulering og virtuell virkelighet, og mer motiverende gjennom teknikker kjent fra spill og underholdning. Digitale verktøy kan forenkle dokumentasjonen av læring og gir nye muligheter for vurdering.

Noe av bakgrunnen for at dette potensialet i dag ikke er tilfredsstillende realisert, har trolig å gjøre med at digitaliseringen av utdanning så langt har vært preget av substitusjon – der én teknologi blir erstattet av en annen («fra penn og papir til PC»), mens elevene/studentene grunnleggende sett gjør mye av det samme. Sannsynligvis er det først når det pedagogiske hovedsporet går enda tydeligere mot å benytte muligheter som ikke fantes i gammel teknologi at det vil skje en transformasjon, og man kan ta lengre steg mot forbedring av undervisning og læring.

Utdanningsforbundet mener imidlertid at verken digital substitusjon eller transformasjon kan bli vellykket uten at læreren settes i sentrum. Læreren er bærer av utdanningens verdigrunnlag og de overordnede formålene for barnehage, skole og høyere utdanning, og uten en lærer som kan mediere mellom dette grunnlaget og digitaliseringens muligheter, gir det ikke mening å snakke om forbedring av undervisning og læring. Det er kun kombinasjonen av gode lærere og god teknologi som kan skape de resultatene vi ønsker.

Vi vil jobbe for at barn, elever og voksne i utdanning skal møte profesjonsfaglig digitalt kompetente lærere som bruker digitale læremidler de selv har vært med på å vurdere, som har tilstrekkelig teknisk opplæring og støtte, og som på fritt grunnlag kan bruke sin «reservasjonsrett» (jf. over) innenfor rammene av eget metodeansvar.

Digital opphavsrett

Digitaliseringen av utdanningsområdet skaper nye opphavsrettslige utfordringer. De fleste av disse utfordringene knytter seg til forhold som man oftest vil møte på innenfor høyere utdanning, men også innenfor grunnopplæringen kan det dukke opp opphavsrettslige problemstillinger som er direkte relatert til digitaliseringsprosessen. Utdanningsforbundet skal kunne bistå medlemmene våre i slike spørsmål, både i enkeltsaker og gjennom å avklare generelle forhold og gjøre disse kjent blant medlemmene.

Et av de mest umiddelbare sakskompleksene knytter seg til strømming og videoopptak av undervisning, og videre rettigheter til slike opptak. Både opphavsrettigheter, bruksrettigheter og produsentrettigheter vil ofte være relevante i slike sammenhenger. De avklaringer som foreløpig er gjort, indikerer at det antakelig ligger innenfor arbeidsgivers styringsrett å pålegge opptak av undervisning og at institusjonen/skoleeier har en avgrenset bruksrett til disse i tilknytning til den aktuelle undervisningen. Gjenbruk og bruk i andre sammenhenger forutsetter imidlertid samtykke fra den som har opphavsrett, dvs den læreren hvis undervisning er tatt opp.

Det må i utgangspunktet en overdragelse av rettigheter til for at en institusjon/skoleeier skal kunne utnytte materiale som er skapt av en ansatt i et arbeidsforhold, og som den ansatte i utgangspunktet har opphavsrett til. Den ansattes arbeidsavtale spiller en viktig rolle for å avgjøre om en slik overdragelse underforstått finner sted i kraft av arbeidsforholdet.

Utdanningsforbundet skal følge med på rettighetsutviklingen på dette feltet og jobbe politisk med å fremme våre medlemmers interesser i kommende reguleringsprosesser, både nasjonalt og med hensyn til f.eks. EUs Directive on Copyright in the Digital Single Market.

Behov for forskning

Det er behov for mer kunnskap om digitaliseringen i barnehage, skole og høyere utdanning, og Utdanningsforbundet vil etterspørre forskning på flere områder. Digitalisering er et av våre prioriterte forskningsområder i perioden 2020-2023. Helt sentralt står problemstillinger på feltet digital læring/læring på digitale flater/IKT og læring. Hvordan kan nettbrett, PC og andre digitale verktøy brukes godt i barnehagene? Lærer barn, unge og voksne mer i det digitale klasserommet? Hva skjer i klasserommene og hva skjer med fagene? Enkelte (gjerne mindre) studier indikerer positive effekter, men disse kan se ut til å henge tett sammen med lærerens kompetanse. Hvor mye skyldes læreren og hvor mye skyldes teknologien? Dette har vi behov for å vite mer om. Forskning på mer spesifikke problemstillinger under samme område, som f.eks. lesing på papir versus lesing på skjerm, kan gi viktig kunnskap.

Det er også behov for mer kunnskap om implementeringsfasen for den nye teknologien. Hvilke erfaringer er vunnet og hvordan kan disse brukes i den videre prosessen? Hvordan spiller involvering og forankring blant lærerne, hensiktsmessig organisering, kommunikasjon og avklaring med foresatte osv. inn? Blant andre problemstillinger er Utdanningsforbundet opptatt av å se nærmere på forholdet mellom teknologi for pedagogiske formål og teknologi for administrative formål. Knytter positive og negative erfaringer seg i samme grad til digitale løsninger for begge formål?

Som ytterligere ett moment, ser vi det som viktig at det forskes på eventuelle helseeffekter av digitaliseringen av utdanningssektoren. Gitt den raske endringstakten vi i dag ser, er det viktig med oppdatert kunnskap på dette feltet.

Etter det Utdanningsforbundet kjenner til, kan det være en utfordring for forskningskvaliteten på feltet at mange forskere enten er gode på teknologi eller på læring. Fra vår side vil vi derfor primært ønske å etterspørre forskning som gjennomføres av forskergrupper hvor begge typene kompetanse er representert.

Last ned En politisk plattform for det digitale skiftet – grunnlagsdokument for Utdanningsforbundets digitaliseringspolitikk

Download the english version: A political platform for the digital shift – background document for the Union of Education Norway’s digitalisation policy