Last ned Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport – utdanningen og lærerorganisasjonenes rolle. Faktaark 10:2024

Dette faktaarket gir en kort presentasjon av hovedtrekkene i rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen, med vekt på skolens rolle og lærerorganisasjonens ansvar.

Bakgrunn for rapporten

Stortinget vedtok i 2018 å oppnevne en uavhengig kommisjon for å granske fornorskningspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. Kommisjonen inkluderte også skogfinnene i mandatet. Kommisjonen avleverte sin rapport 1. juni 2023 til Stortingets presidentskap, og avholdt høring på rapporten 16. april 2024. Stortinget skal etter planen behandle rapporten 12. november 2024.

Mandat

Kommisjonenes mandat var omfattende, og beskriver tre oppdrag:

1. En historisk kartlegging for å beskrive norske myndigheters politikk og virksomhet overfor de nevnte gruppene, og særlig vurdere skolevesenets rolle, men også inkludere religiøse, akademiske, kulturelle eller sosiale institusjoner og organisasjoners virksomhet i undersøkelsene.
2. Undersøke ettervirkningene av fornorskingspolitikken.
3. Legge frem tiltak som kan skape større likeverd mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen, og foreslå tiltak som bidrar til videre forsoning.

Kommisjonen skulle legge opp til et systematisk og nært samarbeid med berørte miljøer og organisasjoner, slik at alle aktørene skulle involveres og konsulteres underveis i arbeidet.

Rapportens oppbygning

Rapporten er strukturert i fire hoveddeler;

1. Grunnlaget for kommisjonens arbeid, herunder et blikk på tilsvarende prosesser internasjonalt. Denne delen omhandler de gruppene som ble utsatt for fornorsking, samt hvilken status disse gruppene har. Samer er anerkjent som urfolk i Norge, mens kvener og skogfinner er anerkjent som nasjonale minoriteter på linje med jøder, romanifolk (tatere) og rom (sigøynere).
2. Historisk kartlegging – fra fornorskingspolitikk til kulturelt mangfold. Denne delen gir en helhetlig fremstilling av fornorskingspolitikken, og omhandler blant annet sider av norsk, samisk, kvensk og skogfinsk historie som tidligere har vært lite kjent.
3. I skyggen av fornorskingen. Her blir det gjort nærmere rede for noen utvalgte tema, blant annet er det et eget kapittel om opplæring og utdanning (kapittel 15).
4. Forsoning. Denne delen går inn på hvordan man forstår forsoningsbegrepet, hva som kjennetegner et forsonet samfunn og kommisjonens forslag til tiltak.

Det foregår flere tilsvarende prosesser verden over, og kommisjonen har satt seg inn i andre sannhets- og forsoningsprosesser som har funnet sted internasjonalt.

Hovedtrekk fra rapporten

Norske myndigheter har i perioder frem til slutten av 1900-tallet ført en politikk overfor samene, kvenene og norskfinnene som fikk alvorlige negative konsekvenser for deres kultur, språk, identitet og levekår. Denne politikken betegnes ofte som fornorskingspolitikken.

I rapporten beskriver kommisjonen kontakten mellom norske myndigheter og de samiske og kvenske samfunnene tilbake til 1872. Gjennom store deler av tiden siden har myndighetene forsøkt med ulike tiltak å drive en fornorsking av den samiske, kvenske og skogfinske befolkningen. Disse gruppene skulle innlemmes i norsk samfunn, kultur og språk, på bekostning av egen kultur. Denne fornorskingspolitikken hadde på slutten av 1800-tallet utviklet seg til en helhetlig politikk for å assimilere disse gruppene i det norske samfunnet. Fornorskingspolitikken strakk seg fra bruk av norsk i all undervisning i skolen, til jordkjøploven som bestemte at kjøp av jord var forbeholdt nordmenn.

Personlig historier – viktig del av kunnskapsgrunnlaget

Kommisjonen har samlet inn 760 personlige historier om fornorskningspolitikken. Disse er formidlet gjennom møter, intervjuer og skriftlige beretninger, og handler om urett som ble begått mot dem personlig eller andre nærstående, og om hvordan virkningene av uretten har påvirket eller påvirker deres livssituasjon. Fortellingene har gitt kommisjonen innsikt i hvordan enkeltmennesker har opplevd fornorskingen og uretten, og hvordan mange fremdeles bærer disse erfaringene med seg.

Det er kommisjonens håp at granskingen som er gjennomført, og den fremstillingen av hendelser og utviklingstrekk som presenteres i rapporten, kan oppleves som et felles kunnskapsgrunnlag for hele befolkningen, og dermed legge et grunnlag for forsoning.

Skolens rolle i fornorskningspolitikken

Skolen og lærernes rolle har vært helt sentral i fornorskingspolitikken, særlig for samiske og kvenske elever. I over 100 år ble skolen brukt som et redskap for å assimilere minoritetsbefolkningen språklig og kulturelt. Denne politikken førte til store menneskelige konsekvenser, inkludert skam, tap av språk, og følelse av utenforskap hos mange samiske og kvenske barn. Mange har fortalt om tapt skolegang og om begrenset læringsutbytte som følge av manglende forståelse og støtte i det norskspråklige skolesystemet i denne prosessen. Lærerne fungerte som redskaper for myndighetenes fornorsking gjennom å undervise på norsk i områder hvor elevene snakket samisk eller kvensk. Lærerens instruksjoner og læremidler på norsk førte til at kvensk, finsk og samiske språk ble usynliggjort og nedvurdert, og dette skapte konflikter mellom generasjoner. Mange foreldre valgte å ikke lære barna sine eget morsmål i håp om å forbedre deres fremtidige livsvilkår.

«En felles norskspråklig folkeskole»

Fornorskingspolitikken i skolen var del av en politikk som gjennomsyret de fleste sider av samfunnslivet. Skolen bidro gjennom prinsippet om en felles norskspråklig folkeskole. Fra 1889 var norsk fastsatt som undervisningsspråk, noe som påvirket samiske, kvenske og skogfinske elever. Fornorskingspolitikken i skolen kan deles i to: en nasjonal politikk rettet mot hele befolkningen og en mer intens og geografisk avgrenset politikk i samiske og kvenske områder i Finnmark og deler av Nord-Troms. I en periode var det tillatt å bruke samisk og kvensk som hjelpespråk i skolen, etter en tid ble denne muligheten begrenset og deretter fjernet.

Kommisjonen har avdekket at norske lærere brukte fysisk straff i situasjoner der barna hadde brukt enten samisk, kvensk eller finsk. Det å ikke kunne språk, det å bli utsatt for fysisk straff og vold eller det å bli latterliggjort av både lærere og andre elever, gjorde at mange var redde gjennom hele skolegangen.

Det ble opprettet en egen stilling som skoledirektør i Finnmark som fikk ansvar for å gjennomføre fornorskingspolitikken i tråd med Stortingets og Kirke- og undervisningsdepartementets mål. Direktøren samarbeidet tett med de nyetablerte lærerorganisasjonene og arbeidet for å påvirke lærerne til å støtte fornorskingen, blant annet ved å fremme et firepunktsprogram for internatskoler, bedre undervisningsmateriell, samt bedre lønn og boliger for lærerne. Etter hvert fikk skoledirektøren støtte fra majoriteten av lærerne om at undervisningen kun skulle gjennomføres på norsk.

Rett til opplæring på samisk

Lærere har blitt kritisert for sin mangel på kunnskap om fornorskingspolitikkens konsekvenser og for ikke å være tilstrekkelig etisk bevisste i møte med urfolk og nasjonale minoriteter. I dag er det økt oppmerksomhet på fortidens urett ved at minoritetenes rett til undervisning i eget språk og kultur anerkjennes. Det er imidlertid fortsatt en lang vei å gå for å sikre likeverdig opplæring, slik at samiske, kvenske og skogfinske elever får den opplæringen de har rett til, og at lærere får tilstrekkelig kunnskap om urfolk og nasjonale minoriteters kultur, tradisjoner og språk. Det er en samfunnsprosess som vil ta tid, og som må involvere et bredt spekter av samfunnsområder og aktører.

Forsoning

Kommisjonens arbeid og forslag til tiltak bygger på en forståelse av at forsoning er en gjensidig og relasjonell prosess som skjer på individ-, gruppe- og politisk nivå. Forsoning forstås både som en prosess og en tilstand. Et forsonet samfunn kjennetegnes av et felles kunnskapsgrunnlag om fornorskingspolitikken og dens konsekvenser, samt en offentlig erkjennelse av urett begått mot kvener, samer og skogfinner.

Kommisjonen foreslår en rekke tiltak som fremmer språklig, kulturell og identitetsmessig likeverd. Tiltakene inkluderer revitalisering av minoritetsspråk og kultur, og et kunnskapsløft om fornorskingshistorien, med mål om å fremme kunnskapsmessige, holdningsmessige, handlingsmessige og emosjonelle endringer for et mer forsonet samfunn, herunder et nasjonalt kompetansesenter om fornorskingspolitikk og urett, med ansvar for forskning, dokumentasjon, formidling og forsoningsarbeid. Kommisjonen oppfordrer myndighetene og relevante institusjoner til å følge med på prosesser og å utvikle tiltak i lys av funn som også de øvrige kommisjonene i Norden vil kunne komme fram til i årene som kommer.

Utdanningsforbundet mener

I august 2023 ba Utdanningsforbundet om unnskyldning for den urett norske lærere har påført samer, kvener og skogfinner. Utdanningsforbundet ønsker å ta et oppgjør med overgrepene og arbeide for at skolen blir en arena for revitalisering av språk, levesett og tradisjoner.

I Utdanningsforbundets beklagelse (2023a) blir fornorskningsprosessen omtalt som et sort kapittel i lærerorganisasjonenes historie, og en fullgod forsoning kan vanskelig skje før lærere tar inn over seg sannheten om hva som har skjedd i skolen, og hvilke konsekvenser det har hatt for generasjoner av elever. Lærerorganisasjonene har et ansvar for å forhindre at den uretten som har blitt begått ikke glemmes og gjentas. En beklagelse er en start i en langvarig prosess på vei mot forsoning.

I høringsinnspillet til rapporten understreker Utdanningsforbundet at forsoning er en prosess som ikke bare omfatter nasjonale myndigheter og samer, kvener og skogfinner, men også lærerprofesjonen og den enkelte lærer (Utdanningsforbundet 2024). Som Norges største fagforening for lærere, vil Utdanningsforbundet jobbe for at skolen skal være en arena for revitalisering av språk, levesett og tradisjoner.

På landsmøtet i 2023 ble følgende vedtatt (Utdanningsforbundet, 2023b, s. 42):

Utdanningsforbundet skal sette i gang et arbeid for å gjøre medlemmer og tillitsvalgte på alle nivå i organisasjonen i stand til å følge opp forbundets og lærerprofesjonens ansvar i oppfølgingen av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Dette vil blant annet kreve økt kunnskap om perspektiver og utfordringer de samiske, kvenske og skogfinske folkegruppene opplever knyttet til kultur, språk og tilhørighet. Som fagforening må vi møte nye generasjoner med en holdning som gir positive forventinger til det å handle kollektivt og solidarisk.

Kilder

Sannhets- og forsoningskomiteen (2023): Sannhet og forsoning – grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Dokument 19 (2022–2023). Rapport avgitt til Stortingets presidentskap 01.06.2023

Stortinget (2018): Innstilling fra Stortingets presidentskap om mandat for og sammensetning av kommisjonen som skal granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. Innst. 408 S (2017–2018)

Utdanningsforbundet (2024): Utdanningsforbundets høringsuttalelse om rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen.

Utdanningsforbundet (2023a): «Beklager til samene, kvenene og skogfinnene», nettartikkel 24.08.2023.

Utdanningsforbundet (20203b): Vi utdanner Norge 2024–2027