I den politiske plattformen til Høyre-FrP-regjeringen står det at regjeringen

«vil styrke likestillingen og skape et bedre diskrimineringsvern for alle, derfor vil regjeringen fremme forslag om en universell likestillings- og antidiskrimineringslov.» (Politisk plattform 2013)

Høringsforslaget til en ny og samlet likestillings- og diskrimineringslov ble sendt i oktober 2015. En samlet fagbevegelse inkludert Utdanningsforbundet og Unio mener lovforslaget er til hinder for å fremme likestilling mellom menn og kvinner. Hvorfor mener fagbevegelsen det? Dette faktaarket tar for seg forslaget til ny lov og mulige konsekvenser av den.

Dagens lovverk

Likestillingsloven ble vedtatt i 1978. De forskjellige diskrimineringsgrunnlagene har vært regulert i ulike lover. Graver-utvalget konkluderte (2009) med at det burde være én lov for alle grunnlag. Utdanningsforbundet mente den gang at det lovteknisk sett kan være positivt med én lov, men samtidig ble det gitt uttrykk for en bekymring når det gjaldt det særlige vernet for kvinner på enkelte områder.

Med virkning fra 1. januar 2014 ble likestillings- og diskrimineringslovverket endret; regjeringen ønsket å harmonisere lovverket for de tre lovene på området for å sikre en så lik behandling av diskrimineringsgrunnlagene som mulig. Disse gjelder kjønnslikestilling, etnisitet og religion og funksjonsnedsettelse. Den fjerde og nye loven gjelder forbudet mot å diskriminere på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. I tillegg ble arbeidsmiljølovens kapittel 13 endret på enkelte områder.

Lovendringene ble vedtatt av et enstemmig Storting. Flere offentlige utredninger har hatt betydning for lovarbeidet som ble utført, eksempelvis NOU 2009: 14 Et helhetlig diskrimineringsvern (Graver-utvalget), NOU 2011: 18 Struktur for likestilling og NOU 2012:15 Politikk for likestilling, (begge Skjeie-utvalget).

I formålet for dagens likestillingslov heter det at loven «tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling». I lovens § 2 om virkeområdet heter det at loven gjelder på «alle områder i samfunnet». Det betyr at den også gjelder i privatlivet, i familien, i idrettsforeninger osv. Når det gjelder de andre diskrimineringsgrunnlagene, sies det at loven ikke gjelder i familielivet og «andre rent personlige forhold».

Kvinnekonvensjonen og likestillingsloven

I kvinnekonvensjonen, som er en del av norsk lov og nedfelt i menneskerettighetsloven, blir det i artikkel 1 sagt at med utrykket «diskriminering av kvinner» menes «enhver forskjellsbehandling, utestengning eller begrensing på grunnlag av kjønn» og som har som formål eller virkning å svekke «kvinners menneskerettigheter og grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle, sivile eller ethvert annet område». Med andre ord er det overensstemmelse mellom dagens likestillingslov og kvinnekonvensjonen.

Imidlertid ga FNs kvinnekomité i 2012 uttrykk for bekymring overfor norske myndigheters planer om lovharmonisering:

«The Committee is [...] concerned that the use of gender-neutral legislation, policies and programmes, which might lead to inadequate protection of women against direct and indirect discrimination and hinder the achievement of substantive equality between women and men.» (Cedaw/C/Nor/Co/8, s. 3)

For øvrig er det slik at konvensjonsbestemmelsene går foran bestemmelser i annen lovgivning ved motstrid, jf. menneskerettighetsloven § 3.

Regjeringens begrunnelse

Regjeringens begrunner forslaget om én felles lov for alle diskrimineringsgrunnlag i

• Graver-utvalgets konklusjoner fra 2009
• at én lov gir bedre oversikt enn fire lover og dermed sikres et enhetlig vern av alle
• at forenkling av regelverket og lettere tilgjengelig lovverk gir styrket vern mot diskriminering

De viktigste endringene som foreslås er:

Lovens virkeområde. I dag er det bare likestillingsloven som har et virkeområde, som også gjelder familie og personlige forhold. Begrunnelsen for å unnta privatlivet er at på dette området er det vanskelig å håndheve reglene. Forslaget innebærer dermed at virkeområdet for loven reduseres for alle diskrimineringsgrunnlagene.

Til tross for utfordringene med å forfølge brudd på loven i den private sfære, er det viktig for det holdningsskapende arbeidet at det er krav til likestilling og ikke-diskriminering i familien. Diskriminering innen familien kan hindre personer i en sårbar posisjon i å utøve sine rettigheter som fullverdige samfunnsborgere på alle områder, også i arbeidslivet. Utdanningsforbundet mener alle diskrimineringsgrunnlagene må ha et vern innen familien uavhengig av om det blir én eller flere lover.

Aktivitets- og redegjørelsesplikten. I tillegg til å tydeliggjøre forbud mot diskriminering, inneholder også dagens lovverk forpliktelser til å jobbe aktivt for å oppnå et likestilt samfunn og forhindre diskriminering. Disse forpliktelsene påligger arbeidsgiver, for eksempel i form av å redegjøre for hva man har gjort for å oppnå lovens formål og sette mål for å komme enda et skritt videre.

Forslaget til ny lov opprettholder aktivitetsplikten for arbeidslivets organisasjoner og for offentlige myndigheter. Men for private arbeidsgivere med færre enn 50 ansatte tas aktivitetsplikten bort. Det betyr at langt de fleste private virksomheter i Norge unntas fra lovens krav. For Utdanningsforbundet medlemmer vil det bety at dersom man er ansatt i en privat barnehage eller privat skole med færre enn 50 ansatte, vil det ikke bli stilt krav om at det skal arbeides aktivt for likestilling og mot diskriminering på disse arbeidsplassene.

Redegjørelsesplikten tas bort for alle arbeidsgivere. Departementet forutsetter at arbeidsgivere selv ønsker å drive likestillingsarbeid, og ikke trenger et tilsyn og eventuelle sanksjoner.

Utdanningsforbundet mener at intensjonen om å styrke likestillingen og å skape et bedre diskrimineringsvern for alle, vil svekkes dersom aktivitets- og redegjørelsesplikten skal baseres på frivillighet.

Håndhevingsapparatet ligger i dag hos Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO). I lovforslaget blir det argumentert for at håndhevingapparatet må styrkes for å gi alle et bedre diskrimineringsvern. Departementet ønsker en ansvarsfordeling mellom pådriver- og håndheverrollen, som begge ligger hos LDO i dag. Utdanningsforbundet stiller seg undrende til at regjeringen ønsker å svekke LDO ved å frata institusjonen håndheverrollen.

LDO har utviklet bred kompetanse og driver en aktivt utadrettet virksomhet. Det norske samfunn har ennå mye ugjort på likestillings- og diskrimineringsfeltet. Utdanningsforbundet mener at en eventuell svekking av LDO ikke vil være gunstig for samfunnsutviklingen og effektiviteten i likestillings- og antidiskrimineringsarbeidet framover.

Andre endringer som foreslås

Utdanningsforbundet mener at det er positivt at likelønnsparagrafen blir foreslått beholdt i ny lov, men at denne paragrafen må bli sett i sammenheng med aktivitets- og redegjørelsesplikten, som foreslås strøket.

Utdanningsforbundet stiller seg også positive til at regjeringen forslår å tydeliggjøre vernet mot diskriminering på grunn av graviditet og foreldrepermisjon.

Omsorgsoppgaver for egne barn, syke og eldre skal vernes som eget grunnlag. Det mener Utdanningsforbundet er positivt, samtidig som det er en viss bekymring for at dette kan bidra til en ytterligere sementering av kjønnsroller.

Vern mot sammensatt diskriminering innføres i lovforslaget.

Oppsummering

Det er viktig å se lovforslaget i sammenheng med andre endringer regjeringen har iverksatt og som Utdanningsforbundet mener vil få negative konsekvenser for kvinner. Dette gjelder blant annet:

• endringene i arbeidsmiljøloven, som gir økt adgang til midlertidighet og deltidsstillinger
• endringene i foreldrepermisjonsordningene; større del kan tas av den ene forelder, men samtidig kan dette bety at mor tar mer.

Regjeringens lovforslag vektlegger valgfrihet for den enkelte – også for samfunnsinstitusjoner og arbeidsplasser. Fleksibilitet og gode eksempler blir ansett som tilstrekkelig for å oppnå målet om like muligheter for alle.

Utdanningsforbundet støttet langt på vei Skjeie-utvalget i dets tilrådinger om å lage strukturer og mer systematikk for å oppnå likestilling. Dette er særlig viktig for å snu den negative likestillingstrenden i utdanningssystemet, blant annet med hensyn til å rekruttere begge kjønn til yrker i utdannings- og helse- og omsorgssektoren.

For at en eventuell ny felleslov skal bli en god lov, må man sikre at særrettighetene som følger av de enkelte lovene i dag ikke blir fjernet. Slik det nå ser ut er det fremdeles et behov for en egen likestillingslov, og det bør vurderes nøye om også de andre diskrimineringsgrunnlagene er best tjent med å hjemles i særlover.

Saksansvarlig: Anne Kathrine Blyverket