«Jeg er lærer i sjela, så det er med sorg jeg erkjenner at nå må jeg gjøre noe annet». 

Dette sa ungdomsskolelærer Kathrine Nyborg Johansen fra Tromsø i januar til avisa Nordlys. De hadde fanget opp et facebook-innlegg hun hadde skrevet. Til tross for en åpenbar kjærlighet til yrket og elevene, beskriver Kathrine en lærerjobb som har tappet henne for energi. 

Vi hører lignende historier fra lærere både i barnehagen og skolen. Jeg har selv kjent på det samme. Gleden, og det meningsfulle ved å ta del i ungers liv, men også følelsen av ikke å strekke til.

Det er emosjonelt krevende å vite hva som er bra, og samtidig mangle ressurser og rammer til å gjøre det gode. 

Lærermangelen er dramatisk, søkningen til lærerutdanningene stuper, og for mange velger å gjøre som Kathrine – å slutte. Partene i Utdannings-Norge er enige om at situasjonen er alvorlig, og snart har vi på plass en nasjonal strategi for rekruttering. Det er bra! Og vi kan spørre: Hadde disse problemene blitt tatt på alvor uten lærernes fortellinger? 

Mange sider ved læreryrket er helt fantastiske, men det hjelper ikke om vi idylliserer det å være lærer i håp om at det virker rekrutterende. Vi kan ikke fortie sider ved jobben vår som gjør at flere slutter i yrket enn de som kommer inn. Da får vi aldri gjort noe med situasjonen. 

Det er en dobbelthet i læreryrket som Kathrine, mange andre lærere og jeg selv har kjent på. Dette bekreftes av en rapport som Sintef publiserte i desember. Den oppsummerer resultater fra en studie om emosjonelle krav og belastninger i seks yrker.

Både barnehagelærere og grunnskolelærere inngår i studien, og de fleste av dem beskriver at det som gir dem størst glede, også kan være det som tapper dem for energi. 

Ni av ti oppgir at det å jobbe med barn og unge er givende og positivt, ikke minst det å følge utviklingen deres. På den andre siden rapporterer et stort flertall at det er krevende å ha så stort ansvar for andre.

Det er krevende hele tiden å være til stede følelsesmessig, og alt for ofte kjenne at en ikke strekker til. 

Et viktig funn er at emosjonelle belastninger i liten grad møtes som et arbeidsmiljøproblem. Men hvis vi anerkjenner det, kan vi også legge til rette for å løse problemet. 

Sintef-rapporten skisserer råd som vi skal merke oss: 

Læreryrkets alle fasetter må verdsettes, også de emosjonelle og relasjonelle kravene. Kunnskap og økt bevissthet er avgjørende for å kunne gi lærerne anerkjennelse, bedre støtte og ressurser til å håndtere belastningen. 

De givende – men også de utfordrende sidene ved å jobbe i relasjonelle yrker, må tematiseres i lærerutdanningene, i lederopplæring og i tillitsvalgsopplæringen.

Åpenhet, økt kunnskap og bedre kartlegging av det som er emosjonelt krevende må inngå som en del av det systematiske HMS-arbeidet og være en del av lederstøtten til de ansatte. 

Vi må profesjonalisere kollegiet når det gjelder emosjonelle belastninger. Vi må ha tid til å drøfte påkjenningene, og rom til å snakke om akutte hendelser. Som tillitsvalgte må vi fortsette kampen for en bedre sammenheng mellom ambisjoner og ressurser i barnehage og skole. 

Kathrines historie og Sintefs forskning synliggjør en sannhet vi ikke kan overse: Læreryrket balanserer på en fin linje mellom stor arbeidsglede og energitapping. Hvis vi klarer å lage et støttende og verdsettende arbeidsmiljø, kan vi bidra til at flere lærere blir i yrket.

Vi må tegne et troverdig bilde av yrket vårt, som kan inspirere en ny generasjon til å velge å bli lærer.

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 2/2024.