Rikslønnsnemnda kom i dag med sin kjennelse i behandlingen av tvungen lønnsnemnd mellom Unio og staten. Nemdas avgjørelse tar innover seg at et stort flertall på arbeidstakersiden sa nei til statens tilbud.

Staten og Unio kom ikke til enighet i hovedtariffoppgjøret våren 2024, og Unio gikk ut i streik 24. mai for å bevare sin tariffavtale. 5. juni endte streiken med tvungen lønnsnemnd, og det er denne konflikten som nå har blitt behandlet av Rikslønnsnemnda.

Seier for den frie forhandlingsretten

Unio har hele tiden argumentert for at dette er en prinsipiell konflikt som handler om selve forhandlingsretten i arbeidslivet: Kan staten tvinge fagforeninger over på en tariffavtale de ikke ønsker, når partene allerede har en eksisterende tariffavtale i bunn? Det vil i så fall innebære en helt ny praksis, som i ytterste konsekvens betyr at staten kan diktere tariffpolitikken for sine ansatte.

I dag ble det klart at nemnda konkluderer med at Unio og Akademikerne får beholde sin tariffavtale.

– Vi har tatt kampen for at utdanning skal lønne seg, og for at også statsansatte med høyere utdanning må sikres en skikkelig lønnsutvikling. Det sier leder av Unio stat, Guro Lind.

– Dette er en klok beslutning av nemnda, og helt i tråd med Unios krav. Nå beholder vi vår egen tariffavtale som vi forhandlet fram med staten i 2022, og fortsetter arbeidet for at utdanning skal lønne seg i staten, uttaler Unio stats leder, Guro Elisabeth Lind.

Flertallets og virksomhetenes behov

Hun mener nemndas kjennelse er prinsipielt viktig, også med hensyn til styrkeforholdet på arbeidstakersiden. Både Unio, Akademikerne og LO Stat (samlet om lag 116.000 medlemmer) sa nei til statens tilbud. Kun YS (i underkant av 24.000 medlemmer) sa ja.

– Dersom nemnda hadde gitt staten medhold, hadde det betydd en svekkelse av forhandlingsretten og et angrep på trepartssamarbeidet i arbeidslivet. Alle parter, også LO og YS, bør være glade for nemndas prinsipielle kjennelse, sier Lind.

Korreks til staten som arbeidsgiver

Kjennelsen må få konsekvenser for statens arbeidsgiverpolitikk. Staten som forhandler må heretter ta hensyn til flertallets og virksomhetenes behov, og ikke en ideologisk ordre fra politikerne, mener hun.

– Kjennelsen i Rikslønnsnemnda er en tydelig korreks til staten som arbeidsgiver, som i stedet for reelle forhandlinger har forsøkt å tvinge motparten over på en avtale den selv har diktert. Nå forventer vi en helt annen og mer konstruktiv arbeidsgiverpolitikk fra regjeringen og statens personaldirektør, sier Lind.