Elever får bestemme på skolen – med loven i hånd. Slik presenterte VG forslag til ny opplæringslov. Statsråd Tonje Brenna var stolt av å bidra til å styrke elevenes rett til medvirkning, og hun valgte å lekke nyheten dagen før ny opplæringslov ble presentert. Forslaget vekket blanda reaksjoner blant lærere.

Jeg hilser forslaget velkommen, og finner samtidig grunn til å understreke: Dette forslaget, i likhet med mange andre gode forslag i loven, vil bare fungere dersom man også sikrer at skolene har lærerkompetansen.

For god, læringsfremmende elevmedvirkning avhenger av fagfolk som veit hva de driver med.

Altså må loven sørge for at alle som ansettes i lærerstilling faktisk har lærerutdanning. Denne delen av lovverket har regjeringen lovet å gå gjennom på nytt. Utfallet av dette arbeidet er det aller viktigste for hvor god skole elevene vil oppleve i tida som kommer.

I loven beskrives elevmedvirkning gjennom formuleringer som: Rett til å danne sine egne synspunkter og gi uttrykk for disse, anledning til å bli hørt i saker som angår eleven. Elever skal kunne ytre seg om alle forhold som angår deres opplæring, og meningene skal vektlegges i samsvar med elevenes alder og modenhet. Velkjente formuleringer som allerede finnes i barnehagelov, barnelov og i barnekonvensjonen.

Det står altså ingen steder at elever skal bestemme over sin egen, eller andres opplæring. Etter fylte 15 år skal de imidlertid få en større grad av selvråderett, for eksempel i valg av videregående utdanning. Dette er en rettighet som 15-åringer allerede har, og som er forankret i barneloven.

Likevel vil vi antakelig få nye diskusjoner om elevmedvirkning i kjølvannet av den nye loven. Det er bra. Vi vet at elevenes medvirkning kan bidra til læring, engasjement og motivasjon.

Barn og unge lever store deler av livet sitt i skolen, og det skulle bare mangle at de ikke har innflytelse. Jeg frykter likevel at noen fristes til å sette denne rettigheten inn i en markedstenkning, hvor eleven er en kunde som kan velge etter smak og behag.

Slik fungerer ikke opplæring til demokrati. Medvirkning betyr både rettigheter og plikter – og den kan bare skje innenfor noen felles rammer.

Den nye paragrafen i opplæringsloven vil gi elever i grunn- og videregående skole omtrent de samme rettighetene som barn i barnehagen har hatt i snart to tiår.

Også i barnehagen skapte paragrafen diskusjoner. Etter en tid, og etter diskusjoner om hva det betyr at barn skal ha medvirkning i samsvar med alder og modenhet, satte det seg en praksis.

De fleste vil nok mene at paragrafen har ført til at barnehagelærere er blitt flinkere til å se og høre barns ytringer, og til å bruke kunnskapen om barn i planlegging av pedagogisk arbeid. Det tror jeg er erfaringer som lett lar seg oversette til skolen.

De viktige pedagogiske beslutningene må tas av lærere og ledere i skolen. Derfor er det avgjørende at loven sikrer at elevene skal møte kvalifiserte lærere.

Elevmedvirkning kan gi bedre profesjonell skjønnsutøvelse, både for den enkelte lærer og leder, og for lærerfellesskapet. Elevenes innspill og meninger gir lærere og ledere et bedre beslutningsgrunnlag.

Det er ingen selvfølge at den nye opplæringsloven vil gi bedre elevmedvirkning.

Det er minst to forutsetninger som må oppfylles:

For det første må loven sikre at det er lærere med lærerutdanning i skolene. Manglende lærerkompetanse kan føre til misforstått elevmedvirkning.

For det andre må loven legge til rette for større handlingsrom og skjønnsutøvelse i klasserommet – hvor lærere og elever samhandler.

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 4/2023.