Siste ukes gladsak fra Skole-Norge kom fra min hjemby, Trondheim. Klassekampen kan fortelle at Nardo skole i fire år har startet alle skoledager for førsteklassingene med en time leik. Og det er ikke bare sånn liksom-leik, som bestemmes av læreren, men helt ordentlig leik som ungene selv har regien på. Og den står på timeplanen.

Tre andre Trondheim-skoler gjør det samme, i samarbeid med kommunen og de to lærerutdanningsmiljøene ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og Dronning Mauds Minne.

For meg er dette gode eksempler på hvordan skoleutvikling bør skje – i samarbeid mellom lærere og lærerutdanning.

Dagens unger har fått stadig flere skoletimer, sammenliknet med det de hadde før Reform 97, da seksåringene sluttet å være barnehagebarn og ble skolebarn. I tillegg til at de starter et år tidligere, er det plusset på timer i flere omganger, og i dag har tiåringer hatt to «skoleår» mer enn de hadde før 1997.

Da skulle man jo tro at resultatene er føket i været, men slik er det ikke. Resultatene er jevnt over de samme.

Nardo skole, og de tre andre Trondheim-skolene, har tatt konsekvensen av dette, og gitt litt av tiden tilbake til barna. I leiketida er lærere og andre ansatte tilgjengelige for barna, og skolen har lokaler og materiale som gir gode muligheter for variert leik. God leik kommer ikke av seg selv, i en krok av et klasserom. Denne timen av dagen krever pedagogisk tilrettelegging og oppfølging.

Men ifølge lærerne i Trondheim gir denne arbeidsformen bedre ro og mindre utagering. Og elevene leser like godt som de gjorde tidligere.

Denne høsten får vi den endelige rapporten fra et forskningsprosjekt som bidrar til å evaluere Reform 97. Vi har fått foreløpige rapporter som tyder på at det er blitt mer lærerstyrt leik i skolen, og mindre av barns egen leik.

Kravene til å prestere starter tidligere, men resultatene er ikke blitt nevneverdig bedre.

For en barnehagelærer høres begrepet «lærerstyrt leik» merkelig ut. Leik kan ikke være lærerstyrt, da slutter den å være leik og begynner å være undervisning.

Det kan sikkert bli god undervisning av dette – men leik er det ikke.

Så er spørsmålet:
Bør vi tenke nytt etter evalueringen av Reform 97?

Noen politikere har ymtet om å ta seksåringene tilbake til barnehagen. Jeg tror ikke det er løsningen for verken barna, barnehagen eller skolen. Ikke minst vil det bety store mengder med ny bemanning og mer areal.

Det er vanskelig å påta seg denne oppgaven i barnehagen nå! Noen mener at første klasse bør bli en førskole, slik tanken var ved Reform 97. Dette vil kanskje kreve endringer i læreplanen, og i fag- og timefordelingen.

Eller må det nødvendigvis det? Tyder ikke eksempelet fra Trondheim på at det er mulig å endre første klasse innenfor dagens læreplan og timefordeling?

Jeg vet ikke sikkert. Kanskje er endring av dagens førsteklasse noe som lærerprofesjonen selv kan ta tak i?

Jeg ønsker meg flere fortellinger om førsteklasse.

Utdanningsforbundet har landsmøte i november. Jeg ser for meg at vi på dette møtet kan ha en debatt om første klasse.

Bør innholdet endres? Hva skal til for å senke prestasjonspresset, og skaffe tid til elevenes egen leik?

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 9/2023.