Vi har åpnet samfunnet vårt for flyktninger fra den brutale krigen i Ukraina. Nordmenn er enige om at vi skal ta imot 30 000 ukrainere som trenger et nytt eller midlertidig hjem. Hele seks av ti innbyggere mener også at vi kan ta imot flere.

Jeg tror at vi gjør klokt i å snakke om hvordan vi holder hjertevarmen ved like, for denne gjestfriheten er ikke en selvfølge.

De som kommer har en kultur og et levesett som kan gjøre oss klokere, og menneskene er en ressurs. Noen vil raskt ut i jobb, mens andre vil ha andre behov. I vårt møte med dem som er på flukt, må vi holde en tanke øverst i hodet: Dette er medmennesker.

Vi som er lærere, skal by flyktningene på det beste vi har i det norske samfunnet: barnehage og skole. Flyktningbarn har rett til undervisning og opplæring – faktisk helt fra de ankommer landet vårt.

Det er et kjennetegn ved den norske skolen at relasjonen mellom lærer og elev er god. De fleste elever i den norske skolen liker læreren sin.

Autoriteten til lærere bygges ikke lenger opp av avstand og frykt, men av respekt og empati. Læreres rolle er krevende, men denne relasjonen gir den aller beste innføringen i det å leve i et demokratisk samfunn. Vi skal ikke behøve å være redde for hverandre.

Hva trenger barn som har måttet forlate huset sitt, skolen, vennene og faren sin – i redsel? Jeg tror at det viktigste vi kan by dem er vennlighet, og praktiske bevis på at det er trygt å være sammen. Det er helt i orden å være både trist og redd.

Flyktningbarna har rett til å få opplæring fra de ankommer Norge. Dessverre har førskolebarna ingen rett til en barnehageplass, før de formelt er bosatt i en kommune. Det bekymrer meg litt.

Sist vi fikk mange flyktninger til landet i 2015, førte dette til at mange små barn bare fikk tilsyn i mottaket, og de gikk glipp av muligheten til en normal hverdag med lek og nye vennskap.

Jeg ser at mange kommuner vil gi barna en barnehageplass, og vi må presse på for at dette skjer. Vi har i Norden en barnehagetradisjon som bygger opp under barns viktigste måte å uttrykke seg på – nemlig leken. I lek kan de bearbeide erfaringer, samtidig som de lærer om seg selv og hverandre.

Lekens kommunikasjon «på lat», skaper en trygg sone hvor barn kan ytre seg om vanskelige og hverdagslige opplevelser. Men det er ingen selvfølge at traumatiserte barn leker.

Det krever kunnskap å legge til rette for leken, observere og støtte barna i leken, og å bidra til at alle får delta i dette livgivende fellesskapet.

Gode relasjoner og lekende samvær – det høres så enkelt ut. Det er det ikke! God integrering vil kreve høy kompetanse og samarbeid i kommunene, skolene og barnehagene.

Det vil koste mange penger, og vi må strekke oss langt for å finne alle fagfolkene og ressurspersonene som kan danne laget rundt barn og unge. Ikke minst vil dette innebære at vi også klarer å ta i bruk de ressursene som finnes blant flyktningene.

Klarer vi denne jobben i barnehage og skole, tror jeg det vil bety mye for oss som samfunn. La oss gi det beste vi har – og være åpne for det de nyankomne har med seg!

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 5/2022.