Dette innlegget ble publisert i Klassekampen 4. januar.  

LOs sjefsøkonom Roger Bjørnstad «sabler ned» Unios kritikk av frontfagsmodellen, kunne vi lese i Klassekampen i desember. I Dagsnytt 18 på NRK 20. desember hevder han at modellen har tjent Unios grupper godt. Det synes som om Bjørnstad mener at vi i Unio ikke vet vårt eget beste.

Det Bjørnstad sabler ned, er en stråmann. Unio ønsker ikke å kvitte seg med fronfagsmodellen. Men vi er kritiske til er praktiseringen av den. Og vi er ikke alene om dette. Også Akademikerne og YS ser at de høyt utdanna gruppene i offentlig sektor holdes tilbake i lønnsutviklingen, og særlig tydelig har dette vært de siste to årene. Er LO og Bjørnstad såre fornøyd med dette? 

I en situasjon der alvorlig syke kan risikere å ikke få den hjelpen de trenger pga. sykepleiermangel, og barn og unge står i fare for å få en svekket utdanning fordi de ikke møter lærere med lærerutdanning, velger Roger Bjørnstad å mene at alt skal fortsette som før. Han mener sågar at de høyt utdanna i offentlig sektor bør være takknemlige for en modell som har tjent dem godt.

Unio har i årevis pekt på utfordringene med rekruttering til offentlig sektor. Utfordringene er desidert størst for grupper med krav om høyere utdanning. Likelønnskommisjonen har pekt på at vi ikke løser likelønnsutfordringen uten å skru opp lønna til disse gruppene.

Lønnsstatistikken viser at lærerne i skoleverket har sakket akterut i årevis, og det er tall Bjørnstad helt sikkert kjenner godt, for de stammer fra offentlig lønnsstatistikk. Hvis LO mener at resultatene av frontfagsmodellen er så gode, mener de da at det er i orden at barn skal få dårlig opplæring på grunn av lærermangel? Mener LO at folk bør klare seg uten offentlig helsehjelp til seg selv, sin familie eller de eldre? 

Hvis Bjørnstad også ser disse utfordringene, kan han presentere sjefsøkonomens forslag til løsninger på samfunnsutfordringen vi står overfor. Han kan møte oss i en seriøs diskusjon om hvilke handlingsmuligheter vi har innenfor frontfagsmodellen. Eksperter som har vurdert lønnsdannelsen i Norge, har pekt på at det er mulig å løse rekrutteringsutfordringene innenfor rammen av modellen. Men slik den blir praktisert nå fungerer den dårlig for mange i offentlig sektor. Lønna til de fleste utdanningsgruppene holdes nede, og modellen bidrar ikke til å rekruttere og beholde kvalifisert arbeidskraft som er kritisk for samfunnet.

Hvis Bjørnstad derimot ikke ønsker å gå inn i disse spørsmålene, bør han i det minste klargjøre hvilke interesser han kjemper for, når han gir inntrykk av at alt er i sin skjønneste orden med lønna i offentlig sektor.

Det er et underliggende budskap i Bjørnstads uttalelser: Offentlig sektor må være takknemlige for at de får være med å dele gevinsten som den høyproduktive og teknologiintensive industrien bidrar med. Men frontafagsmodellen hviler på at vi anerkjenner offentlig og privat sektor som likeverdige, og like nødvendige for et velfungerende samfunn. Også innenfor helse og utdanning har vi arbeidstakere som er høyproduktive, og som legger til rette for at ansatte i privat sektor kan gjøre sin jobb.

Det er ikke takknemlighet som skal prege verken offentlig sektor eller privat næringsliv – det er en respektfull anerkjennelse av at vi lever i et fellesskap hvor vi er avhengige av hverandre. Da bør vi sammen lete etter de gode løsningene.

Sitert

Steffen Handal

leder av Utdanningsforbundet