13. september er det stortingsvalg. Når dette leses, har valgkampen vært i gang i flere uker. Mange viktige politiske saker står på dagsorden. Det er både store globale utfordringer som klimakrisen og det grønne skiftet, flyktningestrømmer, økende økonomiske og sosiale forskjeller, og nasjonale utfordringer som oftest er knyttet til de globale.

Felles for alle disse utfordringene er at de havner i fanget på og må løses av de som i dag er barn og unge. Derfor er kunnskapen, holdningene og verdiene vi formidler til de unge gjennom utdanning, helt avgjørende for hvordan utfordringene kan løses til det beste for flest mulig.

Rekrutteringen av lærere med godkjent lærerutdanning har vært for dårlig, lenge. Både i barnehagen og skolen har dette vært et problem. Det opprettes for få lærerstillinger sett i forhold til antall barnehagebarn og elever, og vi bruker ansatte uten lærerutdanning i disse stillingene.

God utdanning er knyttet til de aller fleste av sakene på den politiske dagsorden, og derfor regner vi med at utdanningspolitikk også i denne valgkampen vil være blant de temaene som avgjør hvilket parti folk vil stemme på.

Likevel har partiene svært like mål for utdanningspolitikken. Når man leser utdanningsdelen av partiprogrammene, framstår det nemlig som om partiene fra høyre til venstre er enige om det aller meste.

• De ønsker seg flere kvalifiserte lærere som alle skal få veiledning de første årene i yrket.
• De ønsker at lærere skal få færre rapporteringsoppgaver slik at de kan konsentrere seg om kjerneoppgavene rettet mot barnehagebarn og elever.
• Og de har som mål at alle lærere skal få anledning til å holde ved like og oppdatere kompetansen gjennom yrkesløpet.

Dette er alle gode mål som Utdanningsforbundet og lærerprofesjonen også mener er viktige. Det er likevel et faktum at disse forbedringsmålene er knyttet til mangler som har eksistert i lang tid.

Rekrutteringen av lærere med godkjent lærerutdanning har vært for dårlig, lenge. Både i barnehagen og skolen har dette vært et problem. Det opprettes for få lærerstillinger sett i forhold til antall barnehagebarn og elever, og vi bruker ansatte uten lærerutdanning i disse stillingene.

Målet om at alle nyutdannede lærere skal få veiledning de første årene i yrket, har eksistert siden 1990-tallet, men ennå er det et mindretall som får slik veiledning med akseptabel kvalitet. Og svært få steder har man klart å redusere lærernes rapporteringsforpliktelser. Her har utviklingen snarere gått i feil retning.

Så hvorfor har ikke ulike regjeringer klart å omsette felles mål til handling? Mye handler om fordelingen av myndighet og styringsmekanismer som gjelder mellom stat og kommunesektor.

Dette handler om hvordan man balanserer målet om kommunalt selvstyre opp mot barnehagebarns og elevers rett til et likeverdig og godt opplæringstilbud. Det holder ikke å lese hvilke mål partiene har på utdanningsområdet. Man må også se på hvilke styringsvirkemidler partiene ønsker å gi nasjonale myndigheter.

Hvordan vil de sikre et likeverdig og godt opplæringstilbud slik at målene i partiprogrammene kan innfris? En viktig prøvestein er forslaget til ny opplæringslov, som regjeringen har lovet å legge fram før valget.

Dette forslaget vil gi svar på om partiene vil gjøre det vanskeligere å tilsette folk uten lærerutdanning i lærerstillinger, om de vil videreføre eller innskjerpe krav til bemanning og lærertetthet, og hvilke andre bestemmelser som kan bidra til å nå de målene som det er så stor enighet om.

Etter årets lønnsoppgjør og de syltynne begrunnelsene som politikerne brukte for å avslutte streikene på tariffområdene KS og Oslo kommune, synes imidlertid en ting å være sikkert:

Ingen av de store partiene ser ut til å se sammenhengen mellom rekrutteringsutfordringene i utdanningssektoren og lønnsnivået til lærergruppene. Det er derfor ingen grunn til å la partiene slippe unna i valgkampen med bare å vise til de flotte partiprogrammene.

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 9/2021.