Tekst Stig Brusegard

Fagartikler skrevet til Barnehagedagen

Vi har fått Ine Larsen Måneby og Anne Greve til å skrive hver sin artikkel om betydning av leken i anledning Barnehagedagen 2025. Du møter begge på kveldsseminaret i Stavanger 10. februar (kan også følges via nett).

– Voksne må ta seg selv på alvor som lekende mennesker

Om man har et ønske om at lek skal ha sin plass innenfor barnehagefeltet, må voksne begynne med seg selv. Vi må ta oss selv på alvor som lekende mennesker, skriver Ine Larsen Måneby i sin fagartikkel til Barnehagedagen 2025.

Bildet viser en voksen hand og en barnehand som peker på hverandre. foto: pixabay

For meg som dramapedagog er lek et fenomen som naturlig henger sammen med drama og teater. Jeg er blitt stadig mer opptatt av voksenrollen i lek, spesielt sett fra et lekfilosofisk perspektiv – Å undre over det lekende. I uformelle samtaler med voksne tilknyttet barnehagefeltet, har jeg spurt hva det vil si å være en lekende voksen. I svarene kommer det frem eksempler på ytre handlinger som en voksen kan gjøre i møte med barns lek. Svarene forstår jeg til å bunne i et pedagogisk syn om å ta leken på alvor.

Videre har jeg bragt inn et nytt spørsmål: Hva er lekenhet? Her stopper de fleste opp og må tenke seg litt om. Lekenhet åpner opp for kanskje mer filosofiske tanker, om noe mer dyptgående og menneskelig. Svarene har da handlet mer om indre kvaliteter som man verken kan se eller ta på, men man kan føle det. Hvordan beskrive disse følelsene? Hva svarer barn når man spør dem hvordan det føles å leke?

Det lekende mennesket

Kulturhistorikeren Johann Huizinga (1949/2016) utviklet homo ludens-begrepetsom betyr «det lekende mennesket». Han så etter ulike menneskelige aktiviteter som kun har til hensikt å være lystbetont. De fleste er kjent med at leken hos barnet er lystbetont, og i voksenlivet kan man finne et hav av aktiviteter og ritualer som kan minne om det barnet finner i leken.

Spørsmålet her er ikke om voksne skal eller bør involvere seg i barns lek. Jeg er heller ikke ute etter en oppskrift som skal følges for hvordan være en lekende voksen. Det jeg søker åpner heller for nye spørsmål, ikke fasiter og svar. I et forskningsarbeid (Synnes & Håberg, 2022) ble barnehagelærere spurt hva de forbandt med drama i barnehagen. Forskerne kom fram til fire kategorier, hvor spesielt én overrasket dem. Mange forbandt drama med personlige egenskaper, som at det ikke kan tillæres. De andre kategoriene var at drama ble ansett som lek, som forestilling og som pedagogisk verktøy. Forskerne peker på at det bæres preg av misforståtte antakelser om faget, men også noe selvmotsigende når forestilling og pedagogisk verktøy pekes på å kunne stimulere disse «personlige egenskapene».

Dette synet på drama er gjenkjennelig. Barn kan utvikle sin lekkompetanse, barn kan bli tryggere i å selvhevde seg og ta mer plass, men de voksne er ferdig «formet».

Vokser vi fra lek?

KI-framstilling av barn og voksne som leker

Forsker og filosof Julia Kristeva (Pape & Pape, 2016) løfter frem et interessant perspektiv på denne tematikken med begrepet abjekt. Begrepet byr på kompliserte tankerekker, men etter min tolkning bunner det i at vi mennesker, da spesielt voksne, er tillært å avvise eller frastøte deler av oss selv. Det lekende ved oss har på et tidspunkt blitt oppfattet som barnslig, som noe vi bør legge fra oss. Det er kanskje kulturelt betinget at vi legger fra oss barnligheten og lekenheten i det å bli voksen.

Kjeld Fredens (2018), dansk hjerneforsker og professor innen læring og filosofi, skriver om et holistisk syn på mennesket hvor kropp, hjerne og omverden henger tett sammen både i hvordan vi lærer og er gjennom livet. Fredens løfter frem lek og estetiske aktivitet som viktige sider hos mennesket, og peker særlig på hvordan lek og estetisk aktivitet korresponderer og ivaretar barns naturlige væremåte. Han trekker inn den såkalte embodimentteorien for å understøtte dette, hvor embodiment enkelt forklart handler om at den kognitive utvikling er avhengig av kroppen og omverden, så vel som hjernen. Med dette mener han at kognisjon ikke bare foregår i hjernen, men at alt henger sammen. Hva har så dette med lekenhet å gjøre?

Fantasi, forestillingsevne og fiksjon

Fantasi blir ofte knyttet opp til kreativitet, og kreativitet er satt opp som et av det 21. århundrets viktigste kompetanser (NOU 2014: 7). Samfunnet vil bli mer avhengig av egenskaper og ferdigheter som kunstig intelligens ikke kan gjøre. Dramapedagogen Malcolm Ross (Braanaas, 2008) arbeidet i flere år med å studere hvordan en kreativ prosess foregår. I en sirkulær modell fremstiller han en kreativ, skapende prosess som bestående av impuls, sanser, media, håndverk, fantasi og forestillingsevne og leken. Det er særlig fantasi og forestillingsevne jeg vil løfte fram her.

Fredens skriver «…og ikke mindst den forestillingsevne, som Einstein beskrev som grundlaget for al tænkning.» (2018, s. 11). Fantasi, altså det å kunne forestille seg noe som ikke er til stede her og nå, er en evne som må oppøves og vedlikeholdes. Barn som leker, vil ofte behandle rommet og gjenstander rundt seg for å støtte opp den fiktive verdenen de ser for seg. Hvem har vel ikke sett en pinne bli til en tryllestav eller en lekekrok bli omskapt til en butikk?

Indre bilder henger tett sammen med vår evne til å forestille oss. Det er en grunn til at man med de yngste barna i barnehagen bruker mer konkreter for å støtte opp om det som kommuniseres verbalt. De fleste vil nok også merke at kroppsspråk og mimikk er ekstra uttrykksfylt i kommunikasjon med de yngste. Etter hvert som barnet utvikler sitt verbale språk, abstrakte tenkning og sin forestillingsevne blir den nonverbale-kommunikasjonen kanskje mindre synlig i deres omverden. Dette bringer tankene mine tilbake til uttrykket nevnt tidligere: Abjekt. Når blir barnet avlært sin ekspressive og estetiske væren? Når tar digitale skjermer over lek og fantasi?

Et forhold til egen lekenhet

Med et skifte innen barnehage- og skolefeltet hvor leken har tydeligere oppmerksomhet, har Huizinga og andre lekfilosofers tanker fått ny aktualitet. Det ligger i menneskets natur å leke og mennesket har en indre lekedrift som trenger å få sin plass. Barnet skal tas på alvor, leken skal tas på alvor, men hva med de voksne? Om man innenfor barnehagefeltet har et ønske om at leken skal få ha sin plass, må vi begynne med oss selv. Vi må ta oss selv på alvor som lekende mennesker. Det handler ikke om å gi oppskrifter på ytre handlinger og væremåter, det er en prosess som må starte innenfra. Hver enkelt voksen må ha et forhold til sin egen lekenhet, å kjenne at deres egen fantasi og forestillingsevne blir stimulert. Og viktigst av alt: Oppleve og erfare oppriktig glede i å være et lekende menneske!

Ine Larsen Månby deltar på kveldsseminar for Barnehagedagen. Meld deg på her.

Referanseliste:

Braanaas, N. (2008). Dramapedagogisk historie og teori. Tapir Akademisk forlag.

Fredens, K. (2018). Læring med kroppen forrest. Hans Reitzels Forlag.

Huizinga, J. (2016). HOMO LUDENS – A Study of Play-Element in Culture. Angelico Press. (Opprinnelig utgitt 1949).

NOU 2014: 7. (2014). Elevenes læring i fremtidens skole – Et kunnskapsgrunnlag. Kunnskapsdepartementet. NOU 2014: 7 - regjeringen.no

Pape, N. P. & Pape, S. (2016). Improviserende veiledning. I M. S. Liset, A. Myrset & T. Sverdrup (Red.), Møter i bevegelse (3. opplag, s. 161-174). Fagbokforlaget.

Synnes, H. H. & Håberg, L. I. A. (2022). Ikke stas å bli tvunget til å spille Tornerose hvis en absolutt ikke liker det. DRAMA, 59(2), 28–37. https://doi.org/10.18261/drama.59.2.6

Om forfatteren:

Ine Larsen Måneby er utdannet barnehagelærer og har mange års erfaring fra barnehagefeltet. Hun er spesielt opptatt av barns lek og lekemiljø med perspektiv fra dramafaglig og lekfilosofisk ståsted. Med videre utdanning innen drama og teater har hun etter hvert fått et mer fokusert blikk på voksenrollen i lek og viktigheten av lekenhet i barnehagehverdagen.

– Lek er livsnødvendig – likevel er den truet i barnehagen

Det å skulle beskrive hvorfor lek er viktig i barnehagen blir som å forklare hvorfor vi må puste eller spise. Jeg mener leken er like viktig, lek er faktisk livsnødvendig, skriver Anne Greve i sin fagartikkel til Barnehagedagen.

Bildet viser ei lita jente som klatrer i et klatrestativ. foto: colourbox

Les hele artikkelen til Anne Greve her

Lek er også en rettighet barn har, og barnehagen og skolen har en plikt til å sørge for at barn får leke. Likevel er leken truet i barnehagen. Etter at det ble tilnærmet full barnehagedekning i Norge, er det mange som har fått øynene opp for hvor viktige disse første årene er. Parallelt med retorikken om tidlig innsats – viktigheten av å hjelpe barn som har utfordringer tidlig – har en hel industri av programmer og tiltak utviklet seg med mål om å 1) finne de barna som sliter med noe og 2) tilby løsninger. Selv om intensjonen bak slike tiltak er velmenende, reduserer de tiden avsatt til lek for lekens egen skyld. Jeg har vært i barnehager der personalet sier at det nesten ikke er tid til vanlig lek, fordi det er så mange voksenstyrte aktiviteter som er pålagt dem utenfra.

Barnehagens og skolens viktigste oppgave

For å forklare lekens plass i barnehage og skole må jeg først si noe om hva formålet med disse to institusjonene er. Jeg mener at barnehagens og skolens viktigste oppgave, viktigere enn å oppnå ulike læringsmål, er å vise hvert enkelt barn at de har en verdi, at de gjør en forskjell, at det er noen som er genuint glad i akkurat dem og at noen vil savne dem dersom de er borte. Hvert barn skal hver dag erfare at de blir sett og verdsatt, for å bygge opp troen på seg selv og gleden ved livet. Et barn som har en solid porsjon selvtillit, tør å kaste seg ut i nye oppgaver som å lære nye ting. Da er det ikke så farlig å bomme eller å ikke få det til på første forsøk. Har du troen på at du kommer til å klare det, gjør det ikke noe om du må streve litt på veien.

Uten tap av ansikt

Her er det leken kommer inn. I leken kan barn utfordre seg selv og andre uten risiko for tap av ansikt. Leken er på liksom, og dermed er det ikke den som leker, som eventuelt taper ansikt om noe går galt, det er rollefiguren. Eller leken kan ta en ny retning, eller man kan rett og slett trekke seg. Lek er frivillig, det er ingen som kan tvinge noen med i lek. En gutt jeg ble kjent med, turte ikke å klatre øverst i klatrestativet. En dag vi lekte sirkus, ville denne gutten være panter. Og panteren turte å klatre helt opp! Hadde den snudd på halvveien, ville det vært panteren – og ikke gutten – som var «feig». Men gutten visste jo med seg selv at det var han som hadde våget.

En uheldig definisjon

Selv om jeg stort sett er begeistret for alt som kommer fra FN, finner jeg deres definisjon av lek uheldig. Definisjonen lyder: Barns lek er enhver oppførsel, aktivitet eller prosess satt i gang, styrt eller strukturert av barna selv; den finner sted hvor og når mulighetene oppstår (FN, Generell kommentar nr. 17, 2013, s. 5). Dette kan det tolkes som at voksne ikke kan initiere eller delta i barns lek. Dette mener jeg er helt feil.

Voksnes rolle i barns lek

For det første er det ikke alle barn som kommer like lett inn i lek. Noen barn blir stående utenfor, enten fordi de ikke helt behersker lekspråket, eller fordi andre barn ikke vil ha dem med i leken. I slike tilfeller er det helt nødvendig at en leken ansatt, en som selv behersker lekspråket, kan bidra til å få i gang lek, enten med det ene barnet som ikke helt får til å leke, eller med flere andre.

Genuin kontakt gjennom lek

For det andre viser det seg at voksne som deltar i barns lek, oppnår genuin kontakt med dem (se f.eks. Greve, Bergvik & Kristensen, 2023 eller Fjørtoft, 2020). Ved å vise at du som barnehageansatt er oppriktig opptatt av hva barna liker å holde på med, viser du samtidig at du anerkjenner og liker barna. Ansatte som leker med barn, forteller at de får en helt spesiell og gjerne fortrolig relasjon til barna. Dette gir dem muligheten til å bli kjent med barna på en annen måte enn hva som ville vært mulig uten deltakelse i leken (Greve, Bergvik & Kristensen, 2023, s.166f).

Utfordringer med å delta i lek

Det kan være utfordrende å delta i lek på lekens premisser. Man må gi slipp på kontrollen og akseptere at ting ikke alltid går som planlagt. Leken kan ta en helt annen retning. Derfor må en god leker ha evne til å improvisere (se for eksempel Greve, Bergvik & Kristensen, 2023, kapittel 4). Alle som deltar i leken, kan komme med innspill til hvordan leken skal utvikle seg videre, men ingen kan regne med at akkurat dette innspillet blir godtatt av de andre lekdeltakerne.

Improvisasjonsteori lærer oss at innspill kan møtes med aksept, videreføring eller blokkering: deltakerne kan si JA, JA OG…, eller NEI. Barn og voksne som ofte opplever NEI, kan føle seg mislykket. For den profesjonelle læreren gjelder det å kunne reflektere over situasjonen, godta at ikke alle forslag blir akseptert av medlekerne, og kanskje finne på noe annet med de barna som eventuelt blir utestengt. Alle kan oppleve å ikke få være med, men en profesjonell lærer må håndtere avvisning uten å ta det personlig. Det kan være vanskeligere enn man skulle tro. Når man leker, gir man av seg selv. Det å leke, innebærer å uttrykke tanker, ideer og følelser, noe som kan gjøre avvisning sårt.

Lekens fordeler for ansatte

Men den som behersker lekspråket og viser seg som en lekbar barnehageansatt, kan forvente å få mange og nære relasjoner med barna, mange uforglemmelige øyeblikk og ikke minst: en opplevelse av å være en god profesjonsutøver som kan gjøre en forskjell i barns liv.

God lekelyst.

Anne Greve deltar på årets kveldsseminar for Barnehagedagen. Meld deg på her

Om forfatteren:

Anne Greve er professor i barnehagepedagogikk ved barnehagelærerutdanningen på OsloMet – storbyuniversitetet. Hun er utdannet førskolelærer med lang erfaring fra arbeid i barnehage og barnehagelærerutdanning.

Greve har publisert flere bøker og vitenskapelige artikler, både nasjonalt og internasjonalt. Hennes forskning fokuserer særlig på barns vennskapsrelasjoner i barnehagen, barns og læreres deltakelse i lek, samt barnehagelærernes profesjonshistorie.