Vi vil ha trygge barn i barnehagen – og hjemme. Trygge barn leker og utforsker, de tar kontakt med andre barn og har en grunnleggende tillit til verden. Dette er det klart søkelys på i barnehagen og i utdanningen av barnehagelærere og fagarbeidere. Mange er opptatte av psykologiske tilknytningsteorier og ser barnehagepersonalets fang som den trygge havnen i en travel og utfordrende barnehagedag. Det er viktig å være sammen. Tryggheten først, og så ser vi hva vi skal fylle dagene med.

Sammen om NOE

Mitt utgangspunkt er et annet enn dette selv om målet er det samme. For det er aldri nok fang i barnehagen for en slik tankegang, og av og til er hverdagen så travel hjemme at fanget også der løper forbi med kurs for alt som må gjøres. Ja, – det er viktig å være sammen. Men mitt utgangspunkt er at det er viktig å være sammen om NOE. Noe som fanger barns interesser, som utfordrer barns tanker og handlingsmuligheter.

For det er når vi gjør noe sammen at vi blir trygge på hverandre. Det er gjennom å bruke kroppene og tankene, øynene, ørene, fingrene og tærne at barn blir kjent med verden, med andre mennesker – store og små – og med seg selv i verden. Barnas jobb er nettopp dette; å oppdage verden rundt seg, hva de kan foreta seg der, hvordan de kan påvirke omgivelsene sine og selv bli påvirket i møter med omverdenen, og gjennom det utforske seg selv, sine egne evner og muligheter.

Å bane vei i hjernen

Forskning vet svært mye mer nå enn for få tiår siden om hvordan barn lærer. Den nevrologiske forskningen gir oss muligheter til å se bilder av hjernens aktivitet når vi utfører ulike typer oppgaver og driver med forskjellige ting. Små barns hjerner er plastiske – formbare –, og er disponert for å lære en mengde ulike ting. Bare tenk på hvor mange språk det finnes, og barn har disposisjonen til å lære et hvilket som helst av disse.

Vi kan si at det er mange små stier i hjernen som er mulige å gå, men ingen hovedveier foreløpig når barn er helt små. Det er disse hovedveiene som gås opp når barn lærer nye ting. Og så er det slik at det vi sanser gjennom huden, det fingrene gjør, det beina hopper, det stemmen synger eller roper, dette baner veier i hjernen, som etter hvert blir tydeligere når noe gjentas og kjennes igjen, og det blir lettere å få til nettopp det (Thelen, 2000).

Materialene avgjør

På mange måter er det omvendt i forhold til det vi tenkte før; at hjernen må modnes og så kan barn gjøre og lære. Nei, det er når vi gjør NOE med NOE at hjernen formes og opplevelser blir til erfaring, læring og kunnskap (blant annet Gulliksen, 2018).

Og da kommer jeg til poenget: Ettersom barn formes direkte i samspillet med omgivelsene sine, om det er uteområdet i barnehagen, rommene inne i barnehagen, stua hjemme eller barnerommet, så er det avgjørende hva som finnes der.

Hvordan vi organiserer leker og materialer, hva som finnes i uteområdene, hvor vi tar med oss barna på tur – dette har mye større betydning enn vi vanligvis tenker (Vecchi, 2012). Og hvilke materialer vi velger å ha tilgjengelig for barna på ulike alderstrinn har stor betydning for hva de faktisk kan bruke tiden sin til i barnehagen – og hjemme.

Det finnes alltid noe spennende

Verden rundt oss består av fysiske materialer; steiner, pinner, mose, gress, asfalt, små biller, snegler av ulikt slag, frosk og fugl, blåbærlyng og kantsteiner, metaller, glassruter og speil, plastleker i mengder, garn, hyssing og farger og ark. Vi vet at materialer og leketøy som er varierte og gir mange og ulike sanseinntrykk gir barn – og også voksne – flest muligheter for utforsking (Carlsen, 2015; Waterhouse, 2021a, 2021b). Det er denne aktive utforskingen som baner nye veier og kobler ulike deler av hjernen sammen, slik at tankene får veier å gå.

De aller fleste barnehager i Norge har tilgang til naturområder, og selv om disse skulle være ganske små, så finner barn alltid noe spennende, især hvis de voksne som er sammen med dem, enten dette er barnehagepersonale eller foreldre, også har øye for de forunderlige og mangfoldige formene og fargene som selv en grøftekant kan by på.

Felles forståelse gir trygghet

Her finnes dette NOE som vi kan være felles om og kan spinne videre på når vi er tilbake i barnehagen eller ved kjøkkenbordet. At det i denne grøftekanten finnes fire slags forskjellige strå for eksempel. Noen med brede blader som kjennes litt ru å ta på. Med forstørrelsesglasset kan vi faktisk se at strået har mothaker på seg, det henger litt fast i huden på grunn av det. Kan dette tegnes? Hvilken farge har strået på oversiden og undersiden? Kan vi blande fram den fargen strået har og male det? Har vi noe annet hjemme eller i barnehagen som har slike mothaker? Hva med borrelåsen i jakka eller på uteskoene? Grøftekanten har også et gresstrå som er helt rundt og har ledd oppover seg, og leddene har en annen farge enn resten av strået. Har vi ledd? Ja, både knær og albuer, skuldre og hofteledd, og de er jammen ganske forskjellige. Et tredje gresstrå er så silkemykt og tynt at det ligner håret mitt … Og slik kan jeg fortsette (Carlsen, 2021). Og dette var bare NOE vi fant i en grøft, som åpner muligheter for en rekke spennende temaer som vi kan undersøke og være sammen om.

Som skaper en felles forståelse fordi vi opplever dette sammen og er interesserte. Gresstråene er med på å gjøre oss bedre kjent med hverandre og trygge på at de veiene mine tanker går kan deles med deg. Tenk da på hva som finnes inne i skogen eller den store parken! Eller inne i barnehagens rom, HVIS vi tar med NOE inn og skaper et interessant fysisk miljø som inviterer til undersøkelser av alt dette NOE. Og har barnehagen de redskapene vi kan undersøke NOE med? Forstørrelsesglass, digitalt mikroskop, maling og tynne tusjer som vi kan bruke til å fortelle om det brede gresstråets mothaker med, eller ull og brodergarn som ligner grøftekantens tynne, fine gresstrå når vi syr dem fast med en nål på et ullstoff.

Viser voksne vei

Hvorfor skriver jeg så detaljert om gresstrå? Det er jo bare gress. Ja, men dette gresset befinner seg i barnehøyde. Og i barnehøyde er det også pinner, bark, maur, mark og mye mer som kan utforskes i barnas møter med verden, hvis vi som barnehagepersonale og foreldre er oppmerksomme og ser etter barnas interesser. Og hvis vi skal kunne se disse interessene må det finnes NOE, materialer av mange slag i barnehagen, inne og ute. For det er i samspillet med NOE og NOEN at barn leker. Det er gjennom det de gjør og måten de leker og utforsker sin omverden på at vi voksne; barnehagepersonale og foreldre, kan ane hva barna liker og interesserer seg for, og så kan vi snakke sammen om akkurat denne delen av verden som de viser oss veien inn i.