I Norge har barn rett og plikt til skolegang og rett til barnehageplass. Disse rettighetene reguleres av opplæringslova og barnehageloven. I tillegg til disse lovene har norske myndigheter forpliktelser gjennom ratifikasjonen av FNs barnekonvensjon, som er innarbeidet i menneskerettighetsloven.

Barnekonvensjonen har en slik status at dersom vanlig lov, for eksempel barnehageloven, opplæringsloven eller barnevernsloven, står i motstrid til barnekonvensjonen, har barnekonvensjonen forrang og skal følges.

Alle personer under 18 år som oppholder seg innenfor Norges grenser omfattes av barnekonvensjonen.

Sentrale bestemmelser i barnekonvensjonen når det gjelder retten til utdanning er retten til ikke å bli diskriminert (artikkel 2), retten til å oppleve at vedtak som gjøres skal ha barnets beste som grunnleggende hensyn (artikkel 3) og barnets rett til å få si sin mening om saker som omhandler det selv (artikkel 12). Retten til utdanning er nedfelt i to artikler, 28 og 29.

Den særskilte retten som samiske barn og andre minoritetsbarn har er nedfelt i artikkel 30. Artikkel 23 sikrer særlige rettigheter for barn med funksjonsnedsettelser og artikkel 22 sier at flykninger har krav på ekstra vern. 

Artikkel 41 sier at dersom det i et land er slik at barna har bedre rettigheter enn det som framgår av barnekonvensjonen, så skal nasjonal rett ha forrang. Barnekonvensjonen gir dermed minimumsstandarder for hvordan barn skal ha det.

Opplæringslova § 2-1 omtaler retten og plikten til utdanning. Alle barn og unge har plikt til å ta grunnskoleopplæring. Barn som kommer fra utlandet har plikt til å ta grunnskoleopplæring når det er sannsynlig at de skal bli i mer enn tre måneder.

Denne bestemmelsen harmonerer godt med barnekonvensjonens artikkel 28 om at alle barn har rett til skole og utdanning. Barnekonvensjonen omtaler dog ingen plikt til å gjennomføre utdanning.

I Norge har barn og unge rett også til videregående opplæring, men ingen plikt til å ta det.

Retten til videregående opplæring etter opplæringslova § 3-1 gjelder likevel ikke ungdommer som har fått avslag på oppholdstillatelse, men som likevel må bli her til de er 18 år. Utdanningsforbundet og flere andre organisasjoner mener dette er brudd på barnekonvensjonens artikkel 2 om ikke-diskriminering:

Innstilling fra utdannings- og forskningskomiteen om skolegang for ungdom med endelig avslag på asylsøknad

Ja, det har de. Barnekonvensjonens artikkel 30 sier at barn som tilhører en minoritet eller et urfolk har rett til å bruke sitt eget språk og sin kultur, og praktisere sin religion. Denne artikkelen gjør det også klar at andre enn de samiske barna, tatere, rom og andre barn med minoritetsbakgrunn har særskilte rettigheter.

Den samiske befolkningen er relativ liten og bor spredt. Dersom samiske barn bor i et samisk område, har de rett til opplæring i og på samisk - det er tre samiske språk i Norge. Bor det samiske barnet utenfor samisk område, har det rett til opplæring i samisk.

Opplæringslova § 7-1 har også regler om retten til alternativ opplæring i finsk og samisk når det ikke er kvalifiserte lærere i dette på skolen. Fjernundervisning, leirskoleopphold og intensivundervisning er eksempler på hva alternativ opplæringsform kan være. Skoleåret 2015-2016 var det en aktuell politisk sak om Hattfjeldal skole, som gir opplæring i sørsamisk.

Retten til utdanning er nedfelt i Grunnloven i § 109, hvor det sies at alle har rett til grunnleggende opplæring, som skal ivareta den enkeltes evner og behov.

I barnekonvensjonens artikkel 23 står det at barn med nedsatt funksjonsevne skal ha lik rett til skole og utdanning, som alle andre. Opplæringen skal fremme barnets sosiale integrering og personlige utvikling. Opplæringslova kapittel 5 omhandler spesialundervisning.

Dersom et barn ikke har tilstrekkelig utbytte av vanlig undervisning, skal barnet få spesialundervisning, slik at det får et forsvarlig utbytte av opplæringen (§ 5-1). Omfanget av undervisningen skal være som for andre barn.

Barn under skolepliktig alder har også rett til spesialpedagogisk hjelp uavhengig av om barnet går i barnehagen, jf. barnehageloven § 19 a, tidligere opplæringslova § 5-7.

"Generelt inntrer retten til spesialundervisning hvis eleven ikke kan tilegne seg kunnskap innenfor ordinære organisatoriske rammer eller undervisningsform, eller dersom elevens faglige nivå ligger langt etter andre på alderstrinnet".

Det er opp til kommunen/fylkeskommunen å definere innholdet i den ordinære opplæringen, som omfatter elevgruppas størrelse, lærertetthet, assister, undervisningsmetoder og læremateriell.

Hovedregelen er at barn skal få spesialpedagogisk tilrettelegging og hjelp i den vanlige barne- og elevgruppa. Konvensjonen om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) er tydelig på at utdanningen skal være inkluderende og livslang. Inkluderende undervisning innebærer en helhetlig tilnærming, som innebærer både klasseromsundervisning og all annen aktivitet i tilknytning til skolen, universell utforming av skoler og barnehager og lærere med kompetanse til å ivareta barnets og elevens behov.

For å vurdere behov og innhold i spesialundervisningen som skal gis, må man vite hva som er tilfredsstillende utbytte, hva likeverdig opplæring innebærer mv.

Nærmere 50.000 elever hadde vedtak om spesialundervisning skoleåret 2017-18, det vil si 7,9 prosent av elevene. Andelen øker gjennom grunnskolen, fra 3,8 prosent på første trinn til 10,7 prosent på tiende trinn. Det er langt flere gutter enn jenter som får spesialundervisning. På tiende trinn får 13,6 prosent av guttene spesialundervisning.

Barn av asylsøkere har ikke rett på barnehageplass før det både er fattet vedtak om oppholdstillatelse, og foreldrene og barna er varig bosatt i en kommune. Mange barn bor på mottak i lang tid også etter at de har fått oppholdstillatelse.

Utdanningsforbundet har sammen med andre aktører som Barneombudet utfordret staten på artikkel 2 om ikke-diskriminering når det gjelder asylsøkerbarnas rett til barnehageplass mens de bor på mottak. I Norges defineres barnehage som en del av utdanningssystemet. Av hensyn til barnets beste (artikkel 3) hevder vi at barn som har vært på flukt og som lever under vanskelige forhold på et asylmottak, bør få tilbud om barnehage.

Under behandlingen av revidert nasjonalbudsjett i 2016 omdisponerte regjeringen 3,6 millioner kroner for å legge til rette for at kommunene fra barnehageåret 2016-2017, kunne tilby gratis kjernetid i barnehage til to- og tre-åringer som har fått opphold i Norge, men som fortsatt bor i asylmottak.