La oss ta det først som sist: Retten til fritt å ytre seg er en grunnleggende menneskerettighet nedfelt i Grunnloven og i internasjonale konvensjoner Norge er del i.

– Frie ytringer er viktige for demokratiet og den åpne meningsdannelsen i vårt samfunn. Dette må vi slå ring om og heie på som en vesentlig verdi!

Ordene tilhører advokat Ruth-Line Meyer Walle-Hansen. Hun jobber i sekretariatet i Utdanningsforbundet med saker der spørsmål om retten til frie ytringer inngår.

Og hun slår fast:

– Ytringsfriheten gjelder så klart også for ansatte i barnehager, skoler og universiteter. Så lenge ansatte ytrer seg på egne vegne kan de som et soleklart utgangspunkt fritt gi uttrykk for sine meninger – også om forhold knyttet til eget arbeid.

Da burde jo alt være såre vel?

Dessverre er det ikke alltid så lett i praksis. Det finnes flere eksempler på konflikter mellom ansatte og arbeidsgiver når det gjelder rammene for ytringsfrihet. I noen av disse sakene kan det være forsøk på båndlegging av ansatte, ilegging av sanksjoner og gjengjeldelsesproblematikk.

– Når det dukker opp konflikter mellom arbeidstaker og arbeidsgiver kan det nok skyldes manglende kunnskap om ytringsfrihetens grenser og kanskje også manglende øvelse i å verdsette meningsbrytning, forklarer Walle-Hansen.

Retten til ubehagelige ytringer

Så hvor går egentlig grensene?

Ifølge Walle-Hansen er det riktig at det eksisterer en lojalitetsplikt i et arbeidsfold, men det er bare ytringer som klart og påviselig skader arbeidsgivers legitime interesser som er ulovlige.

Hun viser til at Sivilombudet har påpekt at det ikke er nok at arbeidsgiver oppfatter ytringene som uønskede, uheldige eller ubehagelige.

Med andre ord skal det svært mye til for at en ytring ikke kan aksepteres i et arbeidsforhold. At ansatte bidrar til debatt må tvert imot anses som et gode.

Kan være en personlig belastning

En som har erfart hvordan det er å stå i en ytringsfrihetskonflikt er sentralstyremedlem i Utdanningsforbundet, Simon Malkenes.

Utover våren 2018 havnet Malkenes i en betent konflikt med toppledelsen i Utdanningsetaten i Oslo. Saken utviklet seg raskt til en formidabel maktkamp mellom byråkrati og politisk ledelse om ytringsfrihet, tillitsreform og retning for Osloskolen. Han advarer mot å være naiv.

– Man må forberede seg på at å si ifra kan innebære personlig belastning. Det har jeg selv kjent på. Og det er klart det kan være kjempeskummelt, sier Malkenes.

Han påpeker at mange har en naiv forståelse av offentligheten og det å «si ifra».

– Mange tror at hvis man bare sier ifra så vil ansvarlige politikere gripe inn og rydde opp. Men skoledebatt er også maktkamp og dermed full av skitne triks. Dermed er det ikke slik at det bedre argument vinner frem.

Skitne triks i posen

Som et eksempel trekker Malkenes fram påstanden om at kritikere også må komme med løsningen på problemet de kritiserer.

– Har man ikke samtidig en løsning, får man ikke lov til å kritisere. Det er et av mange triks.

– Et annet triks er å påstå at lærere har et særlig ansvar når det gjelder formen på ytringer. Men ytringsansvaret gjelder alle. Alle har et ansvar for å holde seg til en anstendig form, påpeker han.

– Jeg vil heller snu på det og si lærere har et særlig ansvar for å ytre seg når skolen rammer barna. Vårt «særlige ansvar» er på vegne av barna. Det bør tvert imot være en lavere terskel for å si ifra for lærere.

Han vedkjenner at det finnes enkeltpersoner, for eksempel på sosiale medier, som går for langt. Samtidig påpeker han at også lærere har lov til å være opprørte og frustrerte, som alle andre. At lærere så kan framstilles som sutrende og krasse og uansvarlige som gruppe, mener Malkenes er et godt eksempel på en stråmannsargumentasjon som skader ytringsklimaet, men som samtidig er en del av maktkampen i offentligheten.

– Det gjør at en snakker kun om formen, og ikke om innholdet i kritikken, presiserer Malkenes.

Frykt og selvsensur

Frykt og selvsensur er mekanismer som kan bidra til snevre inn rommet for ytringsfrihet, mener Walle-Hansen.

– På et generelt plan opplever vi at mange medlemmer anser rammene for ytringsfrihet som snevrere enn de er. Det er virkelig tankevekkende. Dette er en slags selvjustis og kanskje en frykt som det er viktig å bekjempe.

Hun fortsetter:

– Vår vurdering er at arbeidsgiver har et stort ansvar for å legge til rette for debatt, meningsytring og god ytringskultur og derved ivareta de ansattes ytringsfrihet. Arbeidsgiver kan ikke i kraft av styringsretten bestemme at den ansatte ikke kan ytre seg fritt.

Med én viktig presisering:

– Det arbeidsgiver imidlertid kan bestemme er hvem som uttaler seg på vegne av virksomheten. Retten til å ytre seg er retten til å ytre seg på vegne av seg selv.

Viktig å være forberedt

Det er viktig å være forberedt på at framtidige debatter om skolepolitikken kan bli harde, advarer Malkenes. I Hurdalsplattformen står det blant annet at regjeringen ønsker en nasjonal tillitsreform i offentlig sektor, med mål om å redusere bruken av markedsmekanismer i alle deler av velferdsstaten.

– Det vil ikke være slik at det bedre argumentet vinner frem. Det vil være maktpolitikk og maktkamp. Det finnes folk på ulike nivåer som er fornøyd med «status quo», og som vil forsvare det bestående. Offentligheten er sjelden ryddig og saklig og korrekt, sier han.

Og hva bør man gjøre dersom man opplever at man havner i en konflikt med arbeidsgiver?

– Jeg vil råde den som opplever dette til en inngå i en dialog med arbeidsgiver for å belyse retten man har til å ytre seg fritt, og verdien av at ulike synspunkter kommer frem, sier advokat Walle-Hansen.

– Det er viktig å være tydelig på at man ytrer seg på egne vegne og man bør alltid tilstrebe en respektfull form og tone. Dersom forholdene tilspisser seg, er det et gode å være en del av en fagforening. Da kan man også få råd og støtte i saker knyttet til frie ytringer, sier hun.