Målet med turen var å ta en nærmere titt på skoler og barnehager i Finland, samt knytte kontakter til de finsk-svenske lærerorganisasjonene FSL (skole) og HuLis (barnehage). I tillegg fikk vi rigget et møte med den velrennomerte skoleforskeren Fritjof Sahlström, et møte vi fant særdeles lærerikt og inspirerende. 

Det første vi lærte var at finske barn begynner senere i barnehagen enn norske barn. Ifølge OECD-rapporten Education at a Glance 2023 går bare 18.8% av finske ettåringer i barnehagen, mot 41,2% her hjemme. Av toåringene går 73,4% av finske barn i barnehage, mens vi i Norge ligger på hele 94%. Ifølge Johanna Karlson, leder i lærerforeningen HuLis, er det et mål at alle finske barn skal gå i barnehage fra de er 2 år gamle, men hun frykter at det vil bli vanskelig å få på plass nok barnehagelærere.  Hun forteller at de alltid har hatt pedagoger i barnehagene, men at fokuset på barnets utvikling og det målrettede arbeidet med denne var relativt nytt da Lov om småbarnspedagogikk kom i 2015. Utdanningsforbundet Trondheim var så heldige å få besøke en fin liten barnehage i Vantaa, nabokommune til Helsinki. Styreren som møtte oss der, fortalte om adekvat voksendekning med relativt stabilt personale, og en satsing i kommunen der alle barnehager nå hadde fått tildelt en ekstra ressurs. Finland opererer ellers med grupper på 4 barn pr. ansatt for 0-3 åringer, og 7 barn pr. ansatt for 3-5 åringer.  

På noen vis kan det virke som om Finland ligger etter Norge når det kommer til utvikling av barnehagen, både med tanke på rammeplan og dekningsgrad, og ikke minst sett i et likestillingsperspektiv. Vi må samtidig erkjenne at vi er usikre på om den tidlige institusjonaliserte opplæringa vi begynner med i Norge, der stadig flere barn begynner i barnehagen når de er bare ett år, er heldig. Store barnegrupper, lav bemanning og rammevilkår som utløser høyt sykefravær og turnover er i alle fall ikke heldig for små barn på tilknytningsstadiet. Så, hvem er det som ligger foran hvem? Norge eller Finland? 

Finland har fortsatt skolestart ved 7 år, og 9-årig grunnskole. 6-åringene går på obligatorisk førskole, hvor de har fire timer hver dag med skoleforberedende opplegg, og resten av dagen er lek. Det er lett å dra sammenligning til den skolestarten norske 6-åringer var tiltenkt da seksårsreformen kom, og 1. klasse skulle være lekpreget og ledet av barnehagelærere i samspill med skolelærere. Hverdagen for norske seksåringer ble raskt endret til ren skole med tydelige krav til utvikling og testing av ferdigheter. Leken forsvant. Resultatene på PISA-undersøkelsene har imidlertid ikke endret seg, og stadig flere spør nå som Utdanningsforbundet har gjort lenge: Er det på tide å gi barna leken tilbake? Burde vi gjøre om 1. klasse til førskole igjen? I Finland er de i hvert fall meget fornøyde med førskoleordningen. Styreren i barnehagen vi besøkte fortalte om godt samarbeid med skolene, og hvordan barnehagelærerne og småskolelærerne hospiterte hos hverandre for å sikre god overgang for barna når de skulle over i skolen.  

Vårt skolebesøk i Finland gikk til Grankulla, nabokommune til Helsinki og en av landets rikeste kommuner. Her har de satset massivt på de unges utdanning, og det var da også en særdeles velholdt og tilsynelatende velfungerende skole vi fikk besøke, med små undervisningsgrupper, høy lærertetthet, flotte spesialrom for praktisk-estetiske fag, og ikke minst et stabilt personale. Her fikk vi dessuten se hvor velholdt og “nytt” et 30-år gammelt skolebygg kan se ut med jevnlig vedlikehold og oppussing. Det var den finsk-svenske lærerforeningen som hadde formidlet kontakt med nettopp denne skolen – et slags utstillingsvindu for finsk-svensk skole. Vårt møte med professor Fritjof Sahlström ved Universitetet i Helsinki bekreftet imidlertid vår antakelse om at denne skolen ikke gir et riktig bilde av situasjonen i finsk skole.

Sahlström forteller om en virkelighet ikke ulik vår egen her hjemme. Dårligere finansiering av sektoren gir nå nedadgående resultater i skolen, også på PISA. Man får hva man betaler for, slår skoleforskeren fast. Det er knyttet sterk bekymring til følgende punkter: Spesialklasser for musikk, idrett og språk nedprioriteres, skolen pålegges stadig flere oppgaver uten at noe tas vekk, ungdoms (især jenters) psykiske helse, segregert bosetting i bydeler og skolekretser, samt digitalisering og hybridisering av skolen. Det som skiller finsk skole fra andre nordiske skolesystemer, er i følge Sahlström følgende forhold: Finsk lærerutdanning ble allerede i 1974 femårig og på masternivå. Lærerprofesjonen har høy tillit, og verken politikere eller foreldre blander seg inn i hvordan lærere underviser. Når lærerplanene skal endres er det profesjonen som i høy grad utformer disse. I Finland skjer ideologiske endringer i utdanningssektoren langsomt, og det å reformere skolen i løpet av en regjeringsperiode blir ikke sett på som en mulighet. Finnene har ingen obligatoriske nasjonale prøver, og de har heller ikke eksamen etter grunnskolen.  

Hva som gjør at finske elever scorer høyere enn norske barn på internasjonale tester er på ingen måte klart etter et kort besøk i vårt naboland. Vi tar likevel med oss følgende: Samfunnsutviklingen og de utfordringer den gir for skoler og barnehager er lik på tvers av landegrensene. Økonomisk nedprioritering av skolen gir negativt utslag på skoleresultatene, uansett land og utdanningssystem. Ettåringene og seksåringene er to aldersgrupper Norge og Finland behandler svært ulikt, og som vi ønsker et sterkere fokus på her hjemme. Utdanningssystemet til et land er utviklet over tid, preget av landets kultur og historie, og dermed ikke noe man kan kopiere til sitt eget land. Vi kan imidlertid lære av hverandre i jakten på de optimale løsningene. Utdanningsforbundet Trondheim kjenner seg inspirert etter besøket i Finland. Kanskje kan vi gå sammen med våre naboland i en felles nordisk kamp for å gjenreise verdien av kunnskap og utdanning, og med det få våre politikere til å se potensialet i å investere i sektoren? 

Politikernes og foreldrenes høye tillit til lærerprofesjonen i Finland er noe vi ønsker også for Norge. Hvordan vi skal komme dit er uvisst. Fritjof Sahlström har gjort seg erfaringer fra ulike land i så måte, og vi avslutter vår lille oppsummering av styreseminaret til Finland med hans fortelling: Da han en periode bodde i Sverige og hadde egne barn i svensk skole, så han med vantro på hvordan de svenske lærerne slet seg ut i forsøket på å imøtekomme foreldrenes mange krav og forventninger til utøvelsen av lærerjobben. Han var derfor lettet da han kom hjem til Finland og hørte den 25 år gamle læreren kunngjøre følgende ansvarsfordeling til foreldrene i sin finske skoleklasse:  

Dere foreldre har ansvar for at barnet deres kommer uthvilt, ferdig spist og med riktig utstyr til skolen, til rett tid. Hva gjelder det som foregår i klasserommet og undervisningen trenger dere ikke blande dere inn. “Det sköter jag.”