Med Reform 97 trådte seksåringene inn i skolen, og grunnskolen økte fra ni til ti år. Intensjonen var å ta det beste fra barnehage og skole, og skape en skoledag for de yngste elevene preget av lek og aktiviteter på barnas premisser.

Leseopplæringen skulle ikke starte før i andre klasse, og det var avsatt 247 timer til frie aktiviteter på 1.-4. trinn.

Siden den gang har mye endret seg, og den myke overgangen fra barnehage til skole er ikke lenger så lett å få øye på.

Timetall økt med to skoleår

– De politiske signalene har lenge lagt altfor mye vekt på såkalte grunnleggende ferdigheter, læringsmål og kartleggingsprøver, og altfor lite vekt på lekens avgjørende betydning for motivasjon, trivsel og læring, sier 1. nestleder i Utdanningsforbundet, Ann Mari Milo Lorentzen.

– Det har formet et system og en skolepolitikk som langt på vei har sviktet seksåringene.

Hun var tilstede da sluttrapporten om evalueringen av seksårsreformen, gjennomført av OsloMet, ble overlevert kunnskapsministeren i dag.

«Barn trives i skolen, men de savner leken,» sa professor Elisabeth Bjørnestad da hun skulle oppsummere forskningsrapporten. 

Med Kunnskapsløftet i 2006 kom innføringen av kompetansemål, vektleggingen av grunnleggende ferdigheter i alle fag og en rekke kartleggingsprøver allerede fra 1.trinn.

Samtidig har timetallet i grunnskolen økt med 577 timer siden 1997 – tilsvarende to skoleår. De aller fleste timene har blitt tilført på småtrinnet, med hovedvekt på fagene norsk og matematikk.

Også timene til frie aktiviteter på 1.-4. trinn har blitt omdisponert til andre fag.

Et luftslott

– Det er helt sikkert mange av dagens foreldre som ikke husker de sterke motsetningene og advarslene som var da det ble bestemt at 6-åringen skulle inn i skolen, sier Lorentzen.

– Vi ble lovet noe som viser seg å ha vært et luftslott. Vi er nødt til å gjøre betydelige endringer i førsteklasse, slik at de yngste elevene får en skolehverdag der de kan leke og lære på barnets premisser.

Barn trenger å leke. Det er i leken de finner mening, skaper vennskap og får en begynnende forståelse for hvordan verden henger sammen. Leken er faktisk så viktig i og for barns liv og utvikling, at FNs barnekomité for over ti år siden uttrykte sterk bekymring for at leken får for lite plass i barn og unges hverdag.

– For mye stillesittende og voksenstyrt aktivitet er ikke naturlig for små barn, og det kan svekke læringsmotivasjonen. Vi må i stedet anerkjenne at lek er livsviktig og avgjørende for at barn lærer, sier Lorentzen.

Finnes rammer – men vanskelig å bruke

Når barndommen i økende grad institusjonaliseres, har skolen et særskilt ansvar for å sikre bedre rammer for lek.

Og det finnes faktisk rom i skolens lov- og planverk for en førsteklasse preget av mer lek og aktiviteter på barnas premisser, enn det som synes å være tilfellet i mange klasserom.

De formelle kompetansemålene i fagene innføres først etter 2.trinn, og dagens kartleggingsprøver på 1. trinn er frivillig for kommunene å gjennomføre.

Likevel uttrykker lærere og skoleledere at det er vanskelig å ta i bruk dette handlingsrommet innenfor et system som i stor grad vektlegger målbare resultater.

Lærere forteller om en utbredt forventing om at førsteklassingene skal mestre grunnleggende leseferdigheter innen skoleårets slutt, og om kartleggingsprøver og annen styringsinformasjon som begrenser lærernes muligheter for å tilrettelegge for lek på barns premisser.

– Lærere og ledere over hele landet har gjort sitt ytterste for å skape rom for leken, men de kjemper imot et system og en kultur som ikke ser verdien av lek. Plass, tid, utstyr og materialer har blitt borte, forteller Lorentzen.

– Nå må det snus. Det må gjøres betydelige endringer i førsteklasse. Mitt klare ønske er at vi gir barn tid til lek, lek som de selv styrer og bestemmer over. 

Viktige anbefalinger

Lorentzen er særlig glad for at rapporten trekker fram økt pedagogtetthet og økt kompetanse på lek som to viktige anbefalinger.

– Vi trenger en skolehverdag der leken får en sentral plass og barna får lære med hele seg. Det krever økte ressurser, både flere lærere og mer kompetanse.

– Særlig vil forskernes anbefaling om to lærere i førsteklasser med mer enn 15 elever ha stor betydning. Dette håper vi kunnskapsministeren tar på alvor, og at vi får synlige endringer i førsteklasse, avslutter Lorentzen.