Valget mitt er gjort, hva med ditt? Egentlig er det to valg, det første er om du skal organisere deg eller ikke. Svaret bør være selvfølgelig og svaret bør være ja. Norge har et av verdens beste partssamarbeid, det vil si at arbeidstakerne organiserer seg og påvirker arbeidsgiver til å ta gode beslutninger. Partssamarbeidet er det viktigste demokratiske redskapet vi har for å bringe profesjonens stemme til bordet der beslutningene blir tatt. Mange tar godene vi har for gitt og ser på det å organisere seg som en unødig ekstrautgift. I virkeligheten er fagforeningstilhørighet ditt viktigste bidrag til et organisert arbeidsliv som kommer både deg selv og andre til gode.

Med synkende organiseringsgrad vil vi bli stadig mer prisgitt økonomiske svingninger og beslutninger med snever horisont, og faren er at beslutninger med alvorlige faglige følger blir tatt uten at fagfolkenes stemme er med i laget. Til lavere organiseringsgrad, til mindre har vi å si, og til lavere er den kollektive stemmen som vi kan bruke til å protestere mot urett og fremsnakke den kloke løsning

Hvilken fagforening skal man så velge, om man nå er nyutdannet lektor eller speider etter ny fagorganisasjon av den ene eller andre grunnen? Det finnes ulike alternativer, og en bør bruke litt tid både på å klargjøre sine egne verdier som arbeidstaker og profesjonsutøver og finne ut hva en gitt fagforening står for. Selv har jeg en lang ønskeliste, og min oppfatning er at det er bare én fagforening som innfrir disse ønskene.

Jeg vil selv være med i en fagforening som verdsetter kunnskap og som setter både en høy pris og en høy verdi på de lengste utdanningene. Kunnskap er kunnskapssamfunnets viktigste kapital, og jeg vil ha uttelling for de tiårene jeg har brukt på skolebenken. Jeg vil dermed ha et lønnssystem som verdsetter utdannelsen min og gir meg mer lønn enn en som har mindre utdannelse enn meg.

Lokale forhandlinger om lønn er en kilde til urettferdighet og en tidstyv. Om vi får mer av vår lønnsdannelse gjennom lokale forhandlinger, vil det medføre et økt tidsbruk for allerede pressede tillitsvalgte på lokal- og arbeidsplassnivå. En lektor i Alta og en lektor i Arendal har krav på den samme gode lønn, og med lokal lønnsdannelse vil det blir en krig om kriterier og frislepp av synsing på personnivå. Et rettferdig og sentralt fremforhandlet lønnssystem er det eneste rettferdige, derfor velger jeg fagforeningen som er mest klar på dette grunnleggende prinsippet.

Å undervise er livslang læring, og den kompetanseutviklingen jeg gjennomgår gjennom flere tiår i klasserommet skal reflekteres på lønnsslippen. Ansiennitet skal telle, og vi må avverge alle angrep på ansiennitetsstigen vår. Er vi unnfalne her, når vi makslønn etter noen få år i arbeidslivet.

Å ta en utdannelse har lite hensikt om andre dikterer oppgavene dine på detaljnivå. Jeg vil ha et undervisningsoppdrag som gir rom for å bruke varierte metoder og utvikle min egen pedagogiske dømmekraft. En stor del av utdannelsen vår har røtter i ulike disiplinfag. Kunnskapen som ligger i disiplinfagene må ikke føyses vekk, men brukes aktivt for å skape og utvikle kvalitet i en hverdag som bombarderes med synsing og kortsiktige mål. Faggrenser er under press og det postfaktuelle samfunnet liker bedre markedsføring enn kunnskapsbaserte resonnement. Uten sterke faglige identiteter blir dette bare verre.

Å undervise er et stort ansvar for den enkelte lærer, som ikke fullt og helt kan delegeres til fellesskapet. Jeg vil ha respekt for at det er et krevende arbeid på individnivå, og rammebetingelser som gjør det mulig for meg å utføre jobben skikkelig. Å være en del av et kritisk og konstruktivt fagfellesskap er viktig i hverdagen, men vi skal ha forståelse for både de individuelle og kollektive sidene ved arbeidet vårt.

Testing og måling skal være i læringens tjeneste. Elever og lærere har ikke som livsmisjon å dekke politikere sitt behov for å fremheve egen politikks fortreffelighet. Jeg vil ha testinger og kartlegginger som ikke er politisk dikterte, men som er tilpasset bredden i læringsoppdraget.

Jeg vil ikke være i en pampestyrt organisasjon med ufeilbarlig ledelse belagt i teflon og et tillitsvalgtkorps som tviholder på posisjoner og privilegier. Jeg vil være i en organisasjon der alle medlemmer kan bli hørt og ha muligheten til å både påvirke og være en del av beslutningsprosessene.

Noen vil være med i en organisasjon som rendyrker en kategori medlemmer. Jeg vil ikke være i en organisasjon for “ledere”, “lektorer”, “barnehagelærere” eller “adjunkter”.  Jeg vil være i en organisasjon som anerkjenner at det er forskjell på folk, men også en grunnleggende enhet. Uansett stillingskode er vi en del av det store laget som favner både ledere og lærere, i hele utdanningsløpet fra barnehage til høyskole- og universitet. Vi skal oppfostre og støtte elevene til å bli gode mennesker, og har alle vår flik av dette oppdraget å stelle med. Vi klarer det ikke alene.

Laget jeg velger er Utdanningsforbundet. Jeg ser ikke alternativ. Vi blir hørt på i alle sammenhenger der vi velger å engasjere oss, og for arbeidsgiver er det viktig å både lytte til oss og ta oss med i beslutningsprosessene. Vår deltagelse er en kvalitetsgaranti. Bli en del av denne kvaliteten.

Roar Ulvestad

Lektor og hovedtillitsvalgt i Utdanningsforbundet Bergen