Bemanningsnormen er 1 ansatt per 6 barn over 3 år, og 1 ansatt per barn når barna er under 3 år. Til vanlig gir bemanningsnormen full bemanning mellom 1,5- 3 timer hver dag- resten av timene er det f.eks pauser og hele åpningstiden må jo dekkes inn av de ansatte, så dess lengre åpningstid, dess lengre tid med færre ansatte. I høst har det vært ekstra mye sykdom og fravær, etter covid- restriksjoner har diverse smitte eksplodert. I tillegg er det mangel på vikarer og vikarene blir også syke.

Barnehagelærere forteller om dager med for få ansatte, om avdelinger som blir slått sammen, planer som blir flyttet og ansatte som må bytte avdeling, om press på å gjennomføre planer og ta ut ferie og avspasering uten at det skal tas inn vikar. De forteller om barn som blir urolige av at det skjer stadige endringer, at det er for mange barn på ett sted og at det kommer ukjente vikarer.

Noen av dem forteller også om hvordan de forteller styrere om disse dagene uten at det fører til endringer. Noen får beskjed om å organisere seg bedre! Som om bedre organisering gjør at en ansatt kan være to? En barnehagelærer fortalte at hun skrev til styrer at nå var de bare to ansatte igjen med 22 barn resten av dagen. Svaret var tommel opp. Da er bemanningstettheten 1:11. Og hvis ett barn trenger hjelp på do må én ansatt med 21 barn «ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling», for å sitere Barnehageloven. Jeg forstår at styrere også er presset, men de må likevel ta ansvar for situasjonen i barnehagene deres!

Flere barnehagelærere forteller at de pleier å skrive hvem som er på jobb i dagsrapportene til foreldrene. Men selv om det tydeliggjør at de stadig går med minst én for lite på jobb, hører de sjelden noe fra foreldre som er bekymret eller som går til ledelsen og krever bedre bemanning på vegne av barna sine.

De som jobber på gulvet med barna er vant med travle dager, de er vant med at ingenting blir som planlagt og de flytter på ansatte og planer for å få dagene til å gå rundt og gi et så godt tilbud som mulig. De smiler til foreldrene, for de vet at det er viktig at foreldre føler seg trygge og de har ikke tid til å gå fra barna for å til styrer for å gi beskjed om at nå er det for få ansatte- for hvem skal være med barna mens de gjør det? Derfor trenger de politikere, foreldre, styrere og eiere som ser dem, som kommer til dem og spør hvordan det går og hva de trenger, som leser meldinger og rapporter og forstår at bak ordene og tallene er det et rop om hjelp- og som våger å ta affære.

Foreldre kan legge press på politikere og barnehageeiere om bedre bemanning og krav til vikar, be om oppdatering ang fravær og vikar, hente barna tidlig hvis de kan, melde fra til eiere om at det må være tilstrekkelig bemanning til at både omsorg og daglige behov blir oppfylt og at planer blir gjennomført. Politikere må skjønne at de har ansvar for at minimumsbemanning i barnehager ikke er «optimalisering» men nedskalering, barnehagene må få nok ansatte til å kunne ivareta alle barnas behov og fremme utvikling, og det krever at budsjettene gir rom for flere ansatte og nok vikarer. Styrere må presse oppover til sine eiere for å skaffe vikarmidler. Og når det ikke går, enten det er pga mangel på penger eller vikarer, er det dere som må sørge for at åpningstider blir begrenset eller avdelinger stengt når det ikke er nok ansatte tilstede.

Drastiske tiltak- men mindre drastisk enn at det skjer alvorlige ulykker fordi det er for få ansatte med barna!