De prøver å påvirke debatten til å handle om kvalitet i stedet for finansiering og bemanning, men fakta er at det henger sammen.

For vi tenker på kvalitet når vi er alene med 9 barn på seinvakt og når vi skal ta imot det syvende gråtende barnet på tidligvakt. Vi tenker på kvaliteten når vi prioriterer mellom å lage til lunsjen kjapt eller å bruke lengre tid med et par barn, og hvor lenge få ansatte kan være alene med resten av barna. Vi tenker på kvalitet når ansatte må organisere og planlegge på lekeplassen. Det blir ikke kvalitet uten at vi snakker sammen.

I barnehagene løser vi lav bemanning på best mulig måte og med så god kvalitet vi kan. Høytlesing i lunsjen for store grupper barn og sang på badet med 4 småbarn er likevel det nestbeste, for barn lærer best i små grupper og en- til- en- kontakt på badet er viktig for relasjon, kommunikasjon og lek.  

Oslo kommune har ønsket å gjøre noe med bemanningen i levekårsutsatte bydeler ved å opprette nye stillinger i noen kommunale og private barnehager. Statsforvalteren har gått inn i saken fordi dette kan stride mot «tilskuddsforskriftens prinsipp om likeverdig behandling»: Tilskuddet Oslo kommune gir til ekstra bemanning, må de gi tilsvarende til de private, uten krav til hva de bruker pengene til. De kan bruke det på bemanning, til overskudd eller på ferieleilighet. På denne måten strupes alle barnehager effektivt, for hvordan kan kommunene forsvare å bruke ekstra midler når de risikerer at de går i eiernes lomme, ikke til barnehagen?

Kommersielle eiere tilstreber overskudd og best mulig avkastning, det ligger i eierformen. For mange eiere er det selve målet.  Derfor er det gunstig for dem at fagledere fronter kvalitet uten økte utgifter. Men det tjener verken barna, personalet eller kvaliteten. Derfor henger debatten om kvalitet sammen med debatten om finansiering og bemanning.

Publisert i Dagsavisen 20.08.21