Bakgrunnen for forslaget:

Forslaget er omtalt i St.meld. (2019-2020) Tett på- tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO. Regjeringen ønsker å løfte betydningen av norsk språk. Tidlig vurdering av dette gir muligheten til å motta hjelp og støtte, som igjen gjør barnet mer forberedt til å delta i og ha utbytte av skolen.

Utdanningsforbundet Bergen går imot dette forslaget til endringer i barnehageloven, av flere grunner. De viktigste grunnene er: 

1. At vi mener at bestemmelsen som foreslås i praksis vil pålegge barnehagelærere å bruke tid på vurdering og kartlegging av barn som ikke trenger en slik vurdering, i en situasjon hvor tid er en knapphetsfaktor på grunn av for dårlig bemanning.  

2. At ledere presses til innføring av standardisering og metodetvang i språkarbeidet på grunn av rapporteringskravet.  

3. At problemløsing ved hjelp av krav om standardisering og rapportering signaliserer en mistro til barnehagelærerne, når sektoren skriker etter mer ressurser for å få gjort jobben sin på en god nok måte. 

Vi kan selvsagt støtte Regjeringen i at norsk språk er viktig for å være en del av det norske samfunnet.  Rammeplanen kapittel 7.Barnehagen som pedagogisk virksomhet skriver om barnehagens mandat i forhold til vurdering og dokumentasjon av det pedagogiske arbeidet og enkeltbarnets trivsel og utvikling. Vi tenker at den foreslåtte plikten til å vurdere barns språkkunnskaper blir ivaretatt her: «Kunnskap om barnegruppens og enkeltbarns trivsel og allsidige utvikling er viktig for å gi alle barn et tilrettelagt tilbud i tråd med barnehageloven og Rammeplanen» (Rammeplan for barnehagen, kap. 7, s.25-26). Arbeider man i tråd med dette, så skal en fange opp barn som trenger støtte og tiltak.

Listen over punkter i høringsnotatet som personalet skal se etter når det kommer til barns språkutvikling finnes i Rammeplanen kapittel 3. Barnehagen skal fremme kommunikasjon og språk. Vi må regne med at personalet allerede jobber etter disse da man er forpliktet til det. Hvis regjeringen er bekymret for kvalitet på språkarbeidet samt observasjon og vurdering, bør de heller bedre bemanningen og la ansatte få kompetanseheving der det skulle mangle.  

Vi oppfatter plikten til å vurdere som en omskriving av å kartlegge.  

Vi mener at høringsnotatet underslår betydningen av tid og penger, og mener at kravet som foreslås både koster penger og vil ta tiden bort fra barna. Noen må også registrere at man har vurdert barn, og det vil ta ressurser bort fra blant annet administrasjon og pedagogisk utviklingsarbeid. At vurderingen av alle barn vil være tidkrevende bekreftes også på ett sted i høringen, under 2.4.4: “Det vil ta tid å vurdere hvert enkelt barn, deretter vurdere og gjennomføre kartlegging av barn som er identifisert med behov for oppfølging, for så å vurdere og gjennomføre nødvendige oppfølgingstiltak.” 

Kunnskapsdepartementet vil ta ansvar for å lage et kartleggingsverktøy som skal brukes når man har vurdert at barn trenger oppfølging og støtte. Hvem skal vurdere utviklingen av “gratis kvalitetssikret verktøy for språkkartlegging med veiledningsmateriell”? Kartleggingsverktøyet TRAS, som en del barnehager er pålagt, hadde for eksempel store svakheter i forhold til barn med et annet morsmål enn norsk. Kartlegging har også liten verdi om man ikke setter inn målrettede tiltak som veldig ofte fordrer bedre bemanning. Vi ser også at man mange steder får få ekstra ressurser på grunnlag av språkbehov. 

At vurderingen skal gjøres “så tidlig som mulig”, men “i god tid før skolestart” er litt diffust. En åpner opp for lokalt skjønn og sier at tiden går fort, men ikke noe mer.  

En må også ta stilling til personvernet til barna. Dette på tross av at man i BASIL registeringen ikke skal si noe om hva utfordringen er eller hvilken bakgrunn barnet har.  Vi er også skeptiske til hva registeringen skal brukes til utenom at en har vist at en har vurdert barns norskkunnskaper.

I kapittel 4 i Høringsnotatet: Plikt til å vurdere norskkunnskaper før skolestart skrives det: “Departementet viser til at god språkutvikling i tiden før skolestart er av stor betydning for barns trivsel og følelse av mestring i hverdagen her og nå og for senere læring” (s.23). Dette kan vi oppfylle med bedre bemanning. På den måten vil barna få den oppfølgingen de trenger, og man får sett igjen at det jobbes godt ute i barnehagen når barna begynner på skolen. Anne Greve sier det tar 4 år å lære et språk og at det er i leken de lærer mest, derfor trenger de tiden og leken i barnehagen og ansatte som støtter både leken og språket, ikke standardiserte vurderinger.