Det kom ikke til noen entydige konklusjoner i spørsmålet om hvorvidt folk med høyskoleutdanning skal ta oppvasken, på høstens Pedagogisk kafé for barnehage. Kaféen var fylt opp, og panelet befolket med folk fra ulike deler av barnehagesektoren.

Utgangspunktet for diskusjonen var følgende problemstilling: «Barnehagen i Norge har tradisjonelt vært preget av en relativt flat struktur. Men når vi vet hvor viktig utdanning er i arbeidet med barn - er det god bruk av knappe ressurser at de som har mest pedagogisk kompetanse bruker tiden sin på praktiske arbeidsoppgaver? Og hvilken rolle bør fagarbeidere og assistenter ha i det pedagogiske arbeidet?»

En sak det så ut til å være full enighet om, var at den gjeldende bemannings- og pedagognormen ikke er god nok, og at den må styrkes både totalt, og ved at det blir god nok bemanning gjennom hele dagen. Utgangspunktet her var at problemstillingene omkring roller og ansvars oppstår fordi barnas kontakt med ansatte oppleves som en knapphetsressurs. Kokken ble ønsket velkommen tilbake til barnehagen både fra salen og fra panelet.

Flere argumenterte for at dersom pedagoger skal gjøre praktiske oppgaver, bør det være sammen med barn. Å sette på klesvasken sammen med de yngste barna, for eksempel, kan by på mange gode muligheter for læring av begreper, var det en i salen som mente. Det handler om å utnytte de pedagogiske mulighetene i de praktiske arbeidsoppgavene som er en naturlig del av hverdagen. Samtidig ble de stilt spørsmålstegn ved om det i det hele tatt er mulig å ta med seg barn på alle praktiske gjøremål. Noen ga uttrykk for at de opplever at dette ikke alltid lar seg gjøre en skal få hverdagen til å gå rundt, med den bemanningen barnehagen har i dag. Det ble også stilt spørsmål ved om hva en uttalt arbeidsdeling på praktisk arbeid vil gjøre med motivasjonen hos assistenter og fagarbeidere til å ta ansvar for det pedagogiske arbeidet, og om den økte pedagogtiden for barna sånn sett er verd den potensielle kostnaden. Noen mente også at matpakken bør komme tilbake for å frigjøre mer tid til direkte arbeid med barn.