I de siste årene har barnehagedebatten handlet om barnehagens innhold og kvalitetsbegrepet
blitt drøftet av både politikere, professorer, foreldre og barnehagelærere. Vi har hatt ulike
opprør på sosiale medier og barnehagelærere over hele landet har samlet seg for å stå sterkere
i møte med krav og forventninger til vår yrkesutførelse. Vi har rett og slett sagt klart i fra når
vi har opplevd forsøk på å snevre inn barns muligheter for lek og når vi har mottatt forslag om
universelle programpakker og verktøy som reduserer mulighetene for utøvelse av vårt faglige
skjønn og som også strider imot vårt barne- og læringssyn. Og vi har, på noen viktige
områder, fått gjennomslag for våre argumenter og forhindret endringer i Rammeplan og
Stortingsmeldinger som kunne fått negative konsekvenser for den oppvoksende generasjonen.
Dette er viktige prosesser. Det er uhyre viktig at vi barnehagelærere tar i bruk vår faglighet og
faglig fundert argumentasjon når vi skal sette ord på den jobben vi gjør og beskrive vilkårene
for å utføre den på best mulig måte. Vi har rettet kritikken utover, mot politikere og folk
utenfor feltet. Men, barnehagelærere har også et profesjonsetisk og -faglig ansvar for å stille
spørsmål og ytre kritikk innover. Kanskje er det på tide med en profesjonsetisk vending? Tør
vi kritisere oss selv?

Den franske filosofen Emmanuel Levinas utfordrer oss til å tørre se på det Andre som noe helt
Annet og å motstå fristelsen til å forsøke å gjøre det Andre til Samme. Jeg forstår dette dit
hen at vi må tørre å åpne opp for at noe eller noen kan tilføre oss mer enn det vi allerede
forstår, begriper og kan. «Forbindelsen med den Andre eller samtalen en etisk forbindelse.
Den kommer utenfra og tilfører meg noe mer enn det jeg allerede rommer.» La oss tenke
dette inn i kritikkspørsmålet nevnt over. I innholds- og kvalitetsdebatten har vi
barnehagelærere vært nesten skremmende enige, noe som kanskje også er litt selvfølgelig. Vi
er enige om at bemannings- og pedagognormen må skjerpes, vi er enige om viktigheten av å
beholde den nordiske barnehagetradisjonen og vi er enige om at leken er viktig for barn. På
denne måten kritiserer vi ut i fra den Samme argumentasjonen med det Samme mål for øye.
Men i det vi vender oss om og kritiserer vår egen praksis og stiller kritiske spørsmål til
barnehagelærerens faglighet eller profesjonsetiske bevissthet, da viser plutselig en veldig stor
Annerledeshet seg, både i form av at vi gjør ulike prioriteringer når det gjelder det
pedagogiske arbeidet, men også i form av at vi i ulik grad har tro på egen faglighet og
profesjonsbevissthet.

Denne annerledesheten er mer interessant, både faglig og profesjonsetisk, enn den veldige
enigheten omkring de Samme argumentene, i mine øyne. Jeg har lenge vært opptatt av å
granske egen og andre barnehagelærere sin praksis og faglige argumentasjon, ikke
nødvendigvis for å avdekke feil eller mangler, men fordi det dette til syvende og sist bunner i,
er vår profesjonalitet. Profesjonalisering er et viktig steg på veien til å bli hørt, og den starter
på gulvet. Jeg bruker begrepet «barnehagelærer» bevisst i mitt daglige arbeid med barna. Det
levner ingen tvil i barnegruppa om at det er jeg som er barnehagelæreren deres, jeg forklarer
møtevirksomhet og plantid med at jeg er læreren deres i barnehagen og derfor må planlegge
og dokumentere barnehagehverdagen vår. Vi leker «Alle mine barnehagebarn kom tilbake til
barnehagen» i stedet for «Alle mine kyllinger kom hjem», og det er ekstra stas fordi det blir
kamp om nettopp å være barnehagelærer (hønemor). Når alle barna i denne leken roper «jeg
vil være barnehagelærer! Nei, jeg vil være barnehagelærer!», da ser jeg det i lys av
profesjonaliseringsprosessen. Språket vi bruker i hverdagen skaper konstruksjoner av
virkeligheten. Derfor mener jeg det er så viktig at barnehagelærere tør å bruke sin faglighet,
også til å være uenige med hverandre. At vi tør å representere og fremme noe Annet en det
Samme. Det tror jeg vil bære frukter, og det er også mer etisk enn kun å befinne seg i det
trygge, «behagelige» rommet av enighet.

Kanskje betyr dette at vi må lese et facebookinnlegg en ekstra gang, selv når det blir lagt ut av en fagfelle vi i utgangspunktet anser oss enig i, eller at vi må stille spørsmål til en barnehagelærerkollega om en situasjon i grovgarderoben som vi reagerte på.

Skjerpet pedagognorm og en satsning i flere kommuner for å oppnå 50% barnehagelærerdekning i barnehagene vil på sikt føre til en økt tetthet av barnehagelærere på avdelingen eller basen.

Dette er nødvendig for bedre kvalitet, men kanskje vil det også tvinge frem mer faglig drøfting og uenighet oss barnehagelærere i mellom, og således åpne opp for faglig Annerledeshet? Hvis vi klarer å se på denne Annerledesheten som faglig berikelse, er jegoverbevist om at det vil føre til mer fremtredende profesjonsetiske prosesser og Andre spørsmål også.

Klarer vi å være faglig utfordrende med hverandre, kan vi skape en mer
profesjonsetisk bevisst barnehage. For hvis vi tør å åpne opp for en annen barnehagelærers kritiske spørsmål til vår praksis, blir vi også mer bevisste på egne valg, verdier og pedagogiske grunnsyn.

Kanskje vil en slik profesjonsetisk vending gjennom «innadvendt» kritikk løfte frem en sunn uenighet? Dette tror jeg i så fall er til barns beste.