Hva er en god lærer, og hva er en god lærer verdt? Jeg kom over en gammel tekst som viser at de spørsmålene vi diskuterer i dag, ikke er så forskjellige fra hva man snakket om på lærerutdanningen i 1874.

Det har satt seg en forestilling om at den gamle typen lærer var streng og grusom. Dette kjenner vi godt igjen fra lille Marius som døde over latinversene i «Gift» av Kielland, fra Bjørneboes «Jonas» eller overlærer Trunchbull fra Roald Dahls «Mathilda». Denne forestillingen lever videre. Men var det virkelig slik? Man kan kanskje bli overrasket over at humanismen og kjærligheten til barna var mer vanlig enn den infame læreren vi hører historier om.

I læreboka «Om Almuskolen» av Jacob Aars fra 1874 finner vi en god beskrivelse på «Hvilke Egenskaber utfordres hos den, der vil blive lærer?». «Her skal ikke handle om de kunnskaper og ferdigheter som kreves for at bli opptatt på et seminarium», skriver Aars. «Seminariumene» var datidens lærerutdanning. De faglige kunnskapene og ferdighetene måtte ligge til grunn. Deretter beskriver han altså egenskapene en lærer må ha.

«Hertil hører først et sundt og kraftig legeme», skriver Aars aller først. «Daglig at tale høyt inntil seks timer i strek og tilbringe hele denne tid i et innelukket, av mange barn oppfylt rom, er ikke lite anstrengende. En god helse er derfor høyst nødvendig for læreren, om ikke hans gjerning skal bli avbrutt eller hemmet ved legemlig illebefinnende.» Dette kan godt understekes, for mange skoler har elendig inneklima også i dag. Og det er heller ikke uvanlig at lærerne nesten sitter oppå hverandre når de forbereder undervisning.

«Læreren må også ha et freidig og glad sinn», skriver han videre. «Den som lider av et grettent pirrelig gemytt duger ikke til å oppdra barn. Disse vinnes kun ved vennlighet og velvilje; for det gretne blikk trekker de seg sammen som blomstene ved den innbrytende natt». Alle som har jobbet med barn og unge, kan uten videre skrive under på dette.

Videre skriver Aars at «den vordende lærer fremdeles må ha evne til å oppfatte lett og tenke klart. Barna vil komme ham i møte med en hel mengde innfall, tanker og følelser. Disse skal han hurtig bedømme, rette og om mulig benytte til fordel for sin undervisning». «Den sentenkte vil ikke være i stand hertil», fastslår Aars, «men føle seg forlegen, ja liketil ille til mote overfor den fylde av liv som rører seg i en barneflokk.

Men foruten å oppfatte lett må læreren også tenke klart. Det er jo nettopp hans oppgave å greie opp i barnas tanker, veilede dem til bestemthet i oppfattelsen og til klare og riktige forestillinger». Her kommer både det positive elevsynet og didaktikken frem. Vi må ha de beste til å utføre den viktige jobben med å undervise barna våre, de er framtida.

Språkets betydning

Aars understreker også hvor viktig språket er for den kommende lærer. «Den vordende lærer må føre et tydelig og livlig språk», skriver han, og gir et indirekte eksempel; «Språket er det redskapet hvormed han utretter sitt daglige arbeide, hans spade og hans plog, hans skjold og hans sverd. Er redskapet kraftløst og mangelfullt kan han selv ikke med den beste vilje og modneste innsikt utrette stort». Poetisk, men like fullt sant.

Alt i alt er dette en beskrivelse av en lærer som først og fremst respekterer og er glad i barna. Slik lærere gjør og er, også de som mener de faglige relasjonene er det viktigste. Det er dette som er norsk læretradisjon, de strenge, gretne lærerne med spanskrøret fantes nok, men de var sjeldne. Vi som er lærere i dag arbeider videre i denne gode tradisjonen med å arbeide med fag, pedagogikk og med relasjonen til elevene. Men det er noen som ikke synes denne tradisjonen er mye verd, og det er arbeidsgiverorganisasjonen som er styrt og eid av våre politikere, nemlig KS.

«Uten godkjent utdanning»

I disse dager streiker alle de største lærerorganisasjonene. Resultatet etter streiken vil vise hvor mye KS og Norge er villig til å betale for å tilsette og beholde de gode lærerne. Det har vært åpen krangel mellom KS og Utdanningsforbundet om hva en lærer egentlig er i hele vår. KS mener visst at det ikke er så nøye om de som jobber som lærere har lærerutdanning. Det er faktisk en egen kode i tariffsystemet: «Lærer uten godkjent utdanning».

Det er vanskelig å se for seg «Bussjåfør uten godkjent sertifikat» eller «Lege uten godkjent utdanning», uten sammenligning for øvrig. Det er kanskje ikke rart at de som har brukt tid og lån på å utdanne seg til lærere, både undrer seg og blir provoserte når de ser KS’ holdning til læreren og lærerens virke.

Og når det gjelder økt lønn levner ikke Jacob Aars' siste råd oss mye håp: «Han (læreren) må ikke være en mann med store fordringer, ikke trakte etter høye ting i verdslig forstand, ellers kommer han til å lide bitre skuffelser; for skoletjenesten skaffer verken jordiske skatter eller høy anseelse i verden.»

For å parafrasere Jan Erik Vold: Det ser håpløst ut med en slik forhandlingsmotpart, men vi gir oss ikke.

utdanningsnytt.no