—En gang i studenttida fikk jeg servert joikakake-kake. Det var bare trist, selv om jeg vet at de som lagde den forsøkte å være hyggelige. At de ønsket å hedre det samiske. Det er mye uvitenhet i befolkningen fortsatt, også blant lærere. Men det går framover! 

Marthe Utsi har møtt både fordommer, hets og sjikane gjennom årene, men har stått støtt i sin samiske identitet. I dag brenner hun for jobben som barnehagelærer, med mål om at de barn som går ut fra hennes avdeling ved Ferista friluftsbarnehage, de skal kjenne seg trygge i fellesskapet og være stolte av sin samiske arv.  

Selv vokste Marthe opp i Austertana, ei lita bygd i Tana kommune i Finnmark. Utsi-navnet er for mange kjent gjennom skuespiller Nils Reidar Utsi (Veiviseren, Kautokeino-opprøret), healer Esther Utsi, og politiker og fagforeningsmann Per Utsi. — Slekta mi var nok ganske synlig, og jeg er oppdratt i en stolt, samisk familie. Norsk er likevel mitt førstespråk, og samisk mitt andre-/tredjespråk. Min bestemor snakket helst norsk, og hun presiserte alltid at vi var en fornorsket samisk familie. Hennes mor, min oldemor, var direkte offer for fornorskingspolitikken, og det satte jo sine spor, forteller Marthe.  

Marthe fikk samisk opplæring i skolen fra 1. til 7. klasse. — Vi var fire elever som måtte være igjen etter skolen for å lære samisk. Opplæringen kom ikke i stedet for noe på timeplanen, det var et tillegg, minnes hun.  — Så tok det slutt på ungdomsskolen, før vi atter fikk et tilbud på videregående. Men det tilbudet var gjerne fjernundervisning, og det fungerte dårlig. På spørsmål om hun opplevde hets i hjembygda, svarer Marthe at det var som om man enten var same selv eller så likte man ikke samer noe særlig. — Ofte kom nedsettende kommentarer og sjikane fra venners kjærester eller foreldre. Men jeg svarte dem alltid med stolthet tilbake, forteller hun.  

Nå har Marthe bodd i Trondheim i elleve år. Hun har merket en endring i folks holdninger til samer, og mener det skjedde noe etter 100-årsjubileet i 2017. — Før dette kunne jeg få tilrop også her i byen. Jeg minnes en 17. mai da jeg fikk høre fra en brisen mann i 40-årende at jeg skulle komme meg hjem, og at 17. mai var for nordmenn. Jeg turte aldri gå alene i kofta på 17. mai før. Men det var akkurat som om trondheimerne forstod mer etter jubileet, at de da så hvor mange samer vi er her i byen. I hvert fall har jeg ikke opplevd noe lignende siden den gang. Det tar lang tid å endre holdninger i et folk. Lærere i skoler og barnehager har stor mulighet til å bidra, men da må vi få gjort noe med kursing og tilgang til undervisningsmateriell!  

Som samisk barnehagelærer har Marthe erfart hvordan mangel på kunnskap om samisk kultur har preget både opplæring av barn, elever og lærerstudenter. — Da jeg gikk barnehagelærerutdanningen hadde vi en og en halv time om samisk kultur. Det var alt, på tre år. Og forelesningen var full av feil! Nå vet jeg at det har blitt litt bedre, for eksempel gjennom bruk av eksterne forelesere. Men også de som tok lærerutdanning for flere år siden trenger kursing og undervisningsmateriell, mener Marthe. — Det hjelper ikke å skrive i læreplanene at det samiske perspektivet skal inngå i undervisningen, om ikke man stiller kunnskap og materiell til disposisjon! Her har vi en stor jobb å gjøre, sier Marthe, og gjør oppmerksom på at hennes egen enhet er såkalt knutepunktbarnehage, noe som innebærer at de kan stille med både foredrag og tips for dem som tar kontakt. — Opplæringa av barn og unge om samisk kultur er i dag for dårlig, og avhenger helt av den enkelte lærers engasjement og kunnskap. Mange lærere uttrykker at de nærmest har berøringsangst, da de er redde for å krenke noen. Andre går langt over streken og tenker fortsatt at det er helt greit å la elever kle seg ut som samer. Dette er noe av det vi snakker om i samisk utvalg.  

Marthe Utsi sitter i samisk utvalg hos Utdanningsforbundet, som skal ivareta det samiske perspektivet i alle saker Utdanningsforbundet jobber med og gi innspill og råd til sentralstyret i aktuelle utdanningspolitiske saker. — Dette utvalget er så viktig! Og jeg er stolt av å være del av det. Jeg ble litt slått i bakken av det første møtet i utvalget. Det at lederen av Utdanningsforbundet, Geir Røsvoll, tok seg så god tid i møte med oss, og lyttet til det vi sa - det gjorde meg oppriktig glad! 

Ved Ferista friluftsbarnehage jobber Marthe sammen med tre andre ansatte i det hun omtaler som et drømmeteam. De er to samiske pedagoger, og to fagarbeidere som ikke er samer. —De to gjør en helt utrolig jobb for å lære seg språk og kultur! Vi har i dag 16 barn, hvorav 14 er nordsamiske, 1 er sørsamisk og 1 er lulesamisk. Nordsamisk og sørsamisk språk sies å være like forskjellige som norsk og nederlandsk, men det gjør ikke så mye. Viktigere enn språklære er kulturlære. Barna hører samisk hver dag, og vi snakker så mye samisk som mulig. Det aller viktigste er imidlertid å gi barna opplevelsen av å tilhøre et fellesskap, med felles historie og kultur, og at de utvikler stolthet for sin samiske kulturarv.  

Vil vi en dag komme dit, at nordmenn flest er stolte av å ha et urfolk i landet sitt? At vi løfter fram det samiske med selvfølgelighet når vi presenterer landet vårt? Marthe tror ikke det vil skje i hennes levetid. Men kanskje den oppvoksende generasjonen vil komme dit? Det går sakte, men sikkert i riktig retning, mener hun. Jeg opplever at Trondheim kommune virkelig ønsker å skape et bedre samfunn for det samiske folket. Vi blir invitert med i fora der samiske forhold diskuteres, og det har vært snakk om å etablere et Samisk hus i byen. Det hadde vært storveis! Men det er mange som skal ha sitt av kommunen, og mye handler selvfølgelig om økonomi. Jeg opplever dog at viljen er der! Og det betyr mye. — En dag, sier Marthe. 

Men nå skal samenes nasjonaldag feires, på jobb og privat. Ferista friluftsbarnehage mottar regelmessige besøk av barn som har noe samisk opplæring ved andre barnehager i byen. Besøksdagene muliggjøres med støtte fra Sametinget, og er viktige for at også disse barna skal få kjenne på fellesskapet de tilhører. I dag, på den samiske nasjonaldagen, får de besøk av fem besøksbarn, som sammen med hele Ferista friluftsbarnehage, både norske og samiske barn, skal feire. — I dag blir det fest, stråler Marthe. Vi skal være mye ute, med bål, sang, musikk, lek, lassokasting, og mye mer. Så skal vi inn og pynte oss, før vi spiser sammen. I kveld blir det offisiell feiring på Havet, og da skal et barnekor fra oss opptre. Det blir så fint! 

Vi i Utdanningsforbundet Trondheim ønsker alle samer, og nordmenn, til lykke med den samiske nasjonaldagen, 6. februar! Måtte vårt urfolk få kjenne seg verdsatt og beundret framover, og måtte alle lærere ta oppdraget på alvor også når det kommer til det samiske perspektivet. — Husk det, sier Marthe Utsi på tampen av vår samtale, —Vi samer finnes ikke bare på 6. februar. Vi finnes 52 uker i året!