Vi hadde invitert to byråder, lokalpolitikerne i Utvalg for oppvekst og kultur, samt partienes gruppeledere til å sitte i publikum, og ti politikere prioriterte arrangementet på DIGS denne tirsdagskvelden: Byråd for oppvekst og utdanning, Lucie Katrine Eidem (V), byråd for sosiale tjenester, Christianne Bauck-Larssen (H), Sara Shafighi (AP), Roald Arentz (Rødt), Guro Holm Skillingstad (V), Svein Otto Nilsen (Pensjonistpartiet), Gro Eide (H), Karl Erik Haug (H), Jostein Hildrum (SP) og Majen Helen Sævik (KrF). Øvrige publikumsplasser var fylt av ledermedlemmer og plasstillitsvalgte fra ulike skoler og barnehager, og fem innledere ga fra sine ulike perspektiv sterke praksisfortellinger og faglige råd til politikerne.

Først ut var Bjørn Rinnan, kjent fra Adresseavisens podkast, “Gutten som ble gangster”. Rinnan var offer for omsorgssvikt som barn, og vokste opp i et hjem preget av rus og vold. Som følge av dette har han levd i utenforskap, og i en periode vært del av tungt kriminelle miljø. I dag er han sterkt engasjert i kampen mot utenforskap i samfunnet og har starta firmaet “For Trondhjæms Fræmti”. Tirsdag fortalte han ærlig om hvordan han allerede som liten i barnehagen markerte seg negativt, da han tok eierskap i alle gravemaskinene og regjerte i sandkassa. Kunne gutten blitt fanget opp av en barnehageansatt allerede her? Rinnan er rystet over bemanningssituasjonen i barnehagene, som i dag fører til uhelse for de ansatte og flukt fra yrket. At barn i dag skal måtte komme hjem fra barnehagen med smertefulle sår i baken som følge av at bæsjebleiene ikke har blitt byttet i tide, er for han uforståelig. Rinnan uttrykte sterk bekymring for utviklingen av samfunnet om ikke barnehagene bemannes tilstrekkelig, slik at de ansatte kan yte god omsorg, gi god opplæring og samtidig fange opp eventuell omsorgssvikt i hjemmesituasjonen. – Det haster, uttalte Rinnan, og viste til tøffere ungdomsmiljø, økning av voldsbruk og økning av ungdomskriminalitet. Rinnan mener dessuten at foreldresamarbeid i større grad bør organiseres som møter i de respektive hjem, og ikke bare legges til barnehagens lokaler, der omsorgssvikt lettere kan skjules. – Hvis bare noen hadde kommet hjem til meg den gangen, uttrykte han.

Den neste innlederen var Monica Torvik Svalby, enhetsleder ved Lund barnehage. – Da vi startet opp for to år siden jobbet jeg med mål om at barna i barnehagen skulle få håp om ei mer bærekraftig framtid. Nå jobber jeg med mål om å gi de ansatte et bærekraftig arbeidsmiljø, fortalte hun. Svalby la i sitt innlegg vekt på hvordan det å jobbe i et relasjonsyrke tærer på den relasjonelle kapasiteten man har igjen etter jobb, til egen familie og private forhold. – For å klare å stå i jobben i en barnehage i dag må man ha et ryddig hjemmeliv, sa hun, og pekte på utfordringene med høyt sykefravær og høy turnover. – Barn som vokser opp i dag har helt andre behov for oppfølging enn tidligere, og det krever et stabilt og våkent personale, som ser dette. Svalby pekte også på at mye er bra, og uttalte at hun har stor tro på de strukturelle endringene Trondheim kommune er i ferd med å gjennomføre når det gjelder tilrettelegging og spesialpedagogisk oppfølging. – Men vi må ha flere folk på jobb, avsluttet hun. – Det er blodig alvor!

Trine Bjørgen, avdelingsleder ved PPT Heimdal viste gjennom tall og statistikk hvordan Trondheim kommune har et høyt antall avvik når det kommer til tremånedersfristen på sakkyndig vurdering etter henvisning til PPT. – Hardt press på arbeidet med å skrive sakkyndige vurderinger kommer i konflikt med føringene i ny opplæringslov om at vi nå skal jobbe mer forebyggende og “tett på”, fortalte hun, og fortsatte: – Vi må tenke sammen, samarbeide på tvers av enheter og være i forkant. Ungt utenforskap begynner før man fyller 15 år.

Så fulgte en liten sekvens med innspill og spørsmål fra salen, som i hovedsak dreide seg om samarbeid på tvers av politiske parti, velferdsstat under press, forventninger versus tilbud, bruk av alternative opplæringsarenaer og nye kompetansebehov. En av tilhørerne som tok ordet var Gro Kristiansen, rektor ved Dalgård skole og ressurssenter, som mente Trondheim kommune skal være stolte av hvordan vi har organisert et godt skoletilbud for funksjonshemmede barn, men at etterspørselen etter plass ved tilbudet er langt større enn kapasiteten. – Bygg ut de byomfattende tilbudene, var hennes klare oppfordring til politikerne.

De to siste innlederne kom fra skoleområdet. Marit Magnussen Nordbotn, rektor ved Charlottenlund barneskole, fortalte varmt og gripende om hvordan ivaretakelse av barn som står i fare for å falle utenfor krever en nøysom jakt etter koden som skal til for å nå inn til enkeltbarnet. – Koden er unik, og forskjellig fra barn til barn. Denne kodejakten bør man helst være flere ansatte om. I dag står man som lærer oftest alene med konstant kodejakt på flere barn samtidig, og med 30 andre barn som også skal ivaretas. Barnet som utagerer, eller som tar alle gravemaskinene i sandkassa, har også bare et ønske om å bli sett og å gjøre dem rundt seg stolt!

Sist ut denne kvelden var André Johnsen, avdelingsleder ved Rosenborg skole. Han uttrykte sterk kjærlighet til enhetsskolen og til ungdom med behov for spesialpedagogisk undervisning. – Hva er det enhetsskolen skal ivareta, spurte han. – Tidligere kunne vi jobbe kreativt og vi tilbød alternativ skole i skolen, mens nå har vi ikke lenger ressurser til å gi lesetrening og regnetrening til ungdom som sliter med det grunnleggende. Vi syr sammen et halvgodt opplegg for elever med vedtak om 15 timer i uka og oppover. – Hva med de som har vedtak om 6-7 timer i uka, spurte Johnsen. – De som bare trenger litt lesetrening? Noen av dem har ingen oppfølging hjemme, og det skjærer meg i hjertet når vi ikke har bemanning til å hjelpe dem på skolen. Johnsen uttrykte videre sterk fortvilelse over det tjuetalls elever som stadig er på vandring ute i gangene. De fleste av disse elevene kunne relativt lett blitt hanket inn i undervisningen igjen med en kort samtale og litt veiledning av en miljøterapeut ute på gangen, men de er nå er i fri flyt, finner et fellesskap i skolen aula, og bedriver selvdestruktiv atferd i mangel av et godt og tilrettelagt tilbud. – Vi utdanner langt flere skoletapere nå enn tidligere, uttalte Johnsen. Disse elevene går ut av grunnskolen med lav selvtillit og lavt selvbilde. Jeg har sånn tro på enhetsskolen, avsluttet han. – Vi blir gjerne med å diskutere innholdet i den, men vi må aldri gi slipp på enhetsskolen!

Det ble tid til noen flere innspill fra salen, før kvelden ble avrundet ti minutter på overtid. Engasjementet var stort, temaet opptar mange og debatten rundt hvordan vi best mulig kan forebygge ungt utenforskap for framtida vil nok fortsette. Flere av politikerne som var til stede ga umiddelbart uttrykk for at innleggene hadde gjort inntrykk og at arrangementet åpnet for ettertanke.

Vi takker de dyktige innlederne, frammøtte politikere og publikum for øvrig, som alle bidro til arrangementet, og avslutter med lokallagsleder Gry Camilla Tingstads oppfordring: – Det er uendelig mye bedre og billigere å hjelpe et barn enn å reparere en voksen.