Nonno har jobbet i barnehage siden 1978 - i hele 45 år. I disse dager fyller hun 70. Gjennomsnittlig avgangsalder for barnehagelærere er omtrent 60 år. Hvordan har Nonno greid å stå i jobben så lenge, og hvordan har livet i barnehagen forandret seg gjennom årene?

Inger Elisabeth Holst Bye, eller “Nonno” som hun stort sett kalles, har alltid hatt kunst og håndverk som et interessefelt. Da hun var ferdig med gymnaset ved Trondheim Katedralskole, begynte hun først på snekkerlinja og så på interiør-og formingsfag ved Dalgård skole for yrkesfag. Egentlig skulle hun studere til arkitekt, men underveis ble valget til barnehagestudium i stedet.  

Før hun kunne søke seg til førskolelærerutdanningen, måtte hun jobbe i ett år i barnehage - sånn var inntaksreglene den gangen. Hun fikk seg praktikantplass på Valset daghjem, som den gangen var drevet av NKS, norske kvinners sanitetsforening.

– Praktikantåret i barnehagen var veldig lurt, sier Nonno. – Etter det året var jeg sikker på at jeg ville bli førskolelærer. Vi har hatt mange praksisstudenter hos oss som kunne hatt godt av et sånt år før studiet.   

Hun reiste til Halden for å studere. Etter endt studium kom hun tilbake til Valset barnehage i 1978, og der ble hun værende.

Bemanninga på storbarnsavdelinga der Nonno jobbet besto de første årene av henne, en praktikant og en assistent, samt en spesialpedagogisk ressurs. Sammen hadde de ansvar for 15 barn. Omtrent halvparten av barna hadde heldagsplasser. Resten hadde hjemmeværende mødre og hadde “kjernetid” i barnehagen mellom 10:00 og 14:00.  Barnehagen hadde et tett samarbeid med helsesøster, barnelege og psykolog. Disse kom innom omtrent en gang i måneden, og de så stor nytte i det tverrfaglige samarbeidet om barna. Styreren hadde bare ansvar for ett hus den gangen.

I studietida ble Nonno introdusert for pedagogikken til Per Linge og Hans Petter Wille, kalt «Arbeid for barn». Hun tok med seg disse prinsippene tilbake til barnehagen. Barna skulle tas med i de voksnes gjøremål i barnehagen, enten det var vinduspussing, gulvvask eller matlaging. Ute hjalp de til med å så gress og kappe trær. Og de elsket det, sier Nonno. 

Kunstprosjekter var det også mange av. Nonno brukte kunst og håndverk-kompetansen sin og arbeidet fram flere kunstutstillinger sammen med barna. En gang laget de en installasjon av gamle sko og støvler. Den var så dekorativ at den endte opp som dekorasjon hos Falkanger sko der en av foreldrene i barnehagen jobbet. Foreldreinvolvering var viktig også den gangen. 

I 1996 hadde det blitt for dyrt for sanitetsforeningen å drive barnehagen. De trakk seg ut, og Trondheim kommune overtok driften. Da fikk de ansatte for første gang pensjonsopptjening. Bortsett fra det, kan ikke Nonno huske at overgangen til det offentlige hadde særlig mye å si for dagliglivet i barnehagen.

Derimot var 1997 preget av store forandringer. Tiårig grunnskole ble innført, og seksåringene forsvant til skolen. På litt tilfeldig vis ble også Nonno med på lasset etter at hun en vårdag på nærbutikken kom i prat med inspektør på Brundalen skole.

– Han spurte om jeg kunne komme og ta meg av seksåringene da de skulle begynne på skolen. Jeg kjente jo mange av dem fra barnehagen. Jeg sa ja, selv om jeg egentlig var i permisjon det året. Datteren min ble med, hun var akkurat stor nok til at jeg kunne ta henne med meg. Men det var et underlig opplegg, altså. Klasserommet var i kjelleren, men egentlig var det ikke et klasserom i det hele tatt. Det var ikke møbler der, ikke en bok, ikke en leke - ingenting. De ga meg penger og beskjed om å dra til byen og kjøpe bøker. Så fant jeg fram noen gamle bord og stoler rundt om på bygget. Jeg holdt ikke ut så lenge i den jobben. Det ble et knapt år, så gikk jeg tilbake til barnehagen. Jeg savner syvåringene i barnehagen. Det var jo så artig å ha disse store ungene. Da fikk vi gjort mye.

Ansatte i barnehagen har i lang tid ropt varsko om bemanningssituasjonen. Mangel på folk, kombinert med økende krav fra foreldre og samfunn, fører til at mange finner seg en annen jobb. Har Nonno selv kjent på dette stresset?

– Ja, vi hadde mer tid til hvert enkelt barn før. Men det handler også om prioriteringene vi gjør i barnehagen. Å være sammen med barna, å se dem, det er det viktigste vi gjør. Da må andre ting komme i andre rekke, for eksempel tid med data. Vi må se stort på ting og roe ned.

Helst hadde hun også sett at foreldrene prioriterte annerledes. Hun er bekymret for barna som haster fra den ene aktiviteten til den andre om ettermiddagene. 

– Noen ganger sier jeg til foreldrene at “I kveld tror jeg ikke Per trenger å dra på svømming. Han trenger en bok og et fang”. Kanskje noen mener at det er feil av meg å gi sånne råd, men noen ganger er det pedagogisk å være upedagogisk. 

Noen hevder at dagens foreldre trenger mer veiledning fra barnehageansatte enn tidligere generasjoner. Det kan vel hende, sier Nonno, men hun har ikke så mye til overs for ordet “veiledning”. Den største verdien ligger i den lille, uformelle praten med foreldrene på starten og slutten av dagen. 

– Alt trenger ikke være så strukturert. Det er mye fint med den daglige praten. Vi behøver ikke alltid å si at “Neste tirsdag skal vi ha et møte med dere klokken 14, og styrer skal være med”.

At Nonno har stått i jobb nesten fram til 70-årsdagen, er det nok mange grunner til. Men forebygging av sykefravær er ikke et tema som har opptatt henne noe særlig. I løpet av 45 år i yrkeslivet har hun knapt vært hos legen. 

Brynhild Henriksen, tidligere styrer i Kystadåsen og Valset barnehager, tenker tilbake på en episode i barnehagen i 2015. Nonno var ute og snekret med ungene. 

– Plutselig hørte jeg et kauk, sier Brynhild. – Jeg sprang ut, og der hadde Nonno ramla. Hun hadde slått hodet i sandkassa og silblødde fra hodet. 

Det kunne da umulig være nødvendig å sy, mente Nonno, etter at de hadde tørket vekk det verste blodsølet med en håndduk. Dessuten ante hun ikke hvem fastlegen hennes var. Men Brynhild fikk kjørt henne ned på legesenteret til slutt. Og bra var det, for hun trengte fjorten sting og ble til sin forbløffelse sykmeldt i ti dager.

I tillegg til god helse, har arbeidsmiljøet vært viktig - hun har alltid gledet seg til å gå på jobb. Ledelsen har også spilt en stor rolle i arbeidsmiljøet. 

– De beste lederne er tilgjengelige, har en åpen dør og er interessert i oss ansatte. De har pleid å komme innom avdelinga hver dag og slått av en prat med oss. De har kjent navnene på alle barna. Og de har holdt oss i ørene når det har vært nødvendig. 

Tilstedeværende ledelse er enklere med én styrer i hver barnehage enn når det er flere barnehagehus per styrer. Der har Nonno merket forskjell fra da Valset var egen barnehage, til den ble sammenslått med Nyborg i 2018. 

– Det har ikke vært det samme i ettertid. Det var lettere for styreren å gjøre en god jobb når det bare var ett hus.

En annen samfunnsutvikling er innføringa av digitale hjelpemidler i barnehagen. 

– Det har tatt tid å sette seg inn i. Ofte tar det vekk tid som vi skulle brukt i samspill med barna. Skal man bruke digitale hjelpemidler på avdelinga, må det brukes som et kreativt verktøy sammen med barna. 

De siste årene har Nonno jobbet i redusert stilling, men målet var hele tiden å stå i jobb fram til 70-årsdagen i januar 2024. En hofteoperasjon i fjor høst med påfølgende sykmelding spolerte den planen. 

– Når du er blitt så gammel som meg, får du ikke lov til å sykmelde deg i mer enn to måneder. Så jeg måtte gå av med pensjon i oktober. Det var skikkelig surt.

Nonno liker å se stort på ting. Og når hun ser stort på det, er hun ikke i tvil om at hun valgte rett yrke den gangen på 70-tallet. 

– Jeg tenkte med hjertet, ikke med hodet, da jeg valgte utdanning. Lønna er jo ikke så mye å snakke om, hverken da eller nå. Det hadde nok hjulpet på rekrutteringa til yrket å heve lønna. Men hvis jeg hadde vært ung nå, hadde jeg valgt det samme yrket.