Onsdag kveld arrangerte Utdanningsforbundet Trondheim dialogmøte med lokalpolitikere i anledning budsjett 2024, som skal vedtas i Bystyret 21. desember. Overskriften for kvelden var Utenforskapet i en sektor på sparebluss.

Vi hadde invitert politikere i formannskap, oppvekstkomité og bystyre til DIGS, der de gjennom fire sterke fortellinger fikk tegnet et situasjonsbilde av oppvekstsektoren i kommunen. Vi snakker mer enn noen gang om viktigheten av tidlig innsats og forebygging av utenforskap, både nasjonalt og lokalt. Samtidig strupes økonomien til barnehager og skoler, slik at man i stedet for å kunne forebygge ser at tallene på unge som faller fra øker.  

Gry Camilla Tingstad viste i sin innledning til ferske tall som avdekker at hele 10,3% i aldersgruppen 15 – 29 år i Trøndelag sto utenfor skole eller arbeidsliv i 2020. Tallene øker, særlig blant de yngste i denne aldersgruppa. Med en demografisk utvikling som tilsier at vi om få år har langt flere tjenestemottakere enn arbeidskraft, bør alarmklokkene ringe. Det er viktigere enn noen gang å sørge for at alle våre unge rekrutteres inn i arbeidslivet, og skal vi lykkes med det må vi tilby dem opplæring og skolegang som gir dem mulighet til å lykkes. “Vi har ikke råd til å miste en eneste en, slo lokallagslederen fast”. Hun avsluttet med en oppfordring til politikerne: “Be økonomene regne på hvor mye kommunen vil spare for hver ungdom som ikke ender i rus, kriminalitet eller i den unge uføre-statistikken”.  

Monica Torsetnes, enhetsleder ved Ilabekken barnehager, holdt første innlegg. Hun startet med å presentere hva de ved hennes barnehage fikk til av forebyggende arbeid gjennom piloten Tett på.  Med en ekstra ressurs på 20% fra Barne- og familietjenesten (BFT) kunne de gi barn med særskilte behov god oppfølging ved å sette inn tiltak med det samme, fordi ekspertisen var plassert på enhet, tett på barnet. Torsetnes fortalte hvordan de gjennom prosjektet også opplevde at de utviklet en tettere relasjon og samarbeid med foreldrene, samt at de opparbeidet seg god kunnskap direkte fra BFT. Med denne satsingen hadde BFT et mye bedre kunnskapsgrunnlag om enheten og barnet de skulle hjelpe, og med det kunne de sette inn riktige tiltak raskere enn før. Piloten er nå avsluttet, og enheten har ikke midler til å kunne gi hjelp like raskt. Tvert imot er bemanningssituasjonen nå så dårlig at barn med behov for tilrettelegging og spesialpedagogisk hjelp oftest går i barnegruppa sammen med 13 andre barn, med to ansatte som skal følge opp alle. Når barnegruppa består av 30% minoritetsspråklige, flere barn med vedtak om spesialpedagogisk hjelp og et økende antall barn med autisme, sier det seg selv at situasjonen er kritisk. «Er det virkelig slik vi skal ha det i Norge?» spurte Torsetnes. «Skal barna som kommer hit med traumer fra landet de flyktet fra virkelig påføres nye traumer her i Trondheim, fordi vi ikke har bemanning nok til å gjøre dem trygge i barnehagen?» I prosjektet Tett på var stillingen på 20% satt av til Ilabekken barnehager. I den nye modellen for spesialpedagogikk i kommunen deles den samme 20%-stillingen mellom 6-7 barnehager som tilhører samme klynge. 

Torsetnes avsluttet fremlegget med en fortelling som viser hvorfor det er så viktig med nok bemanning i barnehagene for å følge opp det enkelte barn og ivareta de mest sårbare. En liten gutt som var kommet ny til Norge fra Ukraina var på tur i skogen med barnehagen sin da han plutselig begynte å snakke masse på russisk, som var det eneste språket han kunne. En årvåken barnehagelærer fanget opp uroen, og fant fram et oversettelsesprogram på mobiltelefonen sin. Ved hjelp av dette fikk hun etter hvert forstått hva gutten sa. Han var redd for at det skulle komme en bjørn. Der han kom fra var skogen sammenfallende med fare for bjørn.  

Den neste innlederen var Merete Lebesby som jobber ved Huseby barneskole. Hun fortalte om hvordan de etter Områdeløftet Saupstad-Kolstad sitter igjen med et veldig flott og nytt skolebygg, men at bygget ikke kan tas i bruk slik det var intendert. Budsjettkuttene i sektoren og ny spes.ped-modell for skole, der tildeling basert på levekårsfaktorer ble betydelig redusert, har ført til en utarming av skoletilbudet. Budsjettene er alt for trange til at de kan tilby det skolen i denne bydelen har behov for. Mens de tidligere ga tilbud om gratis havregrøtfrokost, og en ledig ansatt kunne finne fram mat til enkeltelever som ikke hadde med seg nistepakke, har de nå en ny, flott kantine som står ubrukt fordi det ikke finnes midler til å drifte den. I en skolekrets med et høyt antall elever av ikke-vestlig bakgrunn er det et stort behov for ekstra opplæring også av foreldrene. Denne type skole-hjem-samarbeid har lærerne på Huseby god erfaring med fra tidligere Saupstad og Kolstad skoler. Der kunne de tilby en langt tettere oppfølging av både enkeltelever og foreldre. I dag er det ikke budsjett til dette. Huseby barneskole har fått en stadig økende andel minoritetsspråklige. “I dag har vi 80-100 % elever med minoritetsspråklig bakgrunn i klassene”, fortalte Lebesby. Behovet er stort for opplæring og oppfølging av både elever og foreldre. “Denne foreldregruppa roper ikke høyt om at tjenestene må bli bedre”, fortsatte hun. “De skriver ikke i avisene. Vi opplever at ressursfordelingen til skolene nå er preget av kynisme”. 

I tiden før sammenslåingen var det et sterkt fagmiljø og et stabilt lærerkollegium ved de to skolene. I løpet av de to årene etter innflytting i nytt skolebygg har det vært stor gjennomtrekk av ansatte. Lebesby mener dette skyldes de lave budsjettene som gjør oppdraget umulig å utføre. Der man før hadde midler tilpasset elevgruppa, opplever lærerne nå å komme til kort.  

En tilleggsutfordring for Huseby barneskole er at man ikke har parkeringsplass for de ansatte. “Intensjonene ved at alle skal reise kollektivt til jobb, eller helst jobbe der de bor er sikkert gode, men ordningen stjeler mye tid når de ansatte for eksempel skal følge sine barn til legen. Kun to av våre ansatte bor på Saupstad”, fortalte Lebesby. “Vi har unødvendig mye fravær på grunn av lang reisetid”. 

Til slutt la læreren fram et juleønske om å få flere kolleger som ønsker å jobbe på Huseby - og som blir værende. Rammene må økes slik at man kan utvikle et stabilt kollegium og gode læringsmiljø for både elever, foreldre og ansatte. 

Ida Muren Olsen ga oss dernest et innblikk i forholdene for integreringsklassen (mottak) på Rosenborg skole. 36 elever fra mange ulike land og med svært ulik skolebakgrunn er i dag delt i to grupper. De mottar integrert norskopplæring etter læreplan i grunnleggende norsk for språklige minoriteter. Språk, kulturforståelse, kommunikasjon, danning og identitetsutvikling står sentralt. Språkopplæringen er integrert i alle fag, også matematikk, engelsk og praktisk-estetiske fag. En tospråklig lærer (TFO-lærer) skal støtte elevene i opplæringen. God opplæring fordrer at kontaktlærer, faglærer og TFO-lærer samarbeider godt om den enkelte elev.  

Muren Olsen fortalte om hvordan tilbudet har endret seg siden hun startet i jobben ved Rosenborg i 2016. Den gangen fungerte integreringstilbudet godt, og hun løftet fram tre aspekter som særlig ga godt læringsutbytte for elevene: En egen alfabetiseringsgruppe, økt TFO-ressurs og tett oppfølging i overgang til ordinær klasse. I alfa-gruppa fikk elever med ingen eller svært lite skolebakgrunn fra hjemlandet grunnleggende skrive- og leseopplæring. De fleste knekte med dette tilbudet lese- og skrivekoden i løpet av første halvår. I dag har ikke skolen lenger ressurser til å gi dette tilbudet, og elevene bruker naturlig nok mye lengre tid på å lære. Muren Olsen fremhevet flere ganger i løpet av innlegget sitt viktigheten av TFO-læreren, og viste til at all forskning tilsier at det å få utvikle begrepsapparatet på morsmålet sitt er til stor hjelp både når man skal lære norsk og for å holde oppe den faglige progresjonen. Spesielt viktig er dette for elever med manglende skolebakgrunn, da disse ikke kan nyttiggjøre seg skriftlige tospråks-ressurser eller oversettelsesverktøy. Mens innføringselevene på Rosenborg tidligere hadde opptil to timer i uka med TFO-lærer er dette nå redusert til 30 minutter i uka. Dette er den ressursen kommunen tilbyr. Det tredje aspektet Muren Olsen trakk fram handlet om oppfølging av elevene etter at deres ene år i integreringsklassen er over. De skal da over i ordinær klasse og måles opp mot samme kompetansemål som øvrige elever i ordinær klasse. For mange er dette en svært sårbar overgang som medfører både sosial og faglig usikkerhet og svekket mestringsfølelse. «Vi på Rosenborg så stor nytte i å ha en egen ressurs som kunne følge elevene tett i en overgangsperiode. Lærere med erfaring fra innføringsgruppa hadde satt av flere timer i uka til å følge opp disse elevene med støtte og veiledning for både faglig og sosial tilpasning I dag er ressursene så knappe at en slik oppfølging er umulig.» Muren Olsen uttrykte stor bekymring for de minoritetsspråklige elevene, og ba politikerne øke tilskuddene til elevgruppa, slik at de får en reell sjanse til å lykkes i samfunnet vårt.   

Den siste innlederen denne kvelden var Tor Stinessen, SLT-koordinator i kommunen og del av Uteseksjonen. Han har mer enn 20 års erfaring med oppfølging av elever som av ulike årsaker har kommet skjevt ut og er i ferd med å bli en del av kriminalstatistikken. Hans klare oppfordring til politikerne var at vi må starte allerede i barnehagen, og vi må satse mer på tidlig hjelp til familier. Stinessen viste til Brundalenprosjektet, der barnehage, skole, kulturenheten, NAV, BFT og politiet samarbeider om ubyråkratisk tidlig innsats i bydelen. «Vi må gjøre mer av dette», slo han fast. Prosjektet koster relativt lite, og vi vet det fungerer. Stinessen fortalte videre at trangere budsjett har gjort det vanskelig å følge opp den mest utfordrende gruppa barn og unge, som utgjør 2-3%. Dette er en gruppe unge som har behov for at hjelpen er tilgjengelig døgnet rundt. Vi er heldige i Trondheim som har svært dyktige og villige ansatte, med høy kompetanse på området. «Det er trist å se stillinger forsvinne, og vi må aldri glemme at i dette arbeidet er det de lange løp som gjelder», avsluttet han.  

Lokallagslederen la i sin avslutningsappell vekt på at politikerne ikke kan sammenligne dagens skole og barnehage med situasjonen slik de kjenner den fra egen barndom. Eksemplene fra innlederne viser tydelig hvor sammensatt og kompleks lærerhverdagen har blitt. Stadig flere lovpålagte oppgaver, forventninger fra foreldre og storsamfunn samt den demografiske utviklinga i landet har gitt institusjonene et nytt innhold. Samtidig opplever vi at disse endringene ikke har nådd økonomene. Budsjettene “flikkes på” fra år til år, men tar utgangspunkt i en virkelighet langt tilbake i tid. En siste oppfordring til lokalpolitikerne var derfor å vise at de våger å satse - virkelig satse - på barn og unge. Dette gjøres best ved å gi en kraftig styrking av budsjettene. Samtidig håper vi lokalpolitikerne vil hjelpe oss med å legge press på nasjonale myndigheter. Sammen må vi ta kampen om en kraftig nasjonal satsing på barnehager og skoler. Det er løsningen for å få bukt med utenforskapet. 

Stor takk til dyktige innledere, til de tretten politikerne som satte av kvelden, og til gjestene som bidro med viktige og gode innspill.