Pølsa i Yorkshirepuddingen er at organet som rådgir regjeringen om lærerlønn akkurat har anbefalt 6,5 prosent, men statsminister Sunak har signalisert at han ikke nødvendigvis følger denne anbefalingen – hvis det blir for dyrt og inflasjonsdrivende. Relativt provoserende, til og med for en norsk lærer, når både ESB og IMF sier at størstedelen av inflasjonen drives opp av økt profitt i næringslivet.

Det er trist å lese om hvorfor lærere forlater yrket. Lønn må ses i sammenheng med ansvar, arbeidsmengde og arbeidsforhold. Etter hvert som jeg leser, trer et tydelig og kjent mønster fram. Store klasser, økte atferdsproblem post-korona, og flere elever som trenger særskilt hjelp og støtte.

Mangler både lærere og utstyr

Antall lærere med nødvendig kompetanse øker ikke tilsvarende, snarere tvert om. Skolene mangler helt nødvendige fysiske og menneskelige ressurser. Samtidig skal nok elevenes resultater helst kontinuerlig forbedres i Storbritannia også, slik det er bestemt at de skal i Norge.

Lærere er høyt utdannet og har kompetanse som kan nyttiggjøres i mange yrker. For å beholde lærere, må lønnen være konkurransedyktig. Samtidig er ikke det nok. For lærere vil ikke ha et avgjørende ansvar i barns liv, hvis rammebetingelsene gjør det umulig å gjøre en god jobb. Det kan ikke samvittigheten til verken britiske eller norske lærere tåle.

Underfinansiering av skolesektoren har foregått over lang tid i Storbritannia, og det samme ser vi i Norge.

KS og kommunedirektører varsler om at demografiske endringer må føre til at flere midler flyttes fra oppvekst til omsorg. Dette vil forsterke underfinansieringen av unges utdanning, og føre til at stadig flere lærere forsvinner. Problemet er allerede stort i mange yrkesfag, en realfagslærerkrise er i emning – og det slutter ikke der.

Det kan brenne flere steder samtidig. Økte behov i helsesektoren må ikke få lov til å gå utover barns utdanning. Det betyr at kommunene må få mer penger, med klare føringer for bruk. Det er et politisk ansvar at vi ikke blir Storbritannia.