Denne teksten er rettet til deg som har et politisk verv, et politisk engasjement eller et mål om å realisere politiske ambisjoner.

På Utdanningsforbundet Innlandet sine nettsider publiserte vi mandag 12. september en sak om Shahla Hdadd, elev ved Gjøvik Videregående skole, som på egenhånd har samlet inn over 300 underskrifter fra elever på skolen til støtte for lærerne som streiker. Dette skjer altså i en situasjon der elevene på skolen har hatt et redusert undervisningstilbud i over tre uker, på en skole der over 70 lærere er tatt ut i streik. Shahla sier selv til oss at hun gjør dette fordi hun vil bruke sin stemme i demokratiet, og at hun er svært bevisst på at det er viktig med deltakelse i demokratiske prosesser.

I sin appell foran Stortinget mandag kveld, snakket lederen i Elevorganisasjonen, Aslak Berntsen Husby på vegne av elevene. Det var sterke og gode ord, som helhjertet delte lærernes bekymring og frykten for en fremtid uten kvalifiserte lærere i klasserommet. I appellen stilte han et viktig spørsmål; «Hvor blir det av satsingen på lærerne?» og kom med sin dystre spådom: «Ingen vil bli lærere for en arbeidsgiver som nedprioriterer sine ansatte gang på gang på gang.»

Hvorfor er disse to fortellingene viktige? De er viktige fordi de viser at engasjement og samfunnsforståelse nytter. Både Shahla og Aslak har forstått at dersom de vil ha endring, må de bruke stemmen sin og de må vise det gjennom konkrete handlinger. Samfunnsendring kommer ikke gjennom kampanjer på glanset papir og lovnader om en bedre fremtid, den kommer gjennom aksjon og viljen til å finne løsninger.

I både Hurdalsplattformen og Jeløyaplattformen, som til sammen representerer politiske løsninger og støtte fra nesten hele Stortinget, kan vi lese til øynene blir våte om hvorfor vi skal satse på lærerne. Hvor viktig det er at vi får flere lærere i klasserommet og hva det gjør med elevenes læring at nesten én av fem i skolen mangler lærerutdanning. Det er bred politisk enighet om at det er gjennom skolen vi skal utdanne fremtidens arbeidstakere.

Men så stopper det helt opp. I en av de mest alvorlige arbeidskonfliktene i offentlig sektor på mange år, der tilliten mellom arbeidstakerne og arbeidsgiverne er på et minimum, kan det virke som om det politiske nivået fraskriver seg alt ansvar og overlater mandatet til et KS som ikke er i stand til å forvalte ansvaret de er gitt. Det kan virke slik, men det er ikke hele sannheten.

For vi har flere eksempler på at situasjonen er annerledes. I vår avdekket Utdanningsforbundet Innlandet at mandatet til KS er fattet på svært tynt politisk grunnlag. Det samme gjelder uravstemningen i etterkant av hovedtariffoppgjøret, der vi vet at det ofte blir administrativt behandlet. Vi vet også at det gjennom folkevalgtopplæringen til KS blir påpekt at kommunestyrerepresentanter ikke skal stille spørsmål ved oppgjøret når det er ferdig. Vi har eksempler på at kommunestyrerepresentanter har bedt om at det sendes henvendelser til KS om å bidra mer til å få slutt på streiken, hvorpå kommunedirektøren i formannskapet stopper debatten.

Kanskje ligger derfor ikke problemet i de politiske ambisjonene, men i hvilke oppgaver de delegerer til kommunal administrasjon? For det er et demokratisk problem når politisk debatt stoppes av teknokratiet i kommunene, at rådmannsveldet får styre politisk vilje.

Derfor, politiker. Derfor håper jeg at du kan hente inspirasjon fra Shahla og Aslak. To ungdommer som bruker sin stemme til å stå for noe. Dette har du og ditt parti lovet å gjøre noe med i partiprogram og regjeringserklæringer. Skal dere virkelig ofre politiske mål for en munnkurv fra KS?