Økonomi i Søndre Land 2025 og videre

Det er trange tider i offentlig sektor. Vi kan håpe at arbeidet med å utjevne kommunenes inntekter etter behov bedrer vilkårene for Søndre Land, uansett står også vår kommune framfor omveltninger. De siste årene har driftsresultatet vist at endene ikke går i hop. En del av forklaringen ligger i en pensjonsbombe som låser ressursene. De nasjonale trendene for alderssammensetning i befolkningen slår sterkt ut for tjenestetilbudet i vår kommune. Kommunene har også stort ansvar for å oppfylle rettigheter for innbyggere som skrives ut fra sykehus, eller som trenger omfattende tjenester gjennom livet.

Perspektivmeldingen som ble lagt fram i høst tar også opp utfordringer:

• Den lenge varslede eldrebølgen er her
• Klimaendringene har gjort seg gjeldende
• Omstillingen til lavutslippssamfunnet må akselereres
• Etterslepet innenfor særlig vann og avløp og renovasjon er stort
• Vi har en betydelig mangel på arbeidskraft, samtidig som en stor andel av befolkningen står utenfor arbeidslivet

Den norske stats og kommunalbank arrangerte under Arendalsuka en samtale om hva som skjer når valgløfter møter økonomiske realiteter. -Hvordan går det med velferdstilbudet når verken økonomi eller tilgang på arbeidskraft gjør at kommunene kan levere lovpålagte tjenester? Jeg var ikke der og fikk ikke med meg debatten. Men vi står midt oppe i svaret, uansett hva de som hadde tid til å reise til Arendalsuka måtte mene. Denne teksten vil forsøke å belyse en del sider av spørsmålet.

OMSORGSSEKTOREN MED STORE FORPLIKTELSER

Helhetlig innsatstrapp er et ressursutnyttingsverktøy som konsulentene i Agenda Kaupang har utviklet. Til innsatstrappen er det utviklet en tilhørende ressurskalkulator. Ressurskalkulatoren tydeliggjør hva en enkelt tjeneste vil legge beslag på av ressurser og gjør det mulig å sammenligne alternative løsninger og betydningen av å rette innsatsen mot tiltak på forskjellige trinn.

Her kan man innvende at et slikt verktøy er en form for teknokrati, ekspertvelde, som flytter beslutningene lenger inn i systemene. Etter hvert som systemene samler stadig mer data og vi kan anta at kunstig intelligens settes til å utnytte disse, kan vi tenke oss at stadig flere avgjørelser blir tatt med basis i denne type verktøy. Myndighetene har store forventninger til at offentlig sektor tar i bruk KI. Mennesket kan bli mer distansert fra beslutningene, får vi da et kaldere samfunn?

Vi må ha store forhåpninger til at dette verktøyet både kan verdsette forebygging, samtidig som det bidrar til å skape mest mulig nytteverdi for innbyggeren innen rammen av fag, folk og finansiering. Tallknusing av kost-nytte om helsespørsmål er en spennende øvelse, men vi må håpe at det fører til strategiske analyser av oppgavedeling mellom de ansatte og ikke minst økt fokus på forebygging. Oppgaveforskyving er også et begrep, hvor oppgavene fordeles til personell med tilstrekkelig kompetanse til å utføre vedtakene. Og at kritisk kompetanse brukes effektivt til å løse de rette oppgavene.

Noen vil helt sikkert bli skuffet når de opplever at mer ansvar for egen helse blir lagt til dem selv og de pårørende. Noe som neppe er sikkert, er at konsulentenes kalkulator er laget for å svare opp politikernes valgkampløfter. Har innbyggerne urealistiske forhåpninger om tjenestene de kan motta? Hvem skal de da henvende seg til? Hva om politikerne vil overprøve de kunstig intelligente løsningene som er valgt for å opprettholde popularitet i valgkretsen? Vinner teknokratiet eller demokratiet?

Nå foregår det et regionalt samarbeid for å samordne tjenestetilbudet slik at innbyggere opplever at vedtak blir likere fra kommune til kommune. Det blir mindre aktuelt å «shoppe» velferd ved å melde flytting til nabokommunen. Demenstilbudet i Nordre Land skal ikke bli så bra at pårørende flytter med sine familiemedlemmer over kommunegrensen. De med gikt skal ikke strømme til vår kommune.

"de som arbeider med barn skal kompensere og løse oppgaver som burde være foreldrene sine"

I privat sektor kan tiltak for å begrense produksjon være en av flere ulovlige spillebrikker. Dette kan betegnes som kartellvirksomhet. For offentlig sektor virker det nå å være en del av helt legitim innovasjon. Oppsummert: vi bygger ned offentlig velferd for å få råd til å møte de økende behovene, folk må klare seg mer på egenhånd. Norge i framtiden vil ligne mindre på Norge i fortiden!

Vi som arbeider i barnehage og skole ser en dreining mot at vi skal løse mer og kompensere for utfordringer i samfunnet. Paradoksalt skal den voksne befolkningen ta mer ansvar for seg og sine, men de som arbeider med barn skal kompensere og løse oppgaver som burde være foreldrene sine.

I ungdomsmeldingen som kom fredag 13. september kan vi blant annet lese om sju ulike trivselsprofiler hvor forskerne fordeler elevene som har deltatt i elevundersøkelsen. Fra 2014 til i dag er det blitt færre elever i profil 1 og 2, de mest tilfredse (figur 2.12). I andre enden av skalaen øker det med nokså fornøyde og mistilfredse elever. Det interessante er at elever som er mistilfredse også rapporterer om helseutfordringer og problemer som dreier seg om fritiden og relasjonen til foreldre og venner.

Et annet perspektiv: gjennom 40 år, fram til 1993 ble det gjennomført en standardisert spørreundersøkelse på amerikanske collegestudenter. Den omfattet 52 000 personer. (Jean M Twenge, Generation Me 2006). Angstnivå viste betydelig vekst; den gjennomsnittlige studenten mot slutten av perioden hadde mer angst enn 85 prosent av befolkningen ved starten av måleperioden. Mot slutten av perioden hadde amerikanske barn i gjennomsnitt mer angst enn barn som var lagt inn på sykehus som psykiatriske pasienter på 1950-tallet!

Vi må i alle fall kunne spørre oss om tilsvarende utvikling kan ha skjedd i Norge, vi blir påvirket av amerikansk kultur og ikke minst forskning innen psykiatri. Dessuten skal vi merke oss at denne tidsserien er avsluttet før sosiale medier tok et kraftfullt tak i barne- og ungdomskulturen. Langsiktige funn fra den store helseundersøkelsen i Trøndelag bekkrefter bekymringen om økt psykisk belastning for de unge. (Ung-HUNT fig 3)

I denne omgang er det ikke plass til å gå dypt inn i hva et slikt økt angstnivå betyr, men angsten utløser et stressnivå som gjør at psykologer peker på at mennesker drives til å beskytte sitt sosiale jeg, er på vakt mot trusler for tap av sosial anseelse eller status. Sosialt truende evalueringer utløser høyere nivå av stresshormonet kortisol. Vi som arbeider i barnehage og skole møter denne type tilbaketrekking daglig, barn som ikke tør å realisere sitt jeg. Barnepsykiatere med Trond Diseth har delt sin erfaring med dette stresset. Lenken anbefales for den som trenger å friske opp temaet. «Siden det livet de (barna) lever i dag er mye mindre preget av erfaring og fri sosial lek enn de var for 30 og 50 år siden, betyr det at skolen får et enda større ansvar for å kompensere for det. Det aspektet er ikke inne», sier Trond Diseth.

Skolen som system er selvsagt med på å utløse stresset og skape angsten, den enkelte lærer kan sikkert også reflektere over egen praksis. Samtidig må vi peke på andre faktorer som ligger utenfor skolen.

"Læreren er et fast kontaktpunkt og en sentral aktør for å fremme barn og unges psykiske helse og trivsel"

Helsedirektoratet

Pedagogene må gjøre sitt, men her kommer loven om fallende avkastning inn. Produksjonen får faktisk en tilbakegang om flere faktorer legges til, og akkurat det føler vi lærere at blir gjort hele tiden! Denne økonomiske loven kan bidra til å forklare at skolen ikke lykkes på de stadig flere kvalitetsmålene samfunnet har satt (nasjonale prøver, elevtrivsel, eksamen, gjennomføring etc.). Lærere blir satt til å løse oppgaver innen psykologi både på individnivå og makronivå, eksempelvis med inkluderende praksis for at et hvert barn skal ha det trygt og godt, samtidig som undervisning i livsmestring har et overordnet folkehelseperspektiv. Samtidig skal kunnskapsnivået i fagene helst øke.

Helsedirektoratet har i sin veileder om selvskading og selvmord en forventning til læreren: «Læreren er et fast kontaktpunkt og en sentral aktør for å fremme barn og unges psykiske helse og trivsel, og til å fange opp elever med vanskelig livssituasjon, endret adferd eller debuterende psykiske helseproblemer.»

Påstand: Det samfunnet kunne forvente at en gruppe elever og en lærer sammen kunne få til av faglig læring for førti år siden vil knapt være tenkelig å få til i dag. Husk at flesteparten av beslutningstakerne som bestemmer over skolen er i aldersgruppen at de gikk ut grunnskolen så langt tilbake. Historien man selv har med seg inn i beslutningene er ikke gyldig informasjon lenger, og det nye samfunnet er så komplekst endret at det er lettest å ikke tenke seg inn i problematikken. Derav kommer historieforenkling om at sløydbenkene skal redde ungdommen som et svar i ungdomsmeldingen. Gutta vil trives om de får hamre løs!

DEN STORE OMVELTNINGEN

Perspektivmeldingen dreier seg i liten grad om barn og unge, men den slår fast at: «Både utdannings- og kompetansepolitikken er sentrale verktøy for å redusere mistilpasninger og gi bedre omstillingsdyktighet i arbeidsmarkedet. Utdanningspolitikken legger til rette for befolkningens kompetanse, gjennom barnehagen og skolesystemet». Videre tar meldingen opp den sosiale mobiliteten og ulikhetsperspektivet velferdssystemene for barn og unge skal forebygge:

«Forskning tyder på at det å vokse opp i lavinntekt har negative effekter på hvordan man klarer seg senere i livet. Den sosiale mobiliteten er høy i Norge sammenlignet med mange andre land. Det vil si at det er relativt svakere sammenheng mellom foreldrenes inntekt og barnas fremtidige inntekt. Likevel er det langt fra uvesentlig hvilken familie man har vokst opp i. Blant personer født på 1970-tallet er sannsynligheten for å være i bunnen av inntektsfordelingen (laveste 5 pst.) om lag tredoblet dersom deres foreldre befant seg i bunnen (Perspektivmeldingen). Tilsvarende er sannsynligheten for å være i toppen mellom tre og fire ganger så høy dersom foreldrene befant seg i toppen.»

Det siste utsnittet fra perspektivmeldingen vi skal tenke gjennom i denne omgangen er: «Mer effektiv offentlig ressursbruk vil kunne bidra til økt handlingsrom på statsbudsjettet. Det innebærer blant annet å utnytte ressursene i offentlig sektor på en god måte.» Her kan man godt bytte statsbudsjett med kommunebudsjett. Men hvordan skape dette økte handlingsrommet? Og hva med partiprogrammene, klarer de å peke på morgendagens behov godt nok, eller er de svar på gårsdagens forventninger og historier vi liker å fortelle om hvordan det var?

Statens samlede utgifter øker nå raskere enn inntektene!

Dagens utvikling i kommuneøkonomien, der flere kommuner havner på ROBEK, viser at det er behov for flere grep i kommunesektoren. Det holder ikke å klamre seg til historien om hvordan det var.

Perspektivmeldingen som ble lagt fram tidligere i år, viser også at handlingsrommet blir mindre når vi blir færre i yrkesaktiv alder bak hver pensjonist. Antallet under 67 år vil synke frem mot 2060, samtidig vil de over 67 år øke med nesten 700 000. 

Statens samlede utgifter øker nå raskere enn inntektene! I dette perspektivet må vi også beholde egenverdien til en barndom, de unike årene i livet er noe mer enn å forberede seg til hamsterhjulet som kommer til å rotere raskt. Her blir det lite tid til friår med surfeskole på Bali. Helt åpenbart vil det være vanskeligere for den kommende generasjon å stå utenfor verdiskapingen. Det vil bli lavere ytelser og større forventning til at man bidrar, -står opp om morran, arbeidslinja til Tonje Brenna.

De ubehagelige beslutningene skal tas, vedtak om minst mulig tjenesteyting til flest mulig er flyttet inn i en kalkulator utviklet av Agenda Kaupang!

Tjenesteytingen til voksne som står utenfor yrkeslivet og har behov for komplekse og sammensatte velferdstjenester ser ut til å øke. Denne utfordringen sies å være større enn eldrebølgen! For kommunal sektor vil dette prege det økonomiske handlingsrommet. Hvilke råd kommer kalkulatoren til å gi?

UTDANNINGSPOLITIKK FOR BARNEHAGE OG SKOLE

Utdanningsforbundet legger til grunn at kommunene får tilført tilstrekkelig med penger til å yte kvalitativt gode tjenester til barnehage- og skolebarn. For disse midlene må kommunen klare å følge tydelige forventninger om en viss voksentetthet: bemanningsnorm og pedagognorm i barnehagen, minste lærernorm i skolen. Dette er minstenormer, ikke en lov som forbyr rikere bemanning.

En stadig mer mangfoldig elevgruppe skal inkluderes

Sentrale myndigheter presiserer at kommunene har et overordnet ansvar for grunnskoleopplæringa og for å stille til disposisjon de ressursene som er nødvendige for å oppfylle kravene i loven (Prop 57L 22-23). Dette ansvaret innebærer blant annet at det er tilstrekkelig med lærerressurser til at alle kravene i opplæringsloven med forskrifter kan oppfylles på forsvarlig måte. I praksis er kommunen forpliktet til å budsjettere med og bevilge midler til skolene i tråd med kostnadene for å oppfylle minstenormen for lærertetthet. Ut over dette må kommunen ha økonomiske ressurser til å oppfylle elevenes individuelle rettigheter for individuell tilrettelagt opplæring (tidligere spesialundervisning). En stadig mer mangfoldig elevgruppe skal inkluderes med språkopplæring, tilrettelegging og inkluderes i gode og trygge fellesskap.

Det er en ønsket situasjon at flest mulig barn tar del i det ordinære tilbudet. Allikevel må vi ha et etisk blikk på hva som faktisk er barnets beste. En reduksjon av timer med spesialundervisning betyr ikke nødvendigvis at skolebudsjettene derved skal kuttes tilsvarende. Det må bety økt handlingsrom for å designe de universelle tiltakene som rommer de fleste.

Ser vi på verdiene som kommer fram i lærernormkalkulatoren for 2023-24, var det grunn til å peke på at ressurstildelingen I Søndre Land var knapp. Vi frykter et press for å kutte enda mer gitt den økonomiske situasjonen for vår kommune.

Høsten inneholder dessuten en spennende politisk dragkamp hvor et foreldreopprør også kommer med knallharde krav om økt bemanning i barnehagene. Disse kravene er helt logiske sett ut fra Utdanningsforbundets side, organisasjonen har kjørt kampanjen «tid for de minste». Forrige leder Steffen Handal uttalte blant annet at etter endringene av barnehageloven i 2022, oppfatter Utdanningsforbundet at medlemmene stilles skjerpede krav om godt pedagogisk arbeid når det gjelder barnas psykososiale miljø. Barnehagelærerne må være tett på når situasjonene oppstår, kunne veilede resten av personalet og får rom til å samarbeide med andre fagfolk for å løse utfordringer. Barnehage er mer enn oppbevaring av unger mens foreldrene er på jobb, eller trøbler med eget liv.

Flere kommuner velger nå å øke ut over grunnbemanning. Erfaringene er gode, selv om effektene har en viss spredning basert på at dette organiseres ulikt. En helt grunnleggende mekanisme er at om det er litt mer folk enn grunnbemanning til stede, vil det være lettere å dekke opp når noen skal ut på et møte, eller det er kortere sykefravær. KS mener potensialet først og fremst ligger i å utnytte de ansatte bedre, arbeidsmiljø, sykefravær og kvalitet vil være virkemidlene. Vi støtter disse tiltakene. Organisasjonen KS minner om behovet for arbeidskraft i helsesektoren, og virker lite begeistret for en bemanningsnorm som, ut fra deres tall, vil trenge 20 000 årsverk.

Barnehagen er blant arbeidsplassene i det norske samfunn med høyest sykefravær. Med mangelfull bemanning blir sykefraværet en ond spiral, som ikke bare går ut over de ansatte. Sykefraværet går utover barna, som er avhengige av noen de kjenner godt og som har rett kompetanse. Utdanningsforbundet har mål om å få inn 10 600 barnehagelærerårsverk som til sammen vil styrke barnehagelærernorm + gi en ekstra barnehagelærer i alle ordinære barnehager + gi ett nytt barnehagelærerårsverk per åtte barnehagelærerårsverk i de større barnehagene. Samlet skal dette koste 5,4 milliarder kroner. I tiltakspyramiden vil en slik løsning komme alle barn til gode, noe som burde bety god forebyggende effekt!

KOMMUNEØKONOMI

Dette er egentlig en tekst om kommuneøkonomi. Samtidig er kommuneøkonomi mer enn noen tall i et regneark. Fordi kommunen er det sosiale samspillet mellom menneskene som bor i et avgrenset område. Uten folkene ville landskapet på noen tiår igjen være den tjukkeste skogen hvor fugler og dyr råder. Da trengs ikke noe budsjett. Humankapitalen er uttrykk for befolkningens samlede kunnskap og ferdighet. Derfor er kommunebudsjettet og handlingsplanen historien om det store oss i framtiden.

Mange ansatte snakker nå om at de tror vår kommune står tett på å bli satt under økonomisk administrasjon, at kommunen havner på ROBEK-lista og får begrenset økonomiske kontroll. Det snakkes om at da ryker de ikke-lovpålagte tjenestene og utgiftene først. Gatelys skrus av, gresset gror på kommunens eiendom, villmarken og lovløsheten kryper litt nærmere i høstmørket.

Er det så enkelt at vi opererer med to poler lovpålagt og ikke lovpålagt? Nei. I arbeidet inntektsutjevningsutvalget nylig la fram, benyttes begrepene frivillige utgifter og ufrivillige utgifter. Dessuten har kommunen noen måter å skaffe seg inntekter i tillegg til de statlige overføringene og skatteinntektene. Søndre Land er såkalt skattesvak, det første som burde skje er selvsagt å snu på denne profilen, det er hyggeligere å være skattesterk. Raskere er det dog å skru igjen krana og senke budsjettet.

Det er ikke frivillig for en kommune å tilby barna skoletjenester. Kommunen kan gjøre valg som medfører ulike kostnadsnivåer for grunnskolen, det kan påføre frivillige utgifter. Frivillige i den betydning at staten ikke pålegger visse tiltak, men politikerne ønsker dem. På den annen side kan staten gjennom tilsyn komme med føringer der kommunen ikke leverer tjenester etter lov og forskrift. For kommuner med god økonomi vil selvsagt potensialet til å vedta frivillige, kostnadskrevende tiltak være mye større enn kommuner med trang økonomi. Frivillige tiltak vil nødvendigvis også spise av hele potten, både til sektoren og øvrige tjenester.

Til debatten om å kutte i de «ikke lovpålagte tjenestene» kommer det hjertesukk om at det første som ryker er de forebyggende tiltakene og den tidlige innsatsen. Her har Søndre Land vært flinke både strategisk og i møte med barna og familiene. Frykten er at denne «luksusen» ryker om kommunen blir satt under administrasjon. Så enkelt er det nok ikke. Den doble reformen barnevernreformen / oppvekstreformen kom i 2022 med økt faglig og økonomisk ansvar for barnevernet på et overordnet plan. Samtidig fikk kommunen ansvar for fremme gode oppvekstsvilkår gjennom tiltak for å forebygge at barn og unge blir utsatt for omsorgssvikt eller utvikler atferdsproblemer. Kommunen skal sørge for å samordne sitt tjenestetilbud til barn og familier. (jf. den nye vedtatte bestemmelsen i barnevernloven § 3-1 annet ledd).

Kommunestyret skal vedta en plan for kommunens arbeid med å forebygge at barn og unge blir utsatt for omsorgssvikt eller utvikler atferdsproblemer, jf. barnevernsloven § 15-1 annet ledd.

Kommunen ble gitt et større ansvar fordi flere barn skal få rett hjelp til rett tid og tilbudet til barn og familier skal i større grad tilpasses lokale forhold. Det ville være svært oppsiktsvekkende med tanke på prinsippet om barnets beste, om staten eller statsforvalter river ned det gode som her er bygd opp!

NOEN LOKALE TALL

De store sektorene grunnskole, pleie- og omsorg og barnehage vektes på nasjonalt nivå henholdsvis 30, 35 og 15 prosent av kommunesektorens kostnader. For Søndre Land er vektingen 15, 41 og 9 (SSB 2023). Vi får bekreftet at sektor for pleie og omsorg vekter tungt på kommunens budsjett. Vi vet at sektoren er stor i vår kommune, gitt demografien. Samtidig er det nyttig å se hvor store netto driftsutgifter per barn i barnehagealder og i skolealder som går til barnehage og skole.

KOSTRA grupperer kommunene i sammenlignbare grupper, vi er i gr. 4. Det man ser for 2023 er at utgiftene per barnehagebarn er på drøyt kr. 250 000, dette er i gruppas toppsjikt. I kommunebarometeret får vi også bekreftet at barnehagen ligger noe over «den nasjonale tendensen».

Kostnadene til barnehage bekrefter at vi har en kommunal prioritering av de minste, dette er forebyggende og tidlig innsats. Vi må bare sørge for at en enda større andel av de minste barna kommer til barnehagen!

For grunnskole er kostnaden per elev drøyt kr. 180 000, her havner vi i midtsjiktet i kommunegruppe 4. I kommunebarometeret kan vi lese at utgiftene til grunnskolen ligger temmelig tett på den «nasjonale tendensen». Dette må bety at skolene får tilført ok med midler om vi bruker dem klokt. Å legge seg under «nasjonal tendens» virker uklokt med tanke på at vi bør ha satsninger for å kompensere for sosioøkonomiske utfordringer i Søndre Land-samfunnet.

Planene framover må basere seg på framskrivinger av både fødselstall og innflytting. Vi har nå en historie som viste tydelig nedgang i barnetallet for kommunen og regionen. Denne høsten har strukturdebatten for videregående skole i Innlandet pågått. Det diskuteres blant annet hvordan elevtallet vi utvikle seg. SSB framskriver et barnetall som tilsier stabilisering. Det kommer årlig mellom 41 og 43 nyfødte neste tiår. Totalt mener SSB at det årlig vil være mellom 753 og 808 barn i alder 0 – 15 år som skal ha barnehage og skoletjenester neste tiår. (Innlandsstatistikk, normalalternativet)  Disse tallene skiller seg fra vurderingene gjort i Tilstandsrapport for grunnskolen 2023 hvor det kommenteres at «prognosene for årene framover tilsier en relativt kraftig nedgang i elever».  

Hva er det som definerer tilstanden i barnehage og skole, sånn egentlig? Myndighetene har valgt seg ut noen parametere, men det blir lett slik at det er det som lar seg telles som teller.

Det er en skremmende tanke om de faglige vurderingene i barnehage og skole skulle bli underlagt en ressurskalkulator. -Hvor mye skoletilbud skal vi gi Lise eller Mohammed for at de skal oppnå et godt nok liv? Hvor lønnsomt vil deg være å gi hørselshemmede Dina på to år tilgang til spesialpedagog?

Med ungdomsmeldingen kommer det en debatt om behovet for å høste data fra elevenes prestasjoner, det foreligger forslag om å skrote nasjonale prøver. Utvilsomt står fagmiljøer parat til å bruke disse store dataene til sin forskning og beslutningspåvirkning. Kunstig intelligens vil gi enda dypere innsikt.  Men som tidligere tatt opp i denne teksten medfører høstingen av data en usunn hverdag for barna. De blir syke av dette systemet, både som individer og kollektivt. Derfor må det hentes ut informasjon på andre måter. Tillitsbasert ledelse vil være på sin plass. Lytt til profesjonen og de vurderingene som kommer, kanskje vil det smerte med tilbakemeldingene, men kanskje vil det også være mer berikende enn å avkode halvkryptiske talltabeller og diagrammer over elevprestasjoner. De som eier tallene utstråler en viss makt, men har de egentlig innsikt?

STOL PÅ KOMPETANSE

Både barnehage og skole er avanserte kompetansearbeidsplasser, hvor det også pågår viktig utviklingsarbeid. De siste årene har vi vært flinke i Søndre Land til å rekruttere, det er stort sett kvalifiserte i stillingene, selv om det kniper. Antall søkere til barnehage er lavt, og for lærerstillinger blir det vanskeligere å skaffe rett kompetanse. Men at vi har nok og stabile folk gir oss god mulighet for å lykkes.

Kampen om talent pågår i hele landet. Med søkertallene vi nå ser til læreryrkene i kombinasjon med mye grått hår på arbeidsplassene går vi krevende tider i møte. Vi må spørre oss hvordan vi skal etterfylle med talenter: -Hva skal til for å tiltrekke oss, utvikle og beholde dyktige og høyt kvalifiserte ansatte?

En del av svaret kan hevdes å være at det foreligger en viss stabilitet og forutsigbarhet som gjør at medarbeiderne kan opprettholde eller videreutvikle sin mestringstro. Tilbake til loven om fallende avkastning, folk må ha en viss tro på at de kan lykkes og at utfordringene i jobben ikke blir for massive. I dette ligger også et håp om at ledernes situasjon tas på alvor. Krysspresset er stort. Ledere opplever store forventninger om hva som skal løses. For Utdanningsforbundet vil det også være viktig at ledernes behov og vurderinger tas på alvor. Et ytringsklima som er trygt, vil bidra til de mest innovative løsningene. I en liten kommune blir hvert eneste bidrag desto mer verdifullt.

Gjennom høsten vil det være behov for å prøve meninger og dele ideer, vi må lytte og lære, se de ultranære behovene knyttet til egen stilling og profesjonsutøvelse. Samtidig vil det være behov for å kikke ut og opp for å orientere seg på den store stjernehimmelen hvor kommuneøkonomi og samfunnsøkonomi både skal henge sammen med behovene til de store kullene født etter 2.VK og vi skal legge til rette for barna som fremdeles ikke er født.

Lett blir det ikke, men vi gir oss vel aldri?