Profesjonen våre medlemmer representerer har gjennom vår profesjonsetiske plattform et mandat som forplikter oss å fremme barnehagebarn og elevers læring, utvikling og danning. Våre verdier, holdninger og handlinger påvirker dem vi arbeider for og med.

Dette ansvaret innebærer både valgene vi tar i vår daglige yrkesutøvelse og hvordan vi deltar i samarbeid i kollegiet. Profesjonens stemme skal også høres i samfunnet når det trengs.

Ved regionkurset i Hurdal er jeg blitt utfordret på å holde en seksjon om å ytre seg. Vi må se det i sammenheng med målgruppen tillitsvalgte og de behov som oppstår gjennom tillitsvalgtarbeidet. Ofte handler dette om å drøfte seg fram til gode løsninger knyttet til avtaleverket. Innimellom dukker det opp behov for å ta stilling til saker som må vurderes ut fra andre sider. Samfunnsutviklingen stiller stadig nye krav til oss. Svarene befinner seg kanskje innen vitenskapen, teknologien, etikken eller politikken.

Vi tillitsvalgte har uansett et ansvar for å være med på å finne gode løsninger, men også varsle når det oppdages kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Arbeidsgivere, også i offentlig sektor, vil gjerne ha et arbeidsreglement som sier noe om lojalitetsplikt. Og forventninger om å gå tjenestevei.

Øystein Windstad forteller i en artikkel på fabelaktigformidling.no  hvordan han mener folk kan unngå denne lojalitetsplikten. -Det du sier må være sant, og du må kanskje presisere at du uttaler deg som fagperson og privatperson og ikke på vegne av arbeidsgiveren din. Da har du et kjempestort rom for å uttale deg, sier han. Windstad viser til en formulering i Sør-Trøndelag fylkeskommunes retningslinjer for de ansatte: Snakker du om jobben din i sosiale medier, så opptrer du som ansatt i Sør-Trøndelag fylkeskommune. Sivilombudsmannen har slått fast at slike retningslinjer er i strid med Grunnloven.  

For oss som underviser er det selvsagt forskjell å undervise om et emne og forfekte eget syn på en sak. Fremdeles virker lærerne å ha brukbar tillit her, men trender i samfunnet, kanskje særlig i USA, skremmer.

Vi skal allikevel ikke reise langt for å finne grelle eksempler på lærere som merker motstand når de engasjerer seg.

Eivor Evenrud skrev nylig om hvordan hun rundt 2013 begynte å skrive blogg og avisinnlegg om hvordan det var å jobbe i barnehage. Hun brukte sin profesjonelle stemme til å peke på kritiske faktorer og utfordre daværende byråd Torger Ødegård angående synet på kvalitet i barnehagen. Eivor opplevde det litt voldsomt at byrådslederen svarte henne i media.

Eivor var sterk nok, vokste på responsen, tross advarsler om å blande seg inn i politikken. Hun ble senere folkevalgt. En annen stemme vi kjenner til er Simon Malkenes, han fikk hard medfart av makta han utfordret med sin usminkede skildring av skolehverdagen han opplevde, og pekte på svakheter ved inntakssystemet i videregående skole. Simon har en særlig styrke ved å kunne analysere retorikk. Vi som har fulgt debatten om osloskolen har også lært mye om styrken man må ha når man utfordrer maktmennesker.

Hva skal man tåle når man ytrer seg, spør Miriam Randa Hermansen som valgte å skrive engasjert og provoserende (hennes egne ord) om egosentriske elever og kravstore foreldre. Responsen hun fikk opplevdes som personangrep og at mot-debattanter forvrenger hennes budskap.

Den nederlandske utdanningsforsker Gert Biesta sa under et foredrag i Danmark at læreren ikke må være den logrende halen til læringshunden. Det er mange aktører som vil prege barnehagen og skolen.

For min del har jeg brukt min rett til å ytre meg gjennom flere år og på flere måter. Først som ordinær lærer, og senere i rollen som tillitsvalgt. Jeg klarer ikke å si hva som er mest utfordrende. Alene er man mest sårbar, men tillitsvalgtrollen stiller enda større krav til ytringen, fordi den representerer organisasjonen og medlemmene i mye større grad.

Min erfaring med å ytre meg er positiv. Kanskje har jeg vært forsiktig nok, klok nok eller unngått de mest kontroversielle temaene. Kanskje har jeg formulert meg klart nok og vært bevisst mottakeren i stort nok monn.

I 2011 skrev jeg et innlegg med motforestillinger til daværende utdanningsminister Kristin Halvorsen som presenterte en ungdomsskolemelding jeg mente manglet viktige moment som jeg så fra mitt virke på ungdomstrinnet. Kronikken ble lagt merke til og jeg fikk delta med innlegg på en konferanse om ungdomstrinnet på Lærernes hus hvor også ministeren og flere høyt profilerte skoleforskere deltok.

Noe av det samme gjentok seg da jeg i 2017 fikk inn en kronikk i Aftenposten hvor jeg nærmest torpederte kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens forslag om å endre faget kunst og håndverk etter ønske fra NHO. Utdanningsforbundet inviterte meg til å holde innlegg på en konferanse, denne gangen med både kunnskapsminister, kulturminister og NHO-lederen som profilerte deltakere.

I tillegg har jeg bidratt rundt de samme temaene i debatter arrangert av Utdanningsforbundet. Kanskje viktigst, jeg fikk en stemme inn i fagfornyelsen. Som en forsiktig kar fra bygda krever det en del å bevege seg inn i disse formatene, men jeg tenker; -Har man sagt A så må man også si B. I tillegg tenker jeg at jeg har tilegnet meg kunnskap i kraft av mitt virke som det er viktig å få fram på vegne av barna.

Illustrasjonen til denne saken er et bilde jeg publiserte rett etter nyttår 2014. Flere husker kanskje at statsminister Erna Solberg i sin nyttårstale lanserte begrepet Drømmelærer. Dette skjedde etter en valgkamp hvor Høyre nettopp hadde snakket lærerne ned, nå mente hun alle elevene måtte få en drømmelærer. Min respons etter et par dager med skiturer og litt enkel flikking var denne plakaten som jeg postet på facebook-gruppa Arbeidstidsforhandlingene. Der koblet jeg begrepet Drømmelærer sammen med Rømmelærer. Dette rimet slo mild sagt godt an! Innlegget gikk viralt, jeg vil være såpass freidig at jeg påstår at Erna Solberg aldri brukte begrepet Drømmelærer etter dette. Til gjengjeld har Rømmelærer festet seg på streikeplakater og som et begrep i debatten om lærermangel.

Jeg er svært glad for å leve i et land der slike grasrotengasjement mot landets øverste myndigheter ikke medfører noen personlig konsekvens. Samtidig må jeg innrømme at jeg kjenner det lettere å debattere på riksnivå enn på lokalnivå. For noen år siden var jeg oppgitt over trange rammer til skolebudsjettene og skrev et hjertesukk i OA. Da ringte NRK Innlandet og ville ha et radiointervju om temaet. Intervju er jo langt mer krevende, selv om man avtaler i forkant hva saken skal dreie seg om. Jeg vet at jeg kan være tankespretten, så å holde seg til temaet og ikke komme med dårlig gjennomtenkte eksempler kan være en utfordring. Jeg ville jo ikke tråkke min arbeidsgiver på tærne!

Har journalisten det på bånd, er det sagt, da er det gjort. Mitt innlegg hadde ikke til hensikt å sette egen arbeidsplass i et dårlig lys, og det var viktig å manøvrere meg gjennom intervjuet uten å konkretisere for tett på egen praksis. Dette er utfordrende da journalister gjerne vil trekke opp et tydelig konfliktbilde.

Tidsskriftet Bedre Skole nr 3/22 tar opp vår etiske plattform. Redaktør Tore Brøyn skriver om en undersøkelse som viser at plattformens tre deler har fått ulik oppmerksomhet i praksisfeltet. Det virker å være færre diskusjoner rundt skole og barnehage som arbeidsplass og samfunnsinstitusjoner. Kanskje er for mange for tilbakeholdne med å gå inn i etiske problemstillinger som kan oppfattes som politiske?

Helsefaglærer Siri Fjeseth skrev kritisk om vindkraftanlegget på Haram. Da gikk Østfold Energi til rektor og fylkeskommune for å få slutt på kritikken. Som lærer i Askim kritiserte hun Østfold Energi hvor Østfold fylkeskommune er hovedeier. Klassekampen forteller at kommunikasjonssjef i Østfold Energi har beklaget at arbeidsgiver ble kontaktet. I sin kamp mot vindmøller hadde den ansatte brukt sin epostadresse knyttet til arbeidsgiver. Men egentlig brukte hun bare sin ytringsrett.

Eksemplet ovenfor illustrerer at man må holde litt orden på hvem man representerer når man ytrer seg. Slike avklaringer vil forebygge ubehag. Det er vanskelig å forutse hvis man setter snøballen til å rulle. Hva slags reaksjoner dukker opp i kommentarfeltene? Hvordan vil andre bruke eller vrenge på budskapet? Det er viktig å tenke på at du ikke nødvendigvis skal vinne debatten med ditt innlegg, men vit at din stemme bidrar til å belyse saken du brenner for enda bedre.