Merete Myhre Moen og Martin Skramstad fra KS sår tvil om lærernes streikegrunnlag i Ringsaker Blad 30.08.22. De hevder lærerne er prioritert, og peker på at startlønna er hevet betraktelig. Det er korrekt at de «fleste pengene» er lagt på de nyutdannede. En nyutdannet adjunkt (fire års utdannelse) får et fantastisk løft. Hele 7,6%, ut av ei ramme på 3,84%. Det er jo dobbel uttelling. Men når en gruppe får det dobbelte, betyr vel det at andre grupper får mye, mye mindre? Det er jo ei kake som skal stykkes opp her, ifølge KS.

Problemet her, KS, er jo at det ikke utdannes flere adjunkter. En nyutdannet lærer i grunnskolen har minimum fem års mastergradsutdannelse. Dette løftet ser fint ut på papiret, men det er jo ingen lærere som får disse pengene. Hvor mye penger er det egentlig som legges på bordet her? Det er lett å legge mye penger i en sekk man vet man ikke trenger å dele ut. KS forsøker å bagatellisere lærerorganisasjonene ved å gjøre oss til en sær, marginal gruppe når de hevder «De er ikke bare uenige med KS, de er også uenige med alle andre forbund». Lærerne utgjør faktisk 25 % av arbeidsstokken i kommunal sektor, og hele 66% av de ansatte i fylkeskommunen. Det florerer med betalte KS-annonser på nettet som sier at «kun lærerne sa nei». Hadde det ikke vært mer passende å si at en av fire kommuneansatte takket nei, Myhre Moen og Skramstad?

Flesteparten av Utdanningsforbundets medlemmer befinner seg i en annen gruppe enn den KS hevder de har «prioritert» i år. 67,7 %, altså omtrent 2 av 3 medlemmer har fem års utdannelse eller mer. Hovedmassen av disse igjen befinner seg i andre enden av tarifftabellen, da de har mellom ti og seksten års ansiennitet. Hvis KS virkelig ønsket å prioritere lærerne, å satse på skolen, så hadde de vel lagt penger der? Men det er ikke tilfellet. Har du fem års utdannelse eller mer og nådd full lønnsansiennitet, blir du tilgodesett med fattige 2,3 % lønnsøkning. Dette er sjette år på rad med mindrelønnsutvikling, sammenliknet med andre grupper i offentlig sektor.

Motparten har gjennom hele konflikten lagt vekt på et mandat de visstnok skal ha fått fra kommunene. I KS’ arbeidsgivermonitor har kommunene svart på en undersøkelse om rekruttering. Her lener KS seg på at kun 5% av kommunene sagt at det er «meget utfordrende» å rekruttere grunnskolelærere. Dette bruker KS til å tydeliggjøre at det er helsesektoren som må prioriteres. Det som ikke kommer fram er at tett oppunder 20% av kommunene har huket av på «ganske utfordrende» når det gjelder rekruttering til skolen. I tillegg opplever en stor andel kommuner at situasjonen er «litt utfordrende». Hvis man leser dette med andre briller enn KS, vil man da se at nærmere 66% av alle kommuner synes det er utfordrende å sikre et forsvarlig opplæringstilbud i sin kommune. Statistikk kan lett misbrukes, bare spør en hvilken som helst matematikklærer i landet.

Utdanningsforbundet har som sagt fått høre gjennom hele forhandlingsprosessen at det er helsesektoren som skal prioriteres. Da er det merkelig at samme organisasjon nå plutselig, langt på overtid, går ut og hevder at lærerne også er prioritert. For å få dette til å se ut som en seier for lærerne, må Myhre Moen og Skramstad benytte halvsannheter, talltriksing og nesten fordummende selektiv tolkning av grafer og statistikk. Her hadde lærerne håpet å ha en arbeidsgiver som står i ryggen på oss. En arbeidsgiver som anerkjenner den viktige jobben vi gjør. En arbeidsgiver som erkjenner at det er store utfordringer med å rekruttere og beholde arbeidskraft. En arbeidsgiver som er grunnleggende opptatt av å sikre kvalitet i tjenestene. Men i stedet har vi en arbeidsgiver som er mest opptatt av å få mest mulig arbeidsinnsats for færrest mulig kroner. Dette er businesstankegang, og har ingenting i velferden å gjøre. Her jobber vi med mennesker!

Vi har en arbeidsgiver som bevisst setter grupper opp mot hverandre. Dette er klassisk splitt-og-hersk. Ja, det er store utfordringer i helsevesenet, men det betyr ikke at man kan snu ryggen til utfordringene i skolevesenet. En krise ekskluderer ikke en annen. Det er krise i hele velferdssamfunnet. Det mangler folk. Altfor få velger studieretningene, og altfor mange erfarne takker for seg. Folk løper sokkene av seg på jobb. Vi står ved et veiskille i Norge. Skal det satses på velferdsstaten vår? Et allment gratis tilbud, et system som størsteparten av verdens befolkning misunner oss. Ja, da må vi betale prisen. Og jeg kan love dere, KS: På sikt blir det langt dyrere å la være.

Så heia sykepleierne! Heia fysioterapeutene! Heia helsefagarbeiderne! Heia barne- og ungdomspsykiatrien! Heia lærerne i skole og barnehage! Heia alle dere andre som står på hver dag for folks helse, trivsel, livsmestring, danning og utdanning.  Helsevesenet og skolevesenet er ikke to motparter som skal måtte kjempe om smulene som faller ned fra bordet. Vi er to sider av samme mynt. Heia hele laget som sikrer folk et fullverdig liv. Fra vugge til grav.