Kjære foresatte: Vit at vi også aller helst vil at elevene skal være på en trygg skole der de trives og møter gode lærere. I dagens arbeidsmarked betyr det at vi må kjempe for at dyktige folk vi bli, og deretter forbli, lærere. Det er faktisk noe av det lærerne streiker for. Vi er glade i ungene deres, og vi vil at de skal ha det bra. Når de en dag er foreldre til skolebarn, vil vi at de skal kunne føle seg trygge på at de sender ungene sine til en skole der dyktige, kvalifiserte lærere tar imot nye generasjoner skolebarn og blir glade i dem.

Kjære lærerkolleger og rømmelærere. Vi begynner også å bli slitne av denne streiken. Da er det lett å gå i forsvar. Mange lærere og har lagt ut sarkastiske kommentarer og poster retta mot foresatte som viser fram problemene de ser hos ungdom som ikke tåler de manglende rammene som streiken fører til så godt. Å raljere over utspill fra de vi oppfatter som motstandere gir en skadefryd som skaper samhold blant oss, mot dem. Jeg har også flirt og trykka på en tommel opp på utspill i sosiale medier som harselerer med noen av nyhetssakene der lærerne og skolen får ansvar vi strengt tatt ikke har. Å holde oss ansvarlige for elevenes fysiske og psykiske helse, er å forlange for mye. Vi er ikke verken psykologer, sosionomer, helsesykepleiere eller superhelter.

Samtidig kjenner jeg at vi balanserer på en veldig smal kant nå, der det er langt ned på begge sider. Lærerne har behov for å få fram hva som er vår jobb og hva som ikke er det. Samtidig er det en kjensgjerning at vårt mandat er større enn å lære bort fag. Alle vet at en god lærer kan spille en stor rolle i barn og unges liv. Vi har et samfunn der skolen er en vesentlig del av rammeverket rundt barn og unge fra de er 5-6 år til de er nesten 20. Noen vakler litt mer enn andre, og har et større behov for noe å lene seg på. De finner ofte en lærer.

Lærerne som nå er i streik har støtta disse elevene før de ble tatt ut, og skal også gjøre det etterpå, slik vi alle gjør. Det er en del av yrket vårt. La oss ikke bli så opptatt av å raljere over de foreldrene som stiller urimelige krav at vi undergraver tilliten til profesjonen vår.

Kjære skolekolleger, kjære foresatte og kjære rømmelærere. Vi er enige om at skolen skal være et trygt sted å både lære og være for barn og unge. Vi er alle innforstått med at å skape en god skole koster penger. Kan vi samarbeide om å presse KS til å prioritere skole i stedet for å kjempe mot hverandre?