Det er skoleeiers ansvar at virksomheten har riktig og nødvendig kompetanse (jf. opplæringsloven § 10-8). Den som tilsettes i undervisningsstilling i grunnopplæringen, skal ha relevant faglig og pedagogisk kompetanse (jf. opplæringsloven § 10-1). Disse kompetansekravene er nærmere regulert i forskrift til opplæringsloven (kapittel 14), og det skal stilles samme krav for de som skal undervise nyankomne elever som til andre i undervisningsstilling. Tilsetting av morsmålslærere for elever fra språklige minoriteter er regulert i § 14-4 i samme forskrift.

Utdanningsdirektoratet mener lærere som skal undervise nyankomne elever bør ha kompetanse i andrespråkspedagogikk og i flerkulturell pedagogikk. I tillegg er det viktig å tilsette tospråklige lærere i innføringstilbudet. Flere rapporter og meldinger de siste årene viser imidlertid til mangel både på tospråklige lærere og lærere med kompetanse i andrespråksdidaktikk. En evaluering av særskilt språkopplæring og innføringstilbud fra 2016 (Rambøll) konkluderer med at økt lærerkompetanse fremstår som det viktigste tiltaket for å sikre særskilt språkopplæring i årene fremover. Dette fremheves også i rapporten Skolen etter koronapandemien. Et løft for trivsel og læring (2021), hvor et av tiltakene for å styrke skolen er økt kompetanse i flerspråklighets- og andrespråksdidaktikk hos lærere som underviser i grunnleggende eller særskilt norsk, samt hos tospråklige lærere. Tospråklige lærere trekkes her frem som en særlig viktig ressurs, både språklig, faglig, kulturelt og sosialt.

Tilsvarende kompetansebehov trekkes frem av Solberg-regjeringen gjennom deres integreringsstrategi for 2019-2022, Integrering gjennom kunnskap, og gjennom Meld. St. 6 (2019-2020) Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO.

Utdanningsforbundet mener en forutsetning for å styrke kompetansen om norsk som andrespråk i barnehage og skole, er at tilbudet om utdanning på dette feltet styrkes. Vi er samtidig opptatt av verdien av et godt utviklet førstespråk – morsmålet. Et godt utviklet morsmål er viktig fordi det finnes overføringsverdier mellom språk. Dersom vi kan et språk godt, kan vi lettere tilegne oss et andrespråk. For å få til dette trengs det flere morsmålslærere.

Det er i dag to veier for utdanning av lærere som også kan jobbe som morsmålslærere, begge for trinn 1-10: Lærerutdanning for tospråklige lærere og kompletterende lærerutdanning. Kompletterende lærerutdanning er en ordning for personer med lærerutdanning tilsvarende grunnskolelærerutdanning fra land utenfor EU/EØS. Når utdanningen er gjennomført, kvalifiserer personen for arbeid i norsk grunnskole. Utdanningsforbundet mener det trengs flere slike tilbud, også i barnehagelærerutdanningen og i lærerutdanningen for videregående opplæring. Flere kvalifiserte tospråklige lærere vil bidra til at flere barnehagebarn og elever får et styrket tilbud i utviklingen av sitt morsmål, så vel som norsk som andrespråk.

Elever i grunnskole og videregående opplæring med annet morsmål enn norsk og samisk kan ha rett til særskilt språkopplæring (jf. opplæringsloven §§ 2-8 og 3-12). Særskilt språkopplæring skal alltid omfatte særskilt norskopplæring, det vil si forsterket opplæring i norsk. Om nødvendig skal særskilt språkopplæring også omfatte morsmålsopplæring og/eller tospråklig opplæring i fag. Tospråklig opplæring i fag innebærer at eleven får opplæring på sitt morsmål og norsk i ett eller flere fag. Særskilt språkopplæring gis for at elevene skal få tilstrekkeleg dugleik i norsk til å følgje den vanlege opplæringa. Språkrelaterte rettigheter for minoritetsspråklige elever i skolen utløses dermed når skolen definerer en som svak i norsk. Det er imidlertid ingen begrensning på hvor mange år eleven kan motta særskilt språkopplæring.

Språket er vårt viktigste kommunikasjonsmiddel, og et verktøy innen både sosialisering og læring. En forutsetning for aktiv deltakelse i samfunnslivet som en språklig minoritet, er å lære seg andrespråket. Talespråket er likevel kun en del av det å kunne kommunisere. Dersom man ikke mestrer de sosiale eller kulturelle kodene, kan det komme i veien for å gjøre seg forstått. Opplæringens verdigrunnlag, slik den er uttrykt i overordnet del av læreplanen, fremhever nettopp skolens arbeid med å sikre at elevene blir trygge språkbrukere, at de utvikler sin språklige identitet. Et inkluderende språkmiljø skal stimulere alle elever til å bruke språk for å tenke, skape mening, kommunisere og knytte bånd til andre.

Internasjonal forskning er entydig på at det er en fordel å få god kompetanse på eget morsmål for å lære et andrespråk. Det er samtidig stor variasjon i hvor raskt barn utvikler språk. Barn som tilegner seg to eller flere språk samtidig, bruker noe lenger tid. Flerspråklige barn følger som regel en annen språkutvikling enn enspråklige barn. Det å tilegne seg et andrespråk på et så godt nivå at det kan brukes som undervisningsspråk, er en prosess som forskere hevder at normalt kan ta mellom fem og sju år.

Utdanningsforbundet mener vi bør rette oppmerksomheten mot hvordan barn, unge og voksne lærer seg et nytt språk. Mange skoler tilbyr særskilt norskopplæring, men sjeldnere morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring. Fra 2009–10 har det vært en nedgang i andelen som får morsmålsopplæring eller tospråklig fagopplæring. Utdanningsforbundet mener at begge tilbudene er viktige, men det er uheldig at morsmålstilbudet reduseres når det kunne bidratt til å gi flere elever et godt grunnlag for å utvikle norsk som andrespråk.

Utdanningsforbundet mener at flerspråklighet må omtales som en ressurs, og at elevens morsmål skal danne grunnlag for å tilegne seg norsk som andrespråk. Flerspråklighet reduseres ofte til et problem, og flerspråklige barn blir omtalt som minoritetsspråklige eller barn med svake norskkunnskaper. Et inkluderende tilbud for flerspråklige elever må også innebære å støtte opp om elevens morsmål og kulturelle identitet. I opplæringens verdigrunnlag heter det at alle elever skal erfare at det å kunne flere språk er en ressurs i skolen og i samfunnet. Utdanningsforbundet mener at morsmålsopplæringen i skolen må styrkes, og at barn må få mulighet til å praktisere sitt morsmål allerede i barnehagen.

Nyankomne barn i grunnskolealder, som sannsynligvis blir i landet i mer enn tre måneder, har rett til å begynne på skole så snart de kommer til Norge (jf. opplæringsloven § 2-1). Nyankomne ungdommer med lovlig opphold som kan vise til kompetanse på nivå med norsk grunnskole, har rett til videregående opplæring (jf. opplæringsloven § 3-1). Nyankomne ungdom og unge voksne over opplæringspliktig alder som trenger grunnskoleopplæring, og dermed ikke har rett til videregående opplæring, har rett til grunnskoleopplæring for voksne (jf. opplæringsloven § 4A-1).

Kommuner og fylkeskommuner kan tilby et innføringstilbud til nyankomne elever organisert i egne grupper, klasser eller skoler, jamfør opplæringsloven §§ 2-8 og 3-12. Formålet med et slikt innføringstilbud er å lære elevene tilstrekkelige ferdigheter i norsk så raskt som mulig, slik at de kan få utbytte av ordinær opplæring. Tilbudet har en tidsbegrensning på to år, da hensynet til inkludering og integrering tilsier at elevene ikke bør bli gående for lenge i et eget tilbud. Regelverket spesifiserer i liten grad hvordan retten til særskilt opplæring for nyankomne skal utformes i praksis, noe som gir store variasjoner over hvilke tilbud som gis. Forskning viser at tilbudet i mange tilfeller ikke er godt nok tilpasset den enkelte elev.

Utdanningsforbundet vil arbeide for at barn, unge og voksne med minoritetsspråklig bakgrunn skal få et likeverdig opplæringstilbud, og vi mener det er behov for mer forskning om tiltak og organisering av opplæring for nyankomne elever. Gjennom Solberg-regjeringens integreringsstrategi kommer det frem at det i Norge er lite kunnskap om hvilket opplæringstilbud som gir nyankomne elever i grunnskolen og videregående opplæring best læringsutbytte. Forskning tyder på at de tiltakene som settes inn, ikke har ønsket effekt. Forskning viser imidlertid også at innføringstilbud for mange er en positiv ordning, både fordi det gir faglig utbytte, er en god introduksjon til det norske skolesystemet og er en viktig sosialiseringsarena.

Praksisfortellinger viser likevel at flere elever føler seg lite integrert i særskilt organiserte innføringsklasser, og at de synes det er vanskelig å snakke norsk med hverandre. De føler seg segregert fra de andre elevene ved skolen, både i undervisningsøyemed og i friminuttene. Elevene ønsker seg flere felles aktiviteter på skolen sammen med de norske elevene, både for å kunne bli bedre kjent og for å lære språket bedre. I læreplanens prinsipper for skolens praksis, heter det at de normene og verdiene som preger læringsfellesskapet, har stor betydning for elevene sosiale utvikling. Videre står det at vennskap skaper tilhørighet og gjør oss mindre sårbare. Opplæringens verdigrunnlag fremhever særlig språkkunnskaper og kulturforståelse som stadig viktigere i en tid der befolkningen er mer sammensatt enn noen gang. Utdanningsforbundet mener både ledere og lærere har et særskilt ansvar for å integrere og inkludere nyankomne på alle nivå i utdanningssystemet.