Last ned Profesjonenes fagforeninger og den norske velferdsmodellen. Temanotat 1/2025

Innholdsfortegnelse

Sammendrag
Summary in English
1. Innledning
2. Om organisering
3. Profesjonsfagforeningers samfunnsaktørrolle
4. Verne og videreutvikle velferdsmodellen
5. Avsluttende betraktninger
6. Referanser

Sammendrag

I dette temanotatet vil vi se nærmere på profesjonenes fagforeninger og deres rolle i å verne og videreutvikle den norske velferdsmodellen. Med dette ønsker vi å utvide forståelsen av hva det betyr å være fagorganisert, og hvilke samfunnsaktørroller ulike fagforeninger spiller.

Profesjonenes fagforeninger forener to ulike fenomener som forbindes med henholdsvis fagorganisering og profesjonsorganisering. Det innebærer at organisasjonene ivaretar medlemmenes interesser og forpliktelser både som arbeidstagere og profesjonsutøvere. For profesjonenes fagforeninger er fagorganisering dermed et virkemiddel, både for å sikre lønns- og arbeidsvilkår og for å bidra til kvalitet i velferdstjenestene, likeverdighet, demokrati og fellesskap.

Profesjoner som forvalter samfunnsmandat knyttet til for eksempel trygghet, helse, utdanning og forskning har et faglig og profesjonsetisk ansvar overfor borgere, pasienter, elever og studenter. Dette ansvaret preger også profesjonenes fagforeninger og deres rolle i samfunns- og arbeidsliv.

Særpreget som kjennetegner profesjonenes fagforeninger er en viktig fellesnevner for mange av medlemsorganisasjonene i Unio. Det er også dette særpreget som gir Unio en distinkt rolle som hovedorganisasjon i det norske samfunnet. Unios identitet er knyttet opp mot å sikre at fagkompetansen, profesjonsetikken og samfunnsmandatet som forvaltes av medlemsforbundene får prege samfunnsutviklingen, samtidig som profesjonsutøvernes interesser som arbeidstagere ivaretas.

Den norske velferdsmodellen er under press. Dermed trues også den sivile og demokratiske beredskapen i samfunnet. Profesjonenes fagforeninger kan bidra til økt kunnskap om velferdsmodellenes forutsetninger, bærekraft og betydning for samfunnsutviklingen.

[Til toppen av siden]

Summary in English

Unions of Professionals and the Norwegian Welfare Model

In this policy briefing, we explore unions of professionals and their role in protecting and further developing the Norwegian welfare model. With this, we aim to expand the understanding of what it means to be unionised and the societal roles different unions play.

Unions of professionals combine two different phenomena associated with unionisation and professional organisation. This entails that the organisations safeguard the interests and obligations of their members both as employees and as professionals. For unions of professionals, unionization is thus a means to ensure both wages and working conditions, and to contribute to the quality of welfare services, equality, democracy, and community.

Professions that manage societal mandates related to, for example, safety, health, education, and research have a professional and ethical responsibility towards citizens, patients, pupils and students. This responsibility also characterises unions of professionals and their role in society and the world of work.

The distinctiveness of unions of professionals is an important common denominator for many of the member organisations in Unio. This distinctiveness also gives Unio a particular role as a union confederation in Norwegian society. Unio's identity is founded in ensuring that the professional competence, professional ethics, and societal mandate managed by the member unions influence societal development, while also safeguarding the interests of professionals as employees.

The Norwegian welfare model is under pressure, which in turn threatens the civil and democratic preparedness in society. Unions of professionals can contribute to increased knowledge about the welfare model’s prerequisites, sustainability, and its significance for societal development.

[Til toppen av siden]

1. Innledning

I dette temanotatet ser vi nærmere på profesjonenes fagforeninger. Disse organisasjonene forener tradisjoner fra henholdsvis fag- og profesjonsorganisering, noe som gir dem en særegen rolle i samfunns- og arbeidsliv.

For profesjonenes fagforeninger er fagorganisering et virkemiddel, både for å sikre lønns- og arbeidsvilkår og for å bidra til kvalitet i velferdstjenestene, likeverdighet, demokrati og fellesskap. Vi vil særlig løfte frem ansvaret disse organisasjonene har for å verne og videreutvikle den norske velferdsmodellen gjennom å ivareta både medlemmenes interesser og bredere samfunnsinteresser. Med dette ønsker vi å utforske og bidra til økt kunnskap om profesjonenes rolle i fagbevegelsen og hva det innebærer å representere profesjonsutøvere og andre kunnskapsarbeidere innenfor rammen av den norske modellen.

1.1 Aktualitet

I det norske samfunnet er komplekse velferdstjenester, som helse og utdanning, organisert som profesjonelt arbeid. Profesjonenes sterke stilling i det norske samfunnet og betydningen av å sikre gode profesjonsutdanninger bekreftes i Profesjonsmeldingen, som også peker på behovet for å fornye profesjonenes rolle i møte med velferdsstatens utfordringer (Meld. St. 19 (2023–2024)). Disse utfordringene handler blant annet om rekruttering av nødvendig kompetanse, presset økonomi og en demografisk utvikling som innebærer at vi blir flere eldre og færre yngre borgere.

I Perspektivmeldingen (Meld. St. 31 (2023–2024)) blir det skissert tre hovedutfordringer for tiden fremover; kamp om arbeidskraften, behov for omstilling og fortsatt god fordeling i form av små forskjeller og stabil tilgang på velferdstjenester. I tillegg ser vi konturene av en ny geopolitisk situasjon i verden. Dette aktualiserer både spørsmål om hvordan vi kan beskytte demokratiske verdier og om nødvendige økonomiske prioriteringer for å verne og videreutvikle det norske samfunnet. Alt dette er et tema som angår profesjonenes fagforeninger.

Fagbevegelsen er internasjonal og har dype historiske røtter. Internasjonalt handler fagorganisering ofte om retten til å organisere seg, om retten til å streike og politisk arbeid for å sikre arbeidstagere innflytelse på politikk og arbeidsliv. Historisk sett har dette også vært sentrale spørsmål for norsk fagbevegelse, og en rekke av temaene er like aktuelle fortsatt. I løpet av det 20. århundret vant imidlertid fagbevegelsen mange viktige kamper i det norske samfunns- og arbeidslivet. Dette la grunnlaget for det vi dag kjenner som den norske modellen, altså samspillet mellom det organiserte arbeidslivet, brede offentlige velferdsordninger og den økonomiske politikken. Innenfor rammen av den norske modellen spiller fagforeninger og deres hovedorganisasjoner ulike roller.

Det er imidlertid slik at profesjonsfagforeningenes rolle i samfunns- og arbeidsliv ofte er underkommunisert i fortellinger om arbeiderbevegelsens historie (Messel 2018). Dette har bidratt til en offentlig samtale der fagorganisering blir konstruert og oppfattet som et langt snevrere fenomen enn hva det er dekning for i samfunnet. En stadig større andel av yrkesaktive i Norge har høyere utdanning og mange er tilknyttet profesjonsyrker. Denne utviklingen blir også speilet i den norske fagbevegelsen, der stadig flere fagforeninger også definerer seg som profesjonsorganisasjon for sine medlemmer.

Fagbevegelsen er verdens største demokratiske bevegelse og består av en rekke ulike organisasjoner. I dagens globale politiske situasjon er det behov for å utvikle nye politiske strategier som tar utgangspunkt i fagbevegelsens felles verdier og i aktørenes ulike roller. Med dette temanotatet ønsker vi å bidra til å utvide forståelsen av hva det betyr å være fagorganisert og hva slags roller ulike fagforeninger kan spille i arbeidet med å verne og videreutvikle et demokratisk samfunn.

1.2 Problemstilling

Uavhengig av hva slags yrkesgruppe som organiseres, må fagorganisering forstås som en kollektiv og politisk strategi ikke bare for å ivareta medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår, men også for samfunnsendring. For profesjonenes fagforeninger handler det også om å oppfylle profesjonsetiske forpliktelser. Vi stiller spørsmålet: Hva er profesjonsfagforeningenes rolle i å verne og videreutvikle den norske velferdsmodellen?

Vi vil svare på dette spørsmålet ved å beskrive kjennetegn ved henholdsvis fagorganisering og profesjonsorganisering og vise særpreget som følger av at profesjonsfagforeningene forener to ulike tradisjoner. Videre utforsker vi profesjonsfagforeningenes rolle i samfunns- og arbeidsliv ved å se nærmere på hva det innebærer å forvalte et samfunnsmandat og å ivareta sine forpliktelser overfor både medlemmer og samfunn. Med utgangspunkt i samspillet mellom de tre grunnpilarene i den norske modellen (jf. noten over), diskuterer vi det særegne ansvaret profesjonene og deres fagforeninger har, enkeltvis og gjennom sine hovedorganisasjoner, for å verne og videreutvikle den norske velferdsmodellen.

Vi har tidligere skrevet om hvordan profesjosfagforeningenes særpreg kommer til uttrykk i tillitsvalgtrollen og partssamarbeidet på arbeidsplassnivået i utdanningssektoren (Utdanningsforbundet, 2021; 2022). I dette temanotatet diskuterer vi kjennetegn ved profesjonenes fagforeninger på tvers av ulike yrkesgrupper, nasjonalt og på hovedorganisasjonsnivå. Vi vil eksemplifisere med profesjonsfagforeninger fra hele arbeidslivet. De fleste eksemplene vil likevel hentes fra hovedorganisasjonen Unio, der blant annet Utdanningsforbundet er medlem.

[Til toppen av siden]

2. Om organisering

Vi snakker om at arbeidstagere er organiserte når de er medlemmer i en fagforening. Profesjons-utøvere kan også være medlem i en profesjonsorganisasjon, og noen organisasjoner er både fagforening og profesjonsorganisasjon for sine medlemmer.

Det er ingen absolutt grense mellom fagforeninger og profesjonsorganisasjoner, og både i forskningslitteraturen og i dagligtalen brukes begrepene til å omtale to ulike, men overlappende fenomener. Vi kan snakke om «et analytisk skille» og betrakte fagforeninger og profesjonsorganisasjoner som idealtyper, altså modeller som ikke gjenfinnes i ren form i virkeligheten. I Norge har fagforeningene som organiserer sentrale yrkesgrupper i velferdsstaten gjerne trekk av begge typer (Lauvdal, 1996).

For å forstå profesjonenes fagforeninger må vi følgelig kjenne til de to ulike organisasjonsfenomenene. Vi ser først nærmere på hva som forbindes med henholdsvis fagorganisering og profesjonsorganisering. Deretter beskriver vi hvordan profesjonenes fagforeninger forener disse to ulike tradisjonene.

2.1 Fagorganisering

Fagforeninger er arbeidstagerorganisasjoner som representerer medlemmenes individuelle og kollektive interesser – på arbeidsplasser og på samfunnsnivå. Fagforeninger representerer og ivaretar ansattes rettigheter i møte med arbeidsgivere (Hodder & Edwards, 2015; Murray, 2017), og kan beskrives som et bidrag til maktbalanse i samfunns- og arbeidsliv (Behrens, Hamann, & Hurd, 2004).

Innenfor rammen av den norske arbeidslivsmodellen, har mange fagforeninger stor makt i form av sin forhandlings- og streikerett og stor innflytelse i form av medbestemmelse. Dette skyldes både høy organisasjonsgrad, godt skolerte tillitsvalgte, at medlemmene besitter viktig kompetanse og at lov- og avtaleverk sikrer både streikerett og ansattes individuelle og kollektive innflytelse i mange sentrale spørsmål.

Begrepene fagforening og fagorganisering har hatt ulike betydninger opp gjennom historien. Opprinnelig var fagforeninger yrkesorganisasjoner som samlet arbeidere med samme yrke, og de jobbet gjerne også for å styrke eller ivareta faget. Fagorganisering var dermed en strategi for å organisere arbeidstagere tilknyttet samme fag (Bie-Drivdal, 2021). På 1920-tallet gikk LO-kongressen inn for å organisere medlemmer basert på arbeidsplass snarere enn fag (Messel, 2010). Over tid har derfor begrepet fagforening fått en annen betydning, og det forbindes nå mer med lønns- og arbeidsvilkår enn med beskyttelse eller ivaretagelse av et bestemt fag. Innenfor fagbevegelsen bruker man også gjerne begrepene faglige spørsmål eller faglige interesser for å omtale arbeidstagerrettigheter. I dette temanotatet bruker vi begrepet «fag» i tråd med den opprinnelige henvisingen til fagkunnskapen som forvaltes.

2.2 Profesjonsorganisering

Profesjonsorganisasjoner er medlemsorganisasjoner for yrkesutøvere tilknyttet samme profesjon. Ofte brukes begrepene profesjon og profesjonsorganisasjon om hverandre fordi profesjonsorganisasjonen forstås som profesjonens kollektive uttrykk. Tilstedeværelsen av en profesjonsorganisasjon har også ofte blitt forstått som et avgjørende kjennetegn ved, og til og med en forutsetning for, profesjoner (Larson, 1977; Molander & Terum, 2008). Dette har sammenheng med at profesjonsorganisasjoner arbeider for å styrke, videreutvikle, beskytte og ivareta faget og profesjonens kunnskapsgrunnlag.

Det er ikke enighet om hvordan profesjonsbegrepet bør defineres. I forskningslitteraturen er det likevel stor enighet om at profesjoner er yrkesgrupper som anvender vitenskapelig kunnskap, at de forvalter verdier som har bred oppslutning i samfunnet og at de gjennom bestemte utdannelser er forankret i akademiske tradisjoner (Thue, 2023; Molander og Terum, 2008; Freidson, 2001). Dette innebærer at profesjonskunnskap er både praktisk og teoretisk, både forskningsbasert og erfaringsbasert, og at profesjonelt arbeid kjennetegnes av profesjonell dømmekraft, skjønnsutøvelse og integrasjon av ulike kunnskapsformer (Mausethagen et al., 2023; Grimen 2008). Siden profesjonene utfører tjenester og forvalter verdier som har stor betydning i samfunnet, spiller etikk og yrkesetiske retningslinjer en viktig rolle (Smeby og Gundersen, 2024).

Og det er nettopp profesjonenes vitenskapelige kunnskapsbase, samlede erfaringer og verdigrunnlag som legitimerer deres særstilling i samfunns- og arbeidsliv (Fauske, 2008; Freidson, 2001). Profesjonsutøvere er eksperter med kunnskap de færreste besitter, men de fleste er avhengige av. En lege, sykepleier, politibetjent, prest eller lærer kan ikke uten videre erstattes av noen uten samme kunnskap, kompetanse og profesjonsetikk. Historisk har mange profesjoner derfor nytt høy lønn, anseelse og tillit, og det har blitt argumentert for at dette er legitimt og nødvendig for å sikre sentrale samfunnsgoder. En av de tidligste, kjente referansene til dette finnes i Adam Smiths Nasjonenes velstand fra 1776. Smith påpeker at profesjonenes status og belønning må stå i forhold til den avgjørende betydning de har i menneskers liv (Haakestad, 2019).

Ideen om at profesjoner har – og bør ha – en spesiell rolle i samfunnet, er ikke utdatert (Meld. St. 19 (2023–2024)), og mange profesjoner nyter fortsatt stor tillit i samfunnet. Tilliten er basert på profesjonens spesialiserte fagkunnskap og en forventning om at de gjennom sin profesjonsetikk tar ansvar og forvalter et mandat gitt av samfunnet. Profesjonenes organisasjoner forventes følgelig å ta samfunnsansvar og bidra til å sikre profesjonell og etisk praksis.

2.3 Hybride organisasjoner

I dette temanotatet bruker vi begrepet profesjonsfagforening for å betegne profesjonenes fagforeninger. Dette er ikke et etablert begrep, og på mange måter et unødvendig begrep. Men fordi den presise termen «fagforening» i liten grad oppfattes å vise til «faget» medlemmene forvalter, bruker vi «profesjonsfagforening» for å fremheve disse organisasjonenes særpreg.

Både fagforeninger og profesjonsorganisasjoner bruker ulike strategier for å oppnå makt og innflytelse. Skillet mellom fagforeningsstrategier og profesjonsstrategier er ikke absolutt (Lauvdal, 1996). Grovt sett kan man imidlertid si at profesjonsstrategier ofte handler om å begrense adgang til yrket, for eksempel gjennom krav til utdanning eller sertifisering, for å sikre kontroll på yrkesutøvelsen og kunnskapsgrunnlaget. Fagforeningsstrategier handler oftere om å bruke kollektiv forhandlingsstyrke med tilhørende streikerett for å stille krav om og få gjennomslag knyttet til lønns- og arbeidsvilkår (Selander, 1990; Torstendahl, 1997).

I praksis glir disse fenomenene over i hverandre, og i forskningen har dette blitt beskrevet på ulikt vis. Scheuers (1986) har for eksempel beskrevet profesjonalisme som et rasjonale for fagorganisering, som ikke står i motsetning til, men kan supplere det tradisjonelle synet på fagorganisering som strategi for å sikre ansattes lønns- og arbeidsvilkår (Scheuer 1986, s. 24–25). Dette innebærer at profesjonenes fagforeninger ikke er mindre klassebevisste enn tradisjonelle arbeidstagerorganisasjoner, men snarere at de er profesjonsbevisste i tillegg (Scheuer 1986, s. 209).

Profesjonenes fagforeninger kan derfor forstås som hybride organisasjoner. Dette innebærer at de forener verdier og handlingsalternativer som forbindes med henholdsvis en fagforeningslogikk og en profesjonsorganisasjonslogikk (Bie-Drivdal, 2020). Den hybride logikken kjennetegnes av at medlemmenes interesser følger både av deres rettigheter som arbeidstagere og av deres rolle og samfunnsansvar som profesjonelle.

Denne dobbeltheten kommer til uttrykk både nasjonalt og lokalt i fagforeningene. På nasjonalt nivå, og ofte regionalt i fylker, kommuner og helseforetak, er profesjonsfagforeninger aktive premissleverandører i faglige diskusjoner om selve profesjonsutøvelsen innenfor for eksempel helse, utdanning og beredskap. De deltar også i diskusjoner om krav til utdanning eller sertifisering, for å sikre kontroll på kunnskapsgrunnlaget som profesjonsrollen og samfunnsansvaret bygger på. I tillegg ivaretar de medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår og bidrar til å sikre et anstendig arbeidsliv.

På arbeidsplassnivå bidrar organisasjonenes tillitsvalgte både til å ivareta medlemmenes rettigheter og deres profesjonelle innflytelse og autonomi. Arbeidsplasser med kultur og struktur for profesjonsfaglig innflytelse, har de beste forutsetninger for å ivareta profesjonenes arbeidsmiljø og dermed kvaliteten på det profesjonelle arbeidet. Profesjonenes tillitsvalgte kan for eksempel bidra til at ulike spesialister får innflytelse på relevante beslutninger. De kan også arbeide for at det settes av tid i kollegiet til diskusjoner om profesjonsutøvelse, etikk og arbeidsmiljø, samt samspillet mellom disse. Tillitsvalgte kan også selv fylle rollen som talsperson for profesjonsfellesskapet, for eksempel i medbestemmelse og annet partssamarbeid (Bie-Drivdal, 2020, 2021).

2.4 Profesjonsfagforeninger i norsk arbeidsliv

Profesjonenes fagforeninger er ulikt organisert og fyller også rollene sine ulikt i norsk samfunns- og arbeidsliv. Felles for disse organisasjonene er imidlertid at de forvalter medlemmenes interesser både som arbeidstagere og som profesjonsutøvere eller eksperter på ulike fagfelt.

I det norske arbeidslivet er de fleste profesjonsfagforeninger samlet i hovedorganisasjonene Unio og Akademikerne. De to andre hovedorganisasjonene, LO og YS, har primært forbund som organiserer på tvers av yrker og flertallet av deres forbund er ikke profesjonsorganisasjoner. Av dette følger det også at Unio og Akademikernes forbund utelukkende har medlemmer med høyere utdanning, mens LO og YS sine forbund ikke stiller krav til utdanningsnivå.

Med over 400 000 medlemmer fordelt på 13 forbund, er Unio den hovedorganisasjonen i Norge som samler flest profesjonsfagforeninger og flest profesjonsutøvere. Utdanningsforbundet og Norsk Sykepleierforbund er de største, men også Politiets fellesforbund, Norsk fysioterapeutforbund og Spir – Profesjonsforbundet for prester, diakoner, kateketer og pedagoger er eksempler på fagforeninger som organiserer profesjoner med tydelige samfunnsmandat. I Unio-sammenheng er Forskerforbundet, som organiserer ansatte og studenter i forskning, høyere utdanning og kunnskapsformidling, også en interessant organisasjon. Forskerforbundet definerer seg ikke som profesjonsorganisasjon, men samfunnsmandatene som forvaltes av medlemmene, kombinert med deres vitenskapelige, forskningsetiske og spesialiserte kunnskap, innebærer likevel at deres medlemmer har mange likhetstrekk med profesjoner. Forbund uten en uttalt profesjonsprofil kan med andre ord organisere grupper med profesjonskjennetegn og ha mange likhetstrekk med profesjonsfagforeningene.

Hovedorganisasjonen Akademikerne representerer 265 000 medlemmer fordelt på 13 medlemsforbund. Blant disse er Den norske legeforening, Juristforbundet og Norsk psykologforening kjente profesjonsfagforeninger.

Medlemmene i profesjonsfagforeninger forvalter sentrale samfunnsverdier og en profesjonsetikk i møte med borgere, pasienter, elever og studenter. Dette særlige ansvaret gjenspeiles også på hovedorganisasjonsnivå i fagbevegelsen.

[Til toppen av siden]

3. Profesjonsfagforeningers samfunnsaktørrolle

Fagforeninger i Norge har tradisjonelt hatt en bred tilnærming til samfunns- og arbeidsliv. Dette innebærer blant annet engasjement i saker som omhandler demokrati, likestilling, mangfold, klima og bærekraft, digitalisering og internasjonal solidaritet. Profesjonsfagforeningene, og deres hovedorganisasjoner, er også engasjert i slike overordnede samfunnspolitiske tema. I tillegg har denne delen av fagbevegelsen gjerne et sterkt faglig engasjement i forlengelsen av den ekspertisen medlemmene deres besitter og det samfunnsmandatet de forvalter.

I dette kapittelet ser vi nærmere på hva det innebærer å forvalte et samfunnsmandat og å ivareta sine forpliktelser overfor både medlemmer og samfunn.

3.1 Samfunnsmandat

Når vi snakker om at profesjoner forvalter ulike samfunnsmandat, mener vi at profesjonene har fått i oppdrag å løse bestemte oppgaver på vegne av samfunnet (Stray, 2018). Tilliten som blir gitt profesjoner er basert på en forventning om at de kan sikre profesjonell og etisk praksis innen sine ansvarsområder. For leger, sykepleiere, ergoterapeuter, fysioterapeuter og psykologer er dette å praktisere en likeverdig og ansvarlig helsehjelp i møte med pasienter. For prester er det basert på en forventning om at de utfører prestetjenesten i tråd med ordinasjonsløftet. For politiet handler det om å forvalte lover i demokratiet og bidra til trygghet og samfunnsberedskap. Og for lærere i skole og barnehage innebærer det at de skal bidra til lek, læring, utvikling og danning som setter barn og elever i stand til å mestre, trives og delta i utdanning, arbeid og samfunn.

Profesjoner har faglige og etiske forpliktelser overfor borgere, pasienter, elever og studenter og i tillegg forpliktelser overfor samfunnet. Sistnevnte handler blant annet om å realisere politiske mål og sikre ansvarlig ressursbruk. Profesjonene forvalter sitt samfunnsmandat på bakgrunn av den spesialiserte kunnskapen de besitter. En annen viktig forutsetning er profesjonsorganiseringen, fordi denne utgjør en ramme for å beskytte, utvikle og sikre god profesjonsutøvelse. Det er derfor profesjonsorganisasjonen er et av kjennetegnene ved profesjoner.

For profesjonsfagforeninger er det dermed en selvfølge å ta aktivt del i faglige og politiske diskusjoner om hvordan oppgavene løses best både for borgerne og de ansatte innenfor de områdene medlemmene deres arbeider. Profesjonsforbundet Spir engasjerer seg i spørsmål om kirkens rolle i samfunnet og organisering av Den norske kirke. Utdanningsforbundet deltar i debatter om utdanningens samfunnsmessige betydning og om hvordan barnehage, skole og høyere utdanning best kan organiseres og styres for å oppfylle samfunnsmandatet og samtidig gi gode arbeidsvilkår for de ansatte. Forskerforbundet bidrar til å fremme betydningen av forskning i samfunnet og løfter utfordringer knyttet til akademisk frihet og rekruttering til akademia. Den norske legeforening og Norsk sykepleierforbund arbeider for likeverdig helsehjelp og en organisering av helsetjenestene som sikrer faglig kvalitet uten at dette går på bekostning av de ansattes rett til et helsefremmende arbeidsmiljø. Å ta aktivt del i slike diskusjoner følger av profesjonenes samfunnsmandat, og inngår dermed i profesjonsfagforeningenes samfunnsaktørroller.

3.2 Makt og ansvar

Fagforeninger er aktører med mye makt og innflytelse i norsk samfunns- og arbeidsliv. Makt forstås gjerne som en aktørs evne til å oppnå ønskede resultater, eller til å få andre aktører til å gjøre noe som de ellers ikke ville gjort (Engelstad og Thorsen, 2022). Fagforeningenes makt øves gjennom forhandlings- og streikeretten, rett til medbestemmelse og gjennom politisk påvirkningsarbeid.

Profesjonsfagforeninger har klassisk fagforeningsmakt som følger av antall medlemmer, institusjonell posisjon, samt lov- og avtaleverk som regulerer forhandlings- og streikerett og ansattes medbestemmelse og representasjon. I tillegg har profesjonsfagforeningene makt som følge av medlemmenes ekspertise og autonomi (Borum, 1995). Dette handler om at ansatte besitter spesialisert kunnskap som er kritisk for virksomheten de inngår i. Det er for eksempel ikke mulig å drive sykehus eller skoler uten leger, sykepleiere og lærere som har kunnskap, faglig autonomi og profesjonsetikk som grunnlag for yrkesutøvelsen.

For profesjonenes fagforeninger utgjør dermed medlemmenes spesialiserte kunnskap og status i samfunns- og arbeidsliv et særegent maktgrunnlag (Freidson, 2001). Jo mer spesialisert kunnskap en organisasjon representerer, jo mer potensiell makt. Det innebærer at de profesjonsfagforeningene med sterkest profesjonskjennetegn har best forutsetninger for å ta maktgrunnlaget i bruk.

Hele den norske fagbevegelsen har tradisjon for å opptre ansvarlig og ta samfunnsansvar, langt ut over medlemmenes umiddelbare interesser. For profesjonenes fagforeninger er samfunnsansvaret særlig knyttet til de områdene hvor deres medlemmer besitter spesialisert kunnskap. Profesjonens, og profesjonsfagforeningens, legitimitet i samfunnet, vil påvirkes av måten makten blir brukt. Å forvalte samfunnskritisk ekspertise innebærer et stort ansvar.

3.3 Spenninger

Profesjonsfagforeningers rolle i samfunns- og arbeidsliv må kombineres med organisasjonenes forpliktelser overfor medlemmene. Profesjonsfagforeninger skal ivareta medlemmenes interesser både som arbeidstagere og som profesjonsutøvere og bidra til å sikre et anstendig arbeidsliv. Samlet sett er dette hensyn og interesser som ofte peker i samme retning, men som også kan komme i konflikt.

Det kan for eksempel handle om å balansere hensynet til borgere, pasienter, elever og studenter opp mot interessene til medlemmene. Innenfor velferdsyrkene oppstår det jevnlig diskusjoner om arbeidstid eller tilgjengelighet, der medlemmenes behov for forutsigbarhet og fritid kan komme i konflikt med elevers eller pasienters ønsker om tilgjengelighet. Den digitale utviklingen har forsterket denne tendensen.

Profesjonsfagforeningene må også håndtere forholdet mellom individuell og kollektiv autonomi for profesjonsutøvere. Profesjonell autonomi innebærer at profesjonsutøverne i stor grad selv bestemmer hvordan de løser sine oppgaver uten direkte innblanding fra myndighetene, oppdragsgiver eller klientene, og slik autonomi er basert på at profesjonsutøverne handler i henhold til anerkjent kunnskap, verdier og retningslinjer (Smeby og Gundersen, 2024). Individuell autonomi knyttes til den enkelte profesjonsutøver, mens kollektiv autonomi knyttes til yrkesgruppen eller profesjonen mer overordnet (Engel, 1970). Det er særlig den kollektive autonomien som forvaltes av profesjonsorganisasjonen. Fordi organisasjonen garanterer en viss kontroll med det profesjonelle arbeidet, får den også definisjonsmakt over hva som er god profesjonsutøvelse (Molander & Terum, 2008). Det at profesjonsfagforeninger er engasjert i en rekke faglige spørsmål, innebærer imidlertid situasjoner der den individuelle og kollektive autonomien kan komme i konflikt.

Det kan også oppstå situasjoner der enkeltmedlemmer handler i strid med profesjonsetikken. Som støtte i dette arbeidet har mange profesjoner ulike varianter av profesjonsetiske retningslinjer som bidrar til å «holde orden i eget hus» (Smeby og Gundersen, 2024). For eksempel har prester en egen Profesjonsetikk for prester (Presteforeningen, 2017), lærere lener seg på Lærerprofesjonens etiske plattform (2012) og sykepleiere har egne Yrkesetiske retningslinjer (Norsk sykepleierforbund, 2023). For forskere gjelder både generelle nasjonale forskningsetiske retningslinjer og i tillegg ulike fagspesifikke forskningsetiske retningslinjer (Forskningsetikk.no). I tillegg har flere av profesjonene ulike varianter av yrkesetiske råd som har mer eller mindre formell kobling til profesjonsfagforeningen og mer eller mindre formell rolle i å vurdere om medlemmer har brutt etiske retningslinjer og hvilke konsekvenser det skal få.

Slike spenninger synliggjør noe av det særegne ved profesjonsfagforeningenes samfunnsaktørrolle. Som alle fagforeninger må de ta samfunnsansvar og samtidig ivareta medlemmenes rettigheter og interesser. I tillegg må de bidra til at profesjonene kan forvalte sine samfunnsmandat og sin profesjonsetikk, og legge til rette for at yrkesgruppens kunnskapsgrunnlag beskyttes og videreutvikles.

Profesjonsfagforeningenes posisjon og legitimitet i samfunnet vil blant annet avhenge av hvordan de håndterer kryssende hensyn og balanserer medlemmenes interesser og andre forpliktelser overfor samfunnet og borgerne.

[Til toppen av siden]

4. Verne og videreutvikle velferdsmodellen

Perspektivmeldingen som ble lagt frem for Stortinget i august 2024 begynner med følgende overskrift: «Velferdsmodellen er et felles prosjekt som vi skal verne om og videreutvikle» (Meld. St. 31 (2023–2024), s. 5). Videre peker meldingen på at små forskjeller og stabil tilgang på velferdstjenester må bevares i møte med de omstillingene samfunnet skal gjennom.

Profesjonsfagforeningenes forpliktelser overfor samfunnet og borgerne innebærer blant annet et særlig ansvar for å bidra til samfunnsberedskap gjennom trygghet og likeverdige velferdstjenester. I dette kapittelet vil vi se nærmere på samspillet i den norske modellen og løfte frem eksempler på sammenhenger som påvirker velferdsmodellens bærekraft. Bærekraft handler i denne forbindelse blant annet om samspillet mellom fagkunnskap, arbeidsmiljø, økonomi og kvalitet på tjenestene.

Avslutningsvis løfter vi frem profesjonsfagforeningenes rolle og ansvar i arbeidet med å verne og videreutvikle velferdsmodellen, og vi ser nærmere på Utdanningsforbundets og Unios politikk.

4.1 Den norske modellen

Den norske modellen består av tre pilarer. Disse omtales gjerne som den økonomiske modellen, velferdsmodellen og arbeidslivsmodellen. Den økonomiske modellen innebærer politisk og faglig styring av rentenivået, prisveksten, sysselsettingen og verdiskapningen i samfunnet. Velferdsmodellen sikrer en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og består av godt utbygde og tilgjengelige velferdstjenester for alle. Arbeidslivsmodellen sikrer forhandlings- og streikerett, koordinert lønnsdannelse gjennom frontfagsmodellen, samt partssamarbeid nasjonalt og lokal. Det er samspillet mellom disse tre modellene som utgjør den overordnede norske modellen (Dølvik mfl., 2014).

Samspillet mellom pilarene handler blant annet om at et godt organisert arbeidsliv, med tarifforhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår og tilhørende mekanismer for å løse interessemotsetninger, gir gode forutsetninger for økonomisk styring. Det handler også om at partssamarbeid på alle relevante styringsnivåer legger grunnlaget for et helsefremmende arbeidsmiljø og utvikling av virksomhetene. Og sist, men ikke minst, at alle borgere har tilgang på gratis utdanning og helsehjelp bidrar til mindre forskjeller, høy deltagelse og produktivitet i arbeidslivet og tillit i samfunnet som helhet. Derfor er velferdsmodellen et viktig grunnlag for verdiskapingen i samfunnet.

Figuren under synliggjør samspillet mellom de tre pilarene i den norske modellen og noen av komponentene som inngår i dem.

Samtlige av arbeidslivets parter, på arbeidsgiver- og arbeidstagersiden, har en felles interesse i å verne og videreutvikle den norske modellen. Det er bred enighet om at modellen bidrar til å sikre et effektivt, innovativt, omstillingsdyktig og verdiskapende arbeidsliv både i privat og offentlig sektor. I tillegg utgjør arbeidslivsdemokratiet, som inngår i arbeidslivsmodellen, en viktig byggekloss i demokratiet i samfunnet (NOU 2010:1; Utdanningsforbundet, 2024a).

Profesjonsfagforeningene og deres hovedorganisasjoner tar aktivt del i arbeidslivsdemokratiet og har et særlig ansvar for å verne og videreutvikle velferdstjenestene som en integrert del av den norske modellen.

4.2 Velferdsmodellens bærekraft

Det følger av profesjonenes samfunnsmandat og profesjonsetiske forpliktelser at de må løfte frem utviklingstrekk og sammenhenger som påvirker velferdstjenestene. Dette kan handle om å peke på virkninger av ulik kommuneøkonomi, underfinansiering av velferdstjenester, konsekvenser av økt privatisering og betydningen av demokratisk kontroll med offentlige tjenester.

Men det handler også om å synliggjøre samspillet mellom komponentene i den norske modellen. I fortsettelsen vil vi peke på noen slike sammenhenger som påvirker velferdsmodellens bærekraft. Eksemplene vi løfter frem handler om betydningen av kunnskap og profesjonsetikk, konsekvenser av psykososiale arbeidsmiljøbelastninger, praktisering av frontfagsmodellen, samt betydningen av et faglig orientert partssamarbeid.

Kunnskap og profesjonsetikk som forutsetning for kvalitet og samfunnsberedskap

Den norske modellen er avhengig av at alle innbyggere er sikret gode, likeverdige velferdstjenester. Dette forutsetter profesjonsutøvere med spesialisert kunnskap og profesjonsetiske retningslinjer. Vi har tidligere påpekt at profesjonskunnskap både er teoretisk og praktisk. Profesjonelt arbeid er både forskningsbasert og erfaringsbasert, og kjennetegnes av profesjonell dømmekraft, skjønnsutøvelse og integrasjon av ulike kunnskapsformer (Mausethagen et al., 2023; Grimen 2008). Undervisning, forskning, helsehjelp og prestetjeneste er eksempler på dette.

Mangel på kompetent arbeidskraft eller lavere kompetansekrav vil svekke kvaliteten på velferdstjenester som helse og utdanning, og innebære dårligere tilbud til pasienter, elever og studenter. Der det offentlige velferdstilbudet svekkes, legges også grunnlaget for at det blir utviklet private velferdstjenester som bare de ressurssterke i realiteten har tilgang til. Ulikhet i tilgang på velferd gir økt ulikhet, økt utenforskap og mindre samhold og tillit i samfunnet. Å sikre alle innbyggere likeverdige velferdstjenester er derfor avgjørende for å motvirke økende ulikhet og unngå polarisering.

Den økonomiske politikken må derfor støtte opp om velferdsstaten gjennom finansiering av profesjonsutdanninger som sikrer ansatte med nødvendig kunnskap, forskning som videreutvikler og understøtter profesjonelt arbeid og budsjetter som muliggjør god bemanning i velferdstjenestene. Satsing på kunnskap og profesjonelt arbeid er en investering i samfunnssikkerhet og beredskap, herunder demokratisk beredskap.

Arbeidsmiljø som tar hensyn til emosjonelle og relasjonelle belastninger

Sammenhengene i den norske modellen blir også tydelige i diskusjoner om arbeidsmiljø. Mye profesjonelt arbeid er også relasjonelt arbeid. Vi vet at yrkesgrupper som sykepleiere, politi, lærere, og fysioterapeuter opplever emosjonelle og relasjonelle krav og belastninger som ofte er oversett eller undervurdert i diskusjoner om arbeidsmiljø (Buvik, Thon og Ose, 2023).

Et forebyggende og godt arbeidsmiljø er en forutsetning for trygge og gode velferdstjenester. Dette handler både om å forebygge sykdom og tidlig avgang fra yrket, og om å sikre attraktive yrker som tiltrekker seg nødvendig arbeidskraft. God bemanning forebygger sykefravær og øker kvaliteten i relasjonelt arbeid. Et helsefremmende arbeidsmiljø som tar hensyn til emosjonelle og relasjonelle belastninger, vil derfor gi bedre kvalitet og bedre ressursbruk.

Partssamarbeidet, som er en del av arbeidslivsmodellen, er ett av flere virkemidler som må brukes for å øke anerkjennelsen av emosjonelle og relasjonelle belastninger og utvikle strukturer som støtter arbeidstagere i yrker med slike belastninger.

Praktisering av frontfaget som sikrer nødvendig kompetanse

Velferdsmodellen er også avhengig av tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Det er mangel på arbeidskraft i de fleste sektorer og det relativt sett høyere lønnsnivået i privat sektor bidrar til at offentlig sektor har problemer med å rekruttere nødvendig kompetanse. Sentrale velferdsyrker må sikres lønnsutvikling og lønnsnivå som bidrar til å rekruttere og beholde ansatte med riktig kompetanse. En mer fleksibel praktisering av frontfagsmodellener derfor avgjørende for at velferdstjenestene også i fremtiden skal bidra til omfordeling og utjevning av forskjeller i samfunnet.

Dersom velferdstjenester utført av profesjonelle blir et knapphetsgode, vil det ikke være mulig å sikre befolkningen velferdstjenester av likeverdig kvalitet og omfang. Velferdstjenester som sikrer alle borgeres rettigheter er en forutsetning for oppslutning om velferdsmodellen, og dermed for hele den norske modellen.

Å rekruttere og beholde kvalifisert personell til å utføre samfunnskritiske oppgaver er også et spørsmål om samfunnsberedskap. Helse, utdanning og trygghet er sentrale komponenter i den sivile beredskapen. Diskusjonen om praktiseringen av frontfagsmodellen bidrar derfor til å synliggjøre hvordan det kritiske samspillet mellom arbeidslivsmodellen, den økonomiske modellen og velferdsmodellen er avgjørende for samfunnsutviklingen.

Faglig partssamarbeid som trekker veksler på ansattes fagkunnskap

Også arbeidslivsmodellen kan utnyttes bedre for å øke kvaliteten og sikre hensiktsmessig ressursbruk i velferdstjenestene. På nasjonalt nivå er det hovedorganisasjonene, Unio, Akademikerne, LO og YS, som inngår i trepartssamarbeid med nasjonale myndigheter og arbeidsgiverorganisasjoner, som NHO, KS og Spekter. I offentlig sektor er det i tillegg partssamarbeid på fylkeskommunalt- og kommunalt nivå og på ulike styringsnivå innfor staten og helseforetakene. Og i både privat og offentlig sektor er det partssamarbeid på arbeidsplassnivå. Samarbeidet på arbeidsplassene omtales gjerne som «den norske mikromodellen». Mikromodellen består både av forhandlinger om lønn og arbeidsvilkår, forvaltning av regelverk og medbestemmelse og samarbeid for videreutvikling av arbeidet som gjøres i virksomheten (Hernes, 2006).

Profesjonenes fagforeninger, og deres tillitsvalgte, kan dermed bruke det etablerte partssamarbeidet, nasjonalt, regionalt og lokalt, til å forvalte samfunnsmandatet og arbeide for likeverdige og gode velferdstjenester. Denne muligheten til å bruke arbeidslivsmodellen til å ta profesjonelt ansvar følger av at medlemmene både er arbeidstagere og profesjonsutøvere (Bie-Drivdal, 2021). For profesjonsfagforeninger er særlig det faglige partssamarbeidet på arbeidsplassen en viktig arena for å sikre medlemmenes faglige autonomi, et helsefremmende arbeidsmiljø og gode velferdstjenester.

Faglig partssamarbeid er også et virkemiddel for å styrke arbeidslivsdemokratiet, som i sin tur styrker demokratiet på samfunnsnivå (NOU 2010:1; Utdanningsforbundet, 2024a). Arbeidstagernes demokratiske deltagelse foregår individuelt, kollektivt og representativt (Knudsen, 1995). Hovedavtalene, som regulerer det representative partssamarbeidet, forplikter begge parter til å ta aktivt del i faglig utviklingsarbeid og bidra til å sikre et helsefremmende arbeidsmiljø (Ravn og Øyum, 2024). De tillitsvalgtes deltagelse er knyttet til lønns- og arbeidsvilkår og til spørsmål av mer profesjonsfaglig karakter (Bie-Drivdal, 2021). Arbeidslivsmodellen utgjør med dette en ramme for demokratisk videreutvikling av velferdstjenestene, basert på de ansattes fagkunnskap.

4.3 Profesjonsfagforeningenes rolle og ansvar

Eksemplene over viser noen sammenhenger som påvirker velferdstjenestene. Profesjonenes fagforeninger og deres hovedorganisasjoner arbeider for å synliggjøre samspillet mellom kvalitet i velferdstjenestene og medlemmenes kunnskap, arbeidsmiljø, arbeidsvilkår og lønn.

For profesjonsfagforeningene er det en utfordring at deres særegne rolle og ansvar er underkommunisert i fortellinger om fagbevegelsens rolle (Messel, 2018). Måten det snakkes om fagorganisering, påvirker hvordan fagorganisering blir forstått, og hvordan fagorganisering blir forstått, påvirker hvilket handlingsrom fagforeningenes representanter møter i arbeidslivet. Profesjonsfagforeningene må derfor bidra til å utvide forståelsen av hva fagorganisering innebærer. Dette handler både om å synliggjøre verdien av profesjonelt arbeid – for borgere og samfunn – og om å tydeliggjøre profesjonsfagforeningenes rolle og ansvar i forlengelsen av dette.

Det er bred politisk enighet om at styringen av offentlig sektor må utvikles på måter som utnytter de ansattes kunnskap bedre. I Hurdalsplattformen (2021) uttrykkes det at: «Tillitsreformen i offentlig sektor skal gi tilliten, tiden og makten tilbake til de som utgjør førstelinja og ryggraden i velferdsstaten, som for eksempel lærerne, sykepleierne, politibetjentene og fastlegene». Her nevnes typiske profesjonsgrupper, og målet er altså å utnytte deres ekspertise bedre ved å gi profesjonene mer tillit og faglig autonomi.

Dette er også i tråd med anbefalingene fra NordMod2030 (Dølvik mfl. 2014), et nordisk forskningsprosjekt som så på utfordringer og muligheter for de nordiske modellene. I forskningsprosjektets avslutningsrapport pekes det blant annet på potensialet i å revitalisere det lokale partssamarbeidet og trekke veksler på de ansattes fagkompetanse på en måte som styrker det faglige demokratiet i arbeidslivet og sikrer at de ansattes kompetanse tas enda bedre i bruk i styring, ledelse og videreutvikling av velferdstjenestene.

Perspektivmeldingen (Meld. St. 31 (2023–2024) belyser hvordan den norske velferdsmodellen kan vernes og videreutvikles i møte med utfordringene vi står overfor. Fagbevegelsen kan bidra i dette arbeidet, gjennom politisk påvirkningsarbeid og gjennom to- og trepartssamarbeid på ulike styringsnivåer. Profesjonsfagforeningene har et særlig ansvar for å synliggjøre betydningen av profesjonelt arbeid og hvordan en god velferdsstat bidrar til fordeling og utjevning av forskjeller i samfunnet.

4.4 Utdanningsforbundets og Unios politikk

Fagorganisering er en strategi for kollektiv innflytelse, basert på solidaritet, demokrati og likeverdighet. For profesjonenes fagforeninger handler fagorganisering om å ivareta medlemmenes interesser og bredere samfunnsinteresser – og om å beskytte og videreutvikle faget og profesjonsutøvelsen.

Utdanningsforbundet mener at tillitsvalgte på alle nivå representerer medlemmene både i spørsmål om lønns- og arbeidsvilkår og i spørsmål av profesjonsfaglig karakter, og at det er et mål at partssamarbeidet blir en faglig ressurs som bidrar til god og likeverdig utdanning for alle (Utdanningsforbundet, 2024b).

Dette er et arbeid som kan forsterkes gjennom samarbeid på hovedorganisasjonsnivå. I 2023 vedtok Utdanningsforbundets landsmøte å styrke samarbeidet med andre fagforeninger for å øke anerkjennelsen av profesjonenes og fagforeningenes rolle og betydning i samfunnet. Vedtaket fremhever at samarbeidet på hovedorganisasjonsnivå skal styrke profesjonenes gjennomslagskraft i utdannings-, arbeidslivs- og samfunnspolitikken, og bidra til å bevare og utvikle offentlige velferdstjenester (Utdanningsforbundet, 2024b). Av dette følger det at Utdanningsforbundet vil styrke samarbeidet innad i Unio, og med øvrig fagbevegelse, for å verne og videreutvikle den norske modellen og fagorganisering som strategi for kollektiv, faglig innflytelse.

I Unios politiske plattform formuleres den samme ambisjonen. Plattformen innledes med følgende erklæring:

Unio skal verne og videreutvikle den norske modellen ved å forsterke samspillet mellom det organiserte arbeidslivet, offentlige velferdsordninger og økonomisk politikk. Dette samspillet utgjør fundamentet for verdiskaping, fordeling og vekst i landet (2024, s. 4).

Dette er bakteppet når Unio og Akademikerne påpeker at måten frontfagmodellen praktiseres på, hindrer rekruttering til viktige yrker og dermed bærekraft i velferdstjenestene. Unio og Akademikerne fremhever at offentlig sektor i større grad må kunne bruke lønn som virkemiddel for å tiltrekke seg tilstrekkelig arbeidskraft med riktig kompetanse (NOU 2023: 30, s. 16–17). Videre er Unio opptatt av at arbeidslivslovgivningen skal sikre et trygt og helsefremmende arbeidsmiljø, og at dette krever kontinuerlig utvikling og tilpasning til kjente risikofaktorer som emosjonell belastning, trusler og vold (Unio, 2024, s. 5).

Unio arbeider også for å sikre den nødvendige ekspertisen i fremtidens arbeids- og samfunnsliv og for å øke kunnskapen om det særegne ved arbeidet som utføres av profesjoner og andre yrkesgrupper med definerte samfunnsoppdrag. Dette handler blant annet om å synliggjøre at «profesjonsetikk og profesjonell dømmekraft er avgjørende for å kunne ivareta befolkningens rettigheter og sikre likeverdige velferdstjenester med høy kvalitet» (Unio, 2024, s. 8), slik det er formulert i Unios politiske plattform. Profesjonsetikk er en sentral del av samfunnets sivile og demokratiske beredskap. Det at yrkesgrupper med ansvar for sentrale velferdstjenester er forpliktet på tydelige verdier, gir trygghet for borgere og beskytter demokratiet.

Partssamarbeidet, i alle sektorer og på alle styringsnivå, utgjør sentrale arenaer for å ta profesjonelt ansvar og formidle kunnskap om de komplekse sammenhengene i velferdsstaten. I Unios politiske plattform (2024, s. 4) slås det fast at Unio vil styrke det faglige partssamarbeidet på alle styringsnivåer, slik at ansattes kunnskap og erfaringer blir del av viktige beslutninger og utviklingsprosesser. Å styrke slikt samarbeid i velferdstjenestene vil kunne gi bedre kvalitet, mer hensiktsmessig ressursbruk og bedre beredskap i møte med kriser.

[Til toppen av siden]

5. Avsluttende betraktninger

I dette temanotatet har vi sett nærmere på profesjonsfagforeningenes rolle i å verne og videreutvikle den norske velferdsmodellen. Med dette har vi søkt å utvide forståelsen av hva det betyr å være fagorganisert og hvilke samfunnsaktørroller ulike fagforeninger fyller. Et mål med temanotatet er økt bevissthet om fagorganisering som virkemiddel for å bidra til kvalitet i velferdstjenestene, likeverdighet, demokrati og fellesskap.

Særpreget som kjennetegner profesjonenes fagforeninger er en viktig fellesnevner for mange av medlemsorganisasjonene i Unio. Det er også dette særpreget som gir Unio en distinkt rolle som hovedorganisasjon i det norske samfunnet. Unios identitet er knyttet opp mot å sikre at fagkompetansen, profesjonsetikken og samfunnsmandatet som forvaltes av medlemsforbundene får prege samfunnsutviklingen, samtidig som profesjonsutøvernes interesser som arbeidstagere også blir ivaretatt.

Den norske velferdsmodellen er under press. Dermed trues også den sivile og demokratiske beredskapen i samfunnet. Profesjonsfagforeningene kan bidra til økt kunnskap om velferdsmodellenes forutsetninger, bærekraft og betydning for samfunnsutviklingen.

[Til toppen av siden]

6. Referanser

Behrens, M., Hamann, K., & Hurd, R. (2004). Conceptualizing Labour Union Revitalization. I C. M. Frege & J. Kelly (red.), Varieties of Unionism. Strategies for Union Revitalization in a Globalizing Economy. Oxford: Oxford Univeristy Press.

Bie-Drivdal, A. (2020). “Unions’ conceptualizations of members’ professional interests and influence in the workplace”. Nordic Journal of Working Life Studies, 10(4), https://doi.org/10.18291/njwls.122188

Bie-Drivdal, A. (2021). Fagorganisering som strategi for profesjonsfaglig innflytelse på arbeidsplassen. En analyse av hvordan fagforeninger i offentlig sektor konseptualiserer arbeidsplasstillitsvalgtes rolle i faglig utviklingsarbeid, PhD-avhandling, OsloMet – storbyuniversitetet, Senter for profesjonsstudier, Oslo
https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/handle/10642/6806/browse?type=author&value=Bie-Drivdal%2C+Arnhild

Borum, F. (1995). Organization, power and change. København: Handelshøjskolens Forl.

Buvik, M.P, Thun, S. og Ose, S.O (2023) Relasjonelle og emosjonelle krav og belastninger i arbeidet. En studie av omfang, håndtering og konsekvenser av relasjonelle og emosjonelle krav i arbeidet blant fem yrkesgrupper, SINTEF-rapport, 
https://sintef.brage.unit.no/sintef-xmlui/handle/11250/3111748

Dølvik, J. E., Fløtten, T., Hippe, J. M. & Jordfald, B. (2014). Den nordiske modellen mot 2030. Et nytt kapittel? (Fafo-rapport 2014:46). Oslo: Fafo.

Engel, G. V. (1970). Professional autonomy and bureaucratic organization. Administrative Science Quarterly, 15(1), 12-21. https://doi.org/10.2307/2391182

Engelstad, F. og Thorsen, D. E. (2022). Makt i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 29. oktober 2024 fra https://snl.no/makt

Fauske, H. (2008). Profesjonsforskningens faser og stridsspørsmål. In A. Molander & L. Terum (red.), Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforlaget.

Forskningsetikk.no https://www.forskningsetikk.no/retningslinjer/generelle/

Freidson, E. (2001). Professionalism. The Third Logic. Cambridge: Polity Press

Grimen, H. (2008). Profesjon og kunnskap. I Molander, A. & Terum. L. I. (red.), Profesjonsstudier. Oslo, Norway: Universitetsforlaget.

Haakestad, H. (2019). Kall eller lønnskamp? En casestudie av Utdanningsforbundets holdning til lukning av læreryrket. Tidsskrift for samfunnsforskning, 60(1), 50-73. doi: https://doi.org/10.18261/issn.1504-291X-2019-01-03

Hernes, G. (2006). Den norske mikromodellen. Virksomhetsstyring, partssamarbeid og sosial kapital. Fafos rådsprogram 2006-2008 https://www.fafo.no/zoo-publikasjoner/fafo-notater/den-norske-mikromodellen-virksomhetsstyring-partssamarbeid-og-sosial-kapital

Hodder, A., & Edwards, P. (2015). The essence of trade unions: understanding identity, ideology and purpose, Work, Employment and Society 29(5): 843–854. doi: https://doi.org/10.1177/0950017014568142

Hurdalsplattformen (2021). Hurdalsplattformen. For en regjering utgått fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet (2021–2025), Hurdalsplattformen

Knudsen, H. (1995). Employee Participation. London: SAGE.

Larson, M. S. (1977). The Rise of Professionalism. Berkley, Los Angeles, London: University of California Press.

Lauvdal, T. (1996). Makt og interesser: Styring og forhandlingssystem i skolesektoren. Oslo: Universitetsforlaget AS. Hentet fra: https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2008032600092?page=3

Lærerprofesjonens etiske plattform (2012) Lærerprofesjonens etiske plattform

Mausethagen, S. et al. (2023) Forskningens rolle i skole og lærerutdanning, i Mausethagen, S.; Bøyum, S.; Caspersen, J.; Prøitz, T. S.; Thue, F. (Red.). En forskningsbasert skole? Forskningens plass i lærerutdanning og skole. p. 272-307. Universitetsforlaget. https://www.scup.com/doi/10.18261/9788215065540-23-01

Meld. St. 19 (2023–2024). Profesjonsnære utdanningar over heile landet, Meld. St. 19 (2023–2024) – regjeringen.no

Meld. St. 31 (2023–2024). Perspektivmeldingen 2024, Meld. St. 31 (2023–2024)

Messel, J. (2018) «Arbeiderbevegelsen» i arbeiderbevegelsens historie, i Sørvoll, J., Rogg Korsvik, T. og Helle, I. (red.) Kollektive bestrebelser. Novus forlag, Oslo

Messel, J. (2010). LO og «de nye gruppene»: konseptualisering av arbeidstagerne 1975-1989. (PhD). University of Oslo, Oslo.

Molander, A., & Terum, L. (2008). Profesjonsstudier–en introduksjon. I Molander, A. & Terum, L. I. (red.), Profesjonsstudier. Oslo, Norway: Universitetsforlaget.

Murray, G. (2017). Union renewal: what can we learn from three decades of research? Transfer: European Review of Labour Research, 23(1), 9-29. doi: https://doi.org/10.1177/1024258916681723

NOU 2010: 1 Medvirkning og medbestemmelse i arbeidslivet. Avgitt til Arbeidsdepartementet 18. mars 2010. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/NOU-2010-01/id597723/

NOU 2023: 30 Utfordringer for lønnsdannelsen og norsk økonomi. Avgitt til Finansdepartementet 15. desember 2023. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2023-30/id3018750/

Norsk sykepleierforbund (2023). Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere
nsf-1361841-v1-ny_pdf_til_nettsidene_-_yrkesetiske_retningslinjer_for_sykepleiere.pdf

Presteforeningen (2017). Profesjonsetikk for prester
https://spirprofesjon.no/fag-og-profesjon-i-spir/profesjon-og-etikk/profesjonsetikk/profesjonsetikk-for-prester/

Ravn, J. E. og Øyum, L. (2018) «Det er historieløst å overse partssamarbeidets rolle». En forstudie av partssamarbeid i Unio, SINTEF-rapport 2024: 01384 https://app.cristin.no/results/show.jsf?id=2327349

Scheuer, S. (1986). Fagforeninger mellem kollektiv og profession. København, Danmark: Nyt fra samfundsvidenskaberne

Selander, S. (1990). Associative strategies in the process of professionalization: professional strategies and scientification of occupations. I M. Burrage & R. Torstendahl (red.), Professions in theory and history. Rethinking the study of professions. London: SAGE.

Smeby, J-C. og Gundersen, T. (2024). Profesjon, i Store norske leksikon, snl.no. Hentet 8. november 2024 fra https://snl.no/profesjon

Stray, J. (2018). Skolens samfunnsmandat. Fagartikkel, publisert 02.10.2018, utdanningsnytt.no https://www.utdanningsnytt.no/fagartikkel/skolens-samfunnsmandat/171603

Torstendahl, R. (1997). Professionell ock facklig strategi. I J. A. L. (red.), Fackliga organisationsstrategier (s. 39-48). Solna, Sverige: Arbetslivsinstitutet.

Thue, Fredrik W. (2023). «Reformpedagogikk i norsk skoleutvikling og lærerutdanning: «den profesjonelle lærer» historisk belyst». i Mausethagen, S.; Bøyum, S.; Caspersen, J.; Prøitz, T. S.; Thue,.F. (Red.). En forskningsbasert skole? Forskningens plass i lærerutdanning og skole. p. 272-307. Universitetsforlaget. https://doi.org/10.18261/9788215065540-23-13

Utdanningsforbundet. (2021) Profesjonsfaglig innflytelse på arbeidsplassen – tillitsvalgtes rolle, Temanotat 1/2021 https://www.utdanningsforbundet.no/var-politikk/publikasjoner/2021/profesjonsfaglig-innflytelse-pa-arbeidsplassen--tillitsvalgtes-rolle/

Utdanningsforbundet. (2022) Profesjonsfaglig partssamarbeid i barnehage og skole – ledernes rolle, Temanotat 1/2022 https://www.utdanningsforbundet.no/var-politikk/publikasjoner/2022/profesjonsfaglig-partssamarbeid-i-barnehage-og-skole--ledernes-rolle/

Utdanningsforbundet. (2024a) Demokratisk deltagelse i skolen – lærernes, tillitsvalgtes og profesjonsfellesskapenes rolle, Temanotat 1/2024 https://www.utdanningsforbundet.no/var-politikk/publikasjoner/2024/demokratisk-deltagelse-i-skolen--larernes-tillitsvalgtes-og-profesjonsfellesskapenes-rolle/

Utdanningsforbundet. (2024b) Vi utdanner Norge 2024–2027 https://www.utdanningsforbundet.no/var-politikk/publikasjoner/2023/vi-utdanner-norge-2024-2027/

Unio (2024) Unios politiske plattform, vedtatt på Unios kongress, desember 2024 https://www.unio.no/2024/12/06/ny-politisk-plattform-vedtatt/

[Til toppen av siden]