18.november 2019

UNESCOs generalkonferanse arrangeres hvert fjerde år. Delegasjoner, inkludert statsoverhoder og ministre, fra hele verden kommer da sammen for å diskutere og avgjøre videre innsats på flere områder, inkludert utdanning.

Ifølge UNESCOs assisterende generaldirektør for utdanning, Stefania Giannini, er det et stort behov for økt finansiering til utdanning i tillegg til at det store gapet når det gjelder mangel på lærere må fylles.

Dette var også et poeng som ble tatt opp av Dennis Sinyolo fra Education International (EI) da han fikk tale til forsamlingen. Han utfordret landene til å sette av 20 prosent av nasjonalbudsjettet til utdanning, og at 20 prosent av bistandsbudsjettene bør øremerkes utdanning. Han la videre vekt på at landene må investere i lærere, både gjennom gode lærerutdanninger og en ivaretakelse av lærernes lønns- og arbeidsvilkår.

Her fikk han støtte fra flere, særlig de nordiske landene, som trakk frem hvor viktig det både er å involvere og satse på lærere. Island sa klart og tydelig at lærerprofesjonen er den viktigste jobben i ethvert samfunn, og at man må øke statusen til lærere. Utdanning må ikke sees på som en kostnad, men som en investering for fremtiden var det flere som poengterte, der nasjonale myndigheter har et særlig ansvar.

Behov for et styrket UNESCO
At verden henger etter når det gjelder å nå bærekraftmål 4 om gratis kvalitetsutdanning til alle innen 2030, er for så vidt ikke noe nytt. Dette var også tema på FNs høynivåmøte i New York i sommer. Det som kom tydeligere frem på møte i UNESCO er behovet for et sterkere lederskap, der UNESCO har en rolle å fylle. Ikke bare som en institusjon som formidler retningslinjer for regjeringer, men som aktivt hjelper regjeringer til å oppfylle sine forpliktelser med et særlig fokus på Afrika der behovet og lærermangelen er størst.

Den norske delegasjonen la vekt på at dette fordrer økt støtte til UNESCO fra medlemstatene, i tillegg til at UNESCO må være mer proaktive i sitt partnerskap med andre multilaterale institusjoner. Norge mente også at UNESCO i større grad kan hjelpe medlemsstater i sin politikkutvikling. Dette ble blant annet støttet av Danmark og Mali som sa at UNESCO må ta en ledende rolle i koordineringen av bærekraftmål 4, for økt kapasitetsbygging og en reduksjon i forskjeller mellom regioner og land. Nederland sa på sin side at UNESCO kan styrke sin rolle ved å dele gode eksempler som enkeltland kan følge opp.

Kvalitet – hva er det?
Kvalitetsutdanning for alle er et begrep som omfavner flere viktige temaer utover lærerens rolle og å fylle lærermangelen, deriblant inkludering av sårbare grupper og ikke minst jenters tilgang til utdanning. Men, noe som kom opp i flere av diskusjonene når de framlagte sakene skulle debatteres, var kvalitet på lærere og forskjellen på lærerutdanning og kvalifisering av lærere. Stefania Giannini oppsummerte det hele med at en klassifisering og sammenligning av praksis kan kun skje når det er enighet om en felles forståelse av hva som er minimumskravene til en kvalifisert lærer. Her er det fortsatt et stykke arbeid igjen.

Globalt rammeverk for profesjonelle undervisningsstandarder
Det som imidlertid ble lansert på et sidearrangement under konferansen var et globalt rammeverk for kvalitet i undervisningen. Rammeverket er utarbeidet av Education International i samarbeid med UNESCO og fastsetter ti standarder som dekker tre områder: Undervisning i kunnskap og forståelse, undervisningspraksis og undervisningsrelasjoner.

Susan Hopgood, president i Education International (EI) introduserte det nye verktøyet og understreket at dette var et resultat av en deltakende prosess med et viktig prinsipp om at lærere skal være inkludert når utdanningspolitiske beslutninger tas.

Rammeverket for undervisningsstandarder var oppe på EI-kongressen i juli i år. Utdanningsforbundet valgte da å stemme avholdende med bakgrunn i at en innføring av undervisningsstandarder går imot egen politikk på dette området, men med en forståelse for at slike standarder kan være et nyttig hjelpemiddel i land og områder som er i en annen situasjon enn Norge.

UNESCO, ved Stefania Giannini, mente at profesjonelle undervisningsstandarder designet for å definere kvalitet i undervisningen, er et kraftig instrument i hendene på lærere som skal gi utdanning av høy kvalitet.

Standardene er ment å komplimentere eksisterende FN- instrumenter, særlig ILO / UNESCO-anbefalingen angående status for lærere (1966) og UNESCO-anbefalingen om Higher Education Teaching Staff (1997) som tar sikte på å beskytte og fremme læreres status.

En konvensjon for godkjenning av høyere utdanning
At utdanningssituasjonen er forskjellig i ulike land, ble videre diskutert sett i forhold til høyere utdanning, men det viste seg å være stor enighet om å vedta en ny global konvensjon for godkjenning av høyere utdanning. UNESCO sitt arbeid med denne konvensjonen startet allerede i 2015, der Norge var en av initiativtakerne.

Bakgrunnen for  konvensjonen er et økende antall studenter, i dag rundt 4 millioner, som studerer utenfor hjemlandet der mange opplever at det er vanskelig å få utdanningen godkjent når de kommer hjem igjen. Den globale konvensjonen vil gjøre det lettere å studere på tvers av landegrensene, særlig for de som har valgt å studere utenfor sin egen verdensdel.

Retten til å få utdanningen vurdert og godkjent varierer i dag veldig fra land til land, særlig i land utenfor Europa. Hvis andre land har svake systemer for å godkjenne utdanninger, er det også vanskeligere for Norge å godkjenne kompetansen fordi vi er avhengige av dokumentasjon fra hjemlandet.

Konvensjonen kan være med på å skape standardiserende verktøy som vil gjøre det enklere for studenter og forskere å studere og arbeide i utlandet og få utdanningen sin godkjent. Ikke minst så kan dette gjelde for flyktninger og migranter, som kan få godkjent sin utdanning for større tilgang til høyere utdanning eller arbeid.

Retten til høyere utdanning må gjelde for alle
- Skal denne konvensjonen være med på å gjøre en forskjell må en sikre at retten til utdanning gjøres tilgjengelig for alle, inkludert jenter, minoriteter, mennesker med nedsatt funksjonsevne og andre sårbare grupper, kommenterte Haldis Holst, EIs vise-generalsekretær.

Hun la vekt på at det å sikre kvalitet i høyere utdanning, handler også om å sørge for gode ansettelsesvilkår, at akademikere og forskere har faste kontrakter. Videre så handler dette om å beskytte og fremme akademisk frihet og profesjonell autonomi, slik at akademikere og forskere kan utføre forskning og undervisning uten innblanding.

Holst avsluttet med å si at økt mobilitet i høyere utdanning må ikke bli et marked. Det må være tilgjengelig for alle, ikke bare de privilegerte få. Regjeringer må derfor være spesielt årvåkne når det gjelder utnyttelse av internasjonale studenter og innkreving av ublu gebyrer fra rekrutteringsbyråer og institusjoner for høyere utdanning.