Jeg er både forbanna og oppgitt over det jeg opplever som en fundamental mangel på respekt for barns egen ytringsform – leken. Da smiler en kollega lurt og sier:

«Men Milo, dette er jo lekvasking. Kall det lekvasking».

Kollegaen har et poeng: Når noen foreslår programmer med lekbasert læring, eller veiledet lek, så er det mer undervisning de vil ha, ikke mer lek. Akkurat som når noen driver med sportsvasking og grønnvasking, velger de et positivt ladet fenomen for å pakke inn mål som det er litt vanskeligere å få oppslutning om.

Det er selvsagt lettere å få folk til å mene at barn trenger lekbasert læring, enn å overbevise om at små barn må få mer undervisning, og at undervisningen må starte tidligere. For vi har i mange år gitt barna mer og tidligere undervisning, uten at det har gjort dem verken gladere eller smartere.

Forskningen til Elise Farstad Djupedal kan fortelle oss at barn i dagens 5. klasse har fått to skoleår mer undervisning enn samme aldergruppe hadde for to tiår siden. Likevel er verken trivsel eller prestasjoner bedre.

Det er 20 år siden jeg startet på barnehagelærerutdanningen, og lot meg fascinere av den svenske lekprofessoren Birgitta Knutsdotter Olofssons formidling av lekteori og forskning. Olofsson hadde drevet med forsknings- og utviklingsprosjekter i barnehager, sammen med barnehagelærere. Hennes respekt for barns erfaringer lyste igjennom filosofiske, psykologiske og pedagogiske tolkninger av leken.

Olofssons grunnleggende holdning var tydelig: Barnehagelærere må bry seg om leken, de må legge til rette for leken, de må observere leken, og de må forstå når de bør delta i leken.

Men det lå en viktig forutsetning til grunn: De må nærme seg leken på barns premisser! Det er barna selv som må avgjøre når de vil bli med i en lek, og når de vil trekke seg ut. Det er barns eget initiativ som må drive leken framover.

Å forholde seg til leken på barnas premisser, krever at de ansatte har stor kunnskap om lek, og at de har en ydmyk og oppmerksom holdning.

De som står bak standardisert pedagogikk, som lekbasert læring og veiledet lek, viser liten ydmykhet for at leken er barnas ytringsform. Det nye med lekbasert læring er ikke at man lager pedagogstyrte læringsaktiviteter i barnehagen. Det nye er at man kaller dette lek, og at man vil gi slike aktiviteter mye større plass enn tidligere.

Fenomenet veiledet lek er enda mer problematisk. Det handler om at pedagogen skal melde seg inn i barns lek og finne måter å vende oppmerksomheten mot det man som pedagog mener barna bør lære. Dette er i verste fall invaderende, og i beste fall fører det til en slags «god dag mann økseskaft - kommunikasjon».

Barna har jo sin egen mening med leken, og den er aldri den samme som pedagogens læringsmål.

Barns rett til lek er nedfelt i FNs barnekonvensjon. Den forplikter oss til å verne om barns lek. Da må vi kunne avgrense og ramme inn det vi kaller barns lek.

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 5/2024.