Utviklingen av lærerrollen de siste tiårene har vært preget av en stadig sterkere understreking av lærernes samfunnsmessige betydning. Dette har skjedd parallelt med et økende reformtempo fra sentrale myndigheter, gjerne begrunnet med et behov for å løfte kvaliteten på arbeidet som lærerne gjør. Vårt omfattende samfunnsmandat gjør at vi beveger oss helt inn i kjernen av politikernes oppmerksomhet. Bare de siste par årene, gjennom koronapandemien og lærerstreiker, har vi fått en tydelig påminnelse om økte forventninger til hva lærere og utdanningssystemet skal bidra med for å løse sammensatte samfunnsutfordringer.

Mange lærere opplever i dag at de får ansvar for forhold som ligger utenfor deres kompetanse, med en stadig mer mangfoldig gruppe barn og elever med økt oppfølgingsbehov. Politiske målsettinger om en bedre inkluderende praksis bidrar til dette, og vi står nå i en situasjon hvor læreryrket blir overlesset med forventninger. 

Når samfunnsoppdraget for lærerprofesjonen kan oppleves som grenseløst, er det særlig viktig at profesjonen selv legger premissene for den viktige diskusjonen om hvilket ansvar vi skal ta på oss, og hvilket ansvar det er rimelig å forvente at andre skal sette til skolen og barnehagen. Dette må skje parallelt med at lederens rolle som mentor for lærerprofesjonen i den enkelte barnehage og skole blir styrket.

Utdanningsforbundet må derfor gi tydelige signaler om hvilke endringer og forbedringer som trengs for å styrke og øke funksjonaliteten til laget rundt barnehagebarn, elever og voksne i utdanning som en helhet. Det vil på den ene siden innebære en ansvarliggjøring av egne medlemmer ved å framheve den rollen lærerne og lederne har i kjernelaget. På den andre siden må vi være tydelige på hvilke forutsetninger som må ligge til grunn for at kjernelaget og støttesystemet kan fungere som en reell støtte for lærere, barn, unge og voksne i barnehager og skoler, og på den måten ansvarliggjøre nasjonale og lokale myndigheter i deres prioriteringer. Hovedavtalene og partssamarbeidet må være de grunnleggende redskapene for å gjøre disse nødvendige prioriteringene.

Se saksfremlegget

Sentralstyret ønsker å tydeliggjøre Utdanningsforbundets politikk om frontfagsmodellen. Unio har over år arbeidet for en annen praktisering av frontfagsmodellen og det er viktig at Utdanningsforbundet nedfeller samme politikk i sine styringsdokumenter.

Det politiske standpunktet om praktisering av frontfagsmodellen ble tydeliggjort på Unio-kongressen i 2021:

Konsekvensen av dagens praktisering er at noen grupper i privat sektor systematisk har høyere lønnsvekst enn frontfaget. Etter at Holden III-utvalget kom med sin rapport i 2013, har praktiseringen av frontfagsmodellen overfor offentlig ansatte blitt mer rigid. Det handlingsrommet som finnes i frontfagsmodellen tillates ikke brukt for å løfte utdanningsgruppene i offentlig sektor som har blitt hengende etter, eller som i utgangspunktet har lav lønn. Frontfagsmodellen skal i tillegg til å sikre de konkurranseutsatte næringene i privat sektor, også sikre likeverdig lønn og likeverdige muligheter for å rekruttere og beholde i både offentlig og privat sektor. Det er ikke tilfelle i offentlig sektor i dag.

Sentralstyret i Utdanningsforbundet mener at det er behov for å innlemme samme tydelige standpunkt i Vi utdanner Norge. En annen praktisering av frontfagsmodellen er avgjørende for å kunne løfte utdanningsgruppene som har blitt hengende etter i offentlig sektor.

Se saksfremlegget

Sentralstyret i Utdanningsforbundet mener at det er behov for å videreutvikle og ta i bruk nye tariffpolitiske virkemidler for å stanse mindrelønnsutviklingen til lærerne i skoleverket i KS-området. De tariffpolitiske utfordringene Utdanningsforbundet har stått i over tid har også påvirket samarbeidet i Unio.

Bedre tariffpolitiske løsninger vil kunne frigjøre ressurser til å samarbeide om andre viktige tema på hovedorganisasjonsnivå. Profesjonenes avgjørende rolle for å sikre gode velferdstjenester er et eksempel på et slikt tema, og sentralstyret mener at det er behov for å tydeliggjøre Utdanningsforbundets politiske mål på hovedorganisasjonsnivå og forbundets forventninger til og ambisjoner for samarbeid med andre fagforeninger.

Se saksfremlegget

Blant alle utdanningspolitiske temaer er vurdering sannsynligvis det som skaper størst engasjement blant folk og som mest direkte påvirker hverdagslivet og fremtidsmulighetene for elever og voksne i opplæring. I tillegg har vurderingsordninger stor innvirkning på arbeidssituasjonen til lærerne.

I landsmøtesaken om vurdering skal følgende fem spørsmål diskuteres:

1. Hvilke ordninger for sluttvurdering skal vi ha i norsk skole?
2. Vurderingsordninger som fremmer læring og utvikling - hvordan kan sluttvurderingen ha mindre innvirkning på opplæringen?
3. Hva er Utdanningsforbundets løsninger for å redusere unødig stress og press knyttet til vurdering?
4. Er karakterinflasjon et reelt problem? Hvordan kan vi bevare tilliten til lærernes faglige vurderinger i fremtiden?
5. Systemvurdering, kvalitetsutvikling og nasjonale prøver.

Se saksfremlegget

En sterk og profesjonsnær lærerutdanning er avgjørende for kvalifisering av nyutdannede lærere til barnehage og skole og utvikling av lærerprofesjonen. Hvordan bidrar vi til å styrke de profesjonsfaglige elementene i lærerutdanningene og utviklingen av en sterk lærerprofesjon?

Sentralstyret foreslår at Utdanningsforbundet skal arbeide for å videreutvikle de profesjonsfaglige elementene i lærerutdanningene og styrke den faglige kjernen og relevansen for yrkesutøvelse. De slår også fast at det er avgjørende at Utdanningsforbundet er til stede på de 257 arenaene der beslutninger om lærerutdanning fattes.

Se saksfremlegget

Barn, unge og vaksne sin rett til eit likeverdig opplæringstilbod over heile landet er truga og mange får mykje av opplæringa si av personar utan lærarutdanning.

Vi opplever at kompetansekrava i lov og forskrift er utilstrekkelege, at nasjonale styresmakter ikkje greier å sikre alle det opplæringstilbodet dei har rett til, og at mange kommunar og fylkeskommunar, barnehage- og skuleeigarar, viser lita interesse for å prioritere personar med lærarutdanning ved tilsetjing i ledige lærarstillingar. Alle har rett til opplæring tilpassa eigne føresetnader, men det er barn, unge og vaksne som er dei største taparane når nasjonale og lokale styresmakter sviktar, og når lik rett til opplæring over heile landet er meir ein draum enn ein realitet.

Det går fram av Utdanningsforbundet sitt politikkdokument Vi utdannar Noreg at «alle barn, unge og vaksne skal ha rett til kvalifiserte lærarar». Det er sentralstyret si vurdering at vern av lærartittelen gjennom ei form for autorisasjonsordning og endring av gradsystemet i høgare utdanning, vil kunne medverke til at slagordet «Berre lærarar er lærarar» får meir reelt innhald og at berre personar med fullført lærarutdanning, kan vere lærar i barnehage, skule og vaksenopplæring.

Se saksfremlegget