Norge skiller seg fra de andre skandinaviske landene, ved at nasjonale myndigheter i pandemitiden ikke har gjort noen grep for å justere eller tilpasse målene i skolen. Dette kommer fram i en undersøkelse OECD har gjort. 

Med andre ord: I Norge forventer myndigheter og politikere at skolen skal levere et tilnærmet vanlig tilbud under helt uvanlige vilkår. Dette setter lærere og ledere i en voldsom skvis.

Elevers, barnehagebarns og foreldres formelle rettigheter er så godt som uendret under pandemien, og dette poenget understrekes rett som det er av politikere og andre ledere. Barn og unge skal prioriteres under pandemien, og dette betyr at alt skal være nesten som vanlig, og at barnehage og skole skal ha tilnærmet samme omfang som normalt.

Samtidig opplever styrere og rektorer daglig følgende dilemma:
Hvilke lover skal vi velge å bryte i dag? Skal vi følge smittevernloven eller opplæringsloven? Skal vi bryte med rammeplan for barnehagen eller arbeidsmiljøloven? Skal vi bryte lærer- og bemanningsnormeringer eller skal vi redusere tilbudet? Det er verken plass, tid eller bemanning til å levere et tilbud av ordinær kvalitet. Da må man velge.

I Dagsavisen 4. januar kommenterer skoleforskere OECDs undersøkelse om hvordan de ulike landene har justert utdanningstilbudet under pandemien. De sier at norske myndigheter har kastet lærerne under bussen. Politikere og myndigheter har overlatt til den enkelte skole og barnehage å gjøre de ubehagelige prioriteringene.

At lærerne kastes under bussen, er en svært sterk formulering, men jeg forstår hva forskerne mener. 

Når myndighetene ikke erkjenner at krisetid innebærer et annerledes opplæringstilbud enn normalt, er det den enkelte lærer og leder som blir sittende med ansvaret. Det mangler ikke på rapporter som viser at pandemien har ført til lavere faglig og sosial læring.

Når dette ikke følges opp av endrede politiske forventinger til hva barnehager og skoler kan tilby i krisetid, er det grunn til å spørre hvorfor.

Jeg har forsøkt å finne grunner til at det er så vanskelig for norske politikere å si rett ut at vi ikke kan levere et vanlig opplæringstilbud under en pandemi. For vi kan ikke det. Selv om lærere og rektorer jobber fra tidlig morgen til sen kveld i dagevis, slik mange rapporterer om.

Vi kan ikke gi barnehagebarna det tilbudet rammeplan for barnehagen beskriver, selv om barnehagelærere og styrere jobber doble vakter.

Kanskje er norske politikere redde for å bli sett på som «lite ambisiøse» på vegne av elevenes læring? Kanskje er det en redsel for ikke å bli trodd på at de prioriterer barn og unge?

Når politikerne er virkelighetsfjerne i sin kommunikasjon, blir det lærernes oppgave å formidle pandemiens konsekvenser. Dermed kan det se ut som om lærere og ledere ikke vil prioritere barn og unge. Det er langt fra sannheten.

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 1/2022.