Strategien Kompetanse for kvalitet ble opprettet av regjeringen i 2009 for å styrke kompetansen til lærere og skoleledere i grunnopplæringen. Opprinnelig var strategien rettet mot både etter- og videreutdanning. Da den gikk inn i en ny periode fra 2015, under en ny regjering, ble den imidlertid innrettet mot studiepoenggivende videreutdanning.

Universiteter og høgskoler har utviklet 185 studietilbud spesielt for strategien. Studietilbudene har et omfang på 30 studiepoeng og går over to semestre.

Finansiering

Kompetanse for kvalitet har to mulige finansieringsordninger, vikarordningen eller stipendordningen. I vikarordningen dekker staten 60–75 prosent av utgiftene, skoleeier fra null til 15 prosent.

Lærere som deltar i vikarordningen bidrar med 25 prosent i form av egentid. Ved et helårsstudium bidrar lærerne med 25 prosent egentid i tillegg til 100 prosent jobb og studier. Altså ingen utgifter, men en 125 prosent stilling, med 100 prosent lønn. Det vanlige er riktignok halv studieprogresjon, og dermed 12,5 prosent egentid på toppen av 100 prosent jobb og studier. Lærere som tar 30 studiepoeng (halv studieprogresjon) skal totalt frigjøres fra sine ordinære arbeidsoppgaver tilsvarende 37,5 prosent av full stilling.

I stipendordningen kan lærere få inntil 110.000 i stipend for å ta inntil 30 studiepoeng.

Søknader

Det er den enkelte lærer som i samarbeid med rektor og/eller skoleeier søker om videreutdanning. Deretter godkjenner skoleeierne søknadene og prioriterer mellom dem, før Utdanningsdirektoratet foretar den endelige behandlingen av søknadene.

For studieåret 2017/18 var det totale antallet søknader til Kompetanse for kvalitet 9522. Av disse ble 6840 søknader godkjent av skoleeier. Antallet tilgjengelige studieplasser er 6000. Av de godkjente søknadene var 4382 innenfor de prioriterte fagene, mens 1618 var innenfor andre fag.

Statens årlige kostnader til videreutdanning gjennom Kompetanse for kvalitet er om lag 1 milliard kroner. Selv om skoleeiers andel av finansieringen er begrenset, har skoleeier ansvar for å dekke kostnader forbundet med reise, opphold, læremidler og så videre i begge ordningene.

Både antallet søknader – som for øvrig var høyt også før de nye kompetansekravene ble innført – og de årlige deltakerundersøkelsene viser at ordningen er svært populær blant lærerne.

Utdanningsforbundet jobber for:

• Statlig fullfinansiering av videreutdanningen. Det er staten som har pålagt kompetansekravene, og derfor bør staten også dekke lærernes egenandel på 25 prosent i finansieringen av videreutdanningen.
• At alle lærere som trenger det, skal få nødvendig videreutdanning gjennom videreutdanningsstrategien Kompetanse for kvalitet i overgangsperioden frem til 2025. 
• At kommunene lager forpliktende fremdriftsplaner for gjennomføring av videreutdanningen, slik de er pålagt.

Les også: Tilbakevirkende kompetansekrav

Nye kompetansekrav

I løpet av en tiårsperiode er Kompetanse for kvalitet ment å kunne gi videreutdanningstilbud til alle lærere som mangler fordypning etter de nye kompetansekravene i matematikk, norsk, norsk tegnspråk, samisk og engelsk. Regjeringen har i de siste årenes budsjetter lagt opp til at i overkant av 5000 lærere får ta videreutdanning hvert år gjennom Kompetanse for kvalitet.

Utdanningsforbundet er opptatt av at strategien ikke bare må være innrettet mot matematikk, norsk og engelsk, men også må ivareta bredden i fag. Med så mange lærere i kø for å ta videreutdanning er det liten grunn til å tro at andre fag enn norsk, matematikk og engelsk vil bli prioritert mer enn i dag. Øvrige fag er under press, og Utdanningsforbundet vil derfor fortsette å arbeide for å ivareta bredden i fag i videre arbeid med strategien.

Lærere bidrar med sin tid

En viktig begrunnelse for at lærerne skal bidra med 25 prosent i finansiering av videreutdanningen har vært at lærerne skal kunne prøve ut det de lærer i studiet sin daglige praksis. Et sentralt premiss for Kompetanse for kvalitet er imidlertid at videreutdanningen er basert på frivillighet.

Med innføringen av de nye kravene til kompetanse for undervisning kan spørsmålet om graden av frivillighet diskuteres. Slik rammene nå er lagt, fremstår videreutdanning mer som en plikt for de lærerne som er omfattet av de nye kompetansekravene. Det kan da reises spørsmål om rimeligheten i at disse lærerne fortsatt skal måtte bidra med en egenandel på 25 prosent for å ta videreutdanning.