Utgangspunktet for å gå over på en annen avtale var at statsansatte med høyere utdanning over tid har hatt dårligere lønnsutvikling, både sammenlignet med høyt utdannede i privat sektor og statsansatte med kort utdanning. Som kjent er konkurransen om arbeidskraft i arbeidslivet stor, og staten sliter med å rekruttere kompetansen den trenger. 

Faktisk viser Statens arbeidsgiverbarometer at 84 prosent av arbeidsgiverne synes det er ganske eller meget vanskelig å få tak i kompetansen de trenger. Vi vet blant annet at profesjonsutdanningene sliter med å få tak i ansatte som kan utdanne framtidens lærere, sykepleiere og tannleger.

Unio og Akademikernes tariffavtale tok tak i denne urettferdigheten, og vi var godt i gang med å snu den negative trenden. Det er uforsvarlig at staten går bort fra denne avtalen, etter bare to år, uten å utrede konsekvensene først. 

Staten har forsøkt å sukre pillen ved å gi avtalen en Unio-vennlig profil i år, men det ligger ingen strukturer i avtalen som sikrer at dette er en avtale vi kan leve med over tid. Det handler om kontroll over våre egne penger, og handlingsrom til å kunne gjøre våre egne prioriteringer – slik våre dyktige tillitsvalgte nå har gjort med stor suksess i 2022 og 2023.

For Unio er to avtaler et virkemiddel til å oppnå en lønnsutvikling for dem med høyere utdanning.  

Det er godt dokumentert at statsansatte med høyere utdanning over tid har hatt dårlig lønnsutvikling, både sammenlignet med høyt utdannede i privat sektor og statsansatte med kort utdanning.  Hvis du har høyere utdanning, er det stadig mer å tjene på å arbeide i privat sektor, og ikke i staten. Derfor sliter statlige virksomheter med å få tak i den kompetansen den trenger. 

Avtalen som Unio inngikk i 2022, der lønnspotten fordeles lokalt gjennom kollektive forhandlinger i den enkelte virksomhet, var viktig for å snu den negative lønnsutviklingen for statlig ansatte med høy utdanning.

Da det kun var én avtale i staten, erfarte man at det aldri var plass til å prioritere dem med høyere utdanning, som da ble hengende etter lønnsmessig i forhold til dem med kort utdanning.  

Vårt mål er nettopp at alle statsansatte skal sikres god lønnsutvikling – også statsansatte med lange utdanninger. Det er en myte at Unio-avtalen ikke tar vare på fellesskapet.  

Et typisk resultat fra våre lønnsforhandlinger ved universiteter og høgskoler i fjor var at ni av ti kroner ble gitt som generelle tillegg. Noe gis også som individuelle tillegg eller som gruppetillegg. Det er bra, for da kan vi løfte grupper eller enkeltpersoner som har blitt hengende etter.

LO kaller dette «trynetillegg», men det er det motsatte. Vi jobber etter en klar og tydelig lønnspolitikk, der utdanning, kompetanse, ansvar og risiko skal lønne seg. Det er en gjennomsiktig og rettferdig lønnspolitikk. 

Nei, det er ikke to avtaler som førte til at lønnsveksten var høy i fjor. Faktisk var lønnsveksten i staten i fjor størst på den lille avtalen, altså LOs egen avtale.

Statistikk- og beregningsutvalget i staten (SBU) fant at lønnsveksten på Akademikerne og Unios avtale var på 6,0 prosent, og lønnsglidningen på 1,2 prosent.

I tariffområdet LO og YS var lønnsveksten på hele 6,8 prosent, og lønnsglidningen på 1,9. Den høye lønnsveksten skyldes blant annet høye tillegg i Forsvaret, noe vi i Unio flere ganger har påpekt er et problem for andre statsansatte.

Det er også grunn til å tro at deler av lønnsveksten skyldes profilen på LOs avtale. For når nesten alt gis som sentrale kronetillegg, blir det vanskelig å ta tak i lokale utfordringer. Når staten og LO vil ha bedre kontroll over lønnsveksten i staten, er derfor paradokset at deres egen forhandlingsløsning har bidratt til problemet. 

Heller ikke vi ønsker urettmessige lønnsforskjeller. Unios lønnspolitikk er at utdanning, kompetanse, ansvar og risiko skal lønne seg. Det betyr at lønnsforskjeller må være tydelig begrunnet i for eksempel økt kompetanse eller økt ansvar på jobb.

Våre medlemmer har høyere utdanning og tilsvarende høye studielån, og statistikken viser at deres lønnsutvikling over tid har vært svak. Når vi ønsker å løfte denne gruppen, er det fordi vi mener utdanning må lønne seg, også i staten.

Ser man på lønnsforskjellene blant statsansatte, er den store ulikheten ikke mellom de to avtalene, men mellom departementsområder. Det betyr altså mer for lønna di om du jobber i Forsvarsdepartementet versus Kunnskapsdepartementet, enn om du er organisert på den ene eller den andre avtalen.  

En fersk rapport fra Statistikk- og beregningsutvalget i staten (SBU) viser dette. Lønnssystemet i staten slår nemlig svært ulikt ut for de statsansatte.

Høyest lønnsvekst har det vært for ansatte under Forsvarsdepartementet, med en lønnsvekst på 19,3 prosent i perioden 2017 til 2022. Svakest lønnsvekst har det vært for ansatte under Klima- og miljødepartementet (14,6 prosent), Kultur- og likestillingsdepartementet (15,3 prosent) og Kunnskapsdepartementet (15,4 prosent). 

Makrotallene for lønnsvekst i staten tar ikke hensyn til departementsområder. Dermed ser det ut som om mange statsansatte har hatt høyere lønnsvekst enn de faktisk har hatt.

Det innebærer at statsansatte i departementer med lav lønnsvekst må betale for lønnsveksten i andre departementer. Hvis målet er større likebehandling av statsansatte, burde jobben starte der. 

Nei, det er ingenting som tyder på det. Tvert imot. Når staten endte som lønnsvinner i fjor, har LO gått langt i å antyde at dette er Unios og Akademikernes skyld, fordi de ikke vil være med på en felles hovedtariffavtale for alle i staten. Men både tall og en fersk Fafo-rapport peker i en annen retning. Som Altinget skriver i en artikkel 2. mai, konkluderer Fafo-rapporten med at det ikke har vært store forskjeller i lønnsutvikling mellom de to avtaleområdene over tid. 

I tillegg er det viktig å ha med seg at den største prosentvise lønnsveksten i staten siden 2016 har vært hos statsansatte med lav utdanning.

I perioden 2016 til 2020 var det de som har videregående skole som høyeste utdanning, som hadde klart best lønnsutvikling, med 11,9 prosent samlet vekst, fulgt av dem med grunnskole som høyeste utdanning (11,4 prosent). Dårligst ut kommer statsansatte med universitets- og høyskoleutdanning på høyere nivå, med 8,8 prosent vekst.

Det vil si at staten i dag er lønnsledende for ansatte med korte utdanninger, men på jumboplass for ansatte med høyere utdanning. 

Mens en vekter tjener 23 prosent mer i staten enn i privat sektor, tjener en statsansatt forsker 25 prosent mindre enn i det private. Dermed sliter staten med å rekruttere og beholde den kompetansen den trenger. Det er et samfunnsproblem som vil gå ut over tilbudet staten kan gi til innbyggerne. 

Tvert imot!

Fjorårets rapport fra Statistikk- og beregningsutvalget i staten (SBU) viser at det er lik lønnsvekst blant menn og kvinner på Unio/Akademiker-avtalen. For LO og YS resulterte fjorårets oppgjør i en betydelig forverring av kvinners lønnssituasjon. 

På LO-avtalen fikk kvinner 0,9 prosentpoeng lavere lønnsvekst enn menn i årslønnsvekst. Dette tilsvarer i snitt 6 100 kroner mer til menn enn til kvinner. For såkalt datolønnsvekst er differansen mellom menn og kvinner nesten 20 000 kroner i menns favør.

LOs profil bidrar altså ikke til likelønn, slik de selv hevder, men til det motsatte.  

Det er svært problematisk at Stortinget på denne måten politiserer lønnsforhandlingene og partsarbeidet i staten, etter ønske fra LO. Det er helt uvanlig at Stortinget blander seg inn på denne måten, og vi mener vedtaket er kritikkverdig. 

Det kan ikke være slik at skiftende flertall i Stortinget skal overstyre partenes arbeid. Med et annet politisk flertall kan det være LOs behov som blir overkjørt. Det vil være like ille. 

Rødt, SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet i 2022 fremmet forslag om at «Stortinget ber regjeringen starte et arbeid for å oppnå likelydende hovedtariffavtaler til hovedoppgjøret i 2024».

Vedtaket ble at «Stortinget ber regjeringen sette ned et lønnsutvalg som ser på lønnssystemet i staten og legger fram sine anbefalinger i god tid før hovedforhandlingene i 2024 begynner».  

Det viser noe av hovedproblemet, nemlig svekkelsen av trepartssamarbeidet. Vi har vært vitne til en politisering av lønnsforhandlinger som er veldig problematisk, og som undergraver partssamarbeidet i staten. Dette er en velregissert, politisk prosess som har pågått over tid.

Regjeringens mål har vært det samme som LOs mål, og nå forsøker regjeringen å tre denne løsningen ned over hodet på tusenvis av statsansatte. Det er udemokratisk. Unio og Akademikernes avtale er den største avtalen i staten.  

Den norske modellen og det gode partssamarbeidet må forsvares og styrkes.

Vi som driver velferdsstaten, og sørger for trygghet, helse og utdanning i Norge, fortjener skikkelige lønnsvilkår.  

Alle elementene i tariffavtalen kan streikes på, både rammen og de enkelte bestemmelsene i hovedtariffavtalen. Streikeretten ligger hos de sentrale partene slik det alltid har vært.

Hvis det blir uenighet om fordelingen av lønnsmidler ved den enkelte virksomhet, kan man ta saken til Statens lønnsutvalg som tvistesak. Slik det alltid har vært ved lokale lønnsforhandlinger.

Streikeretten har vært svært sjelden i bruk i staten, og streik på fordeling har svært sjelden ført fram uansett hvor streiken har funnet sted.